A3-studentene

For gjennomsnittsstudenten står det jobb, pensum og pils på timeplanen. Du trodde du hadde dårlig tid? Møt A3-studentene; A-lagsrapper Vågard Unstad, DJ Admir Korjenic og Blood Command-vokalist Silje Tombre.

Bergens beste ordsmed

Vågard Unstad (25) mener at målet med livet er å tjene penger på å gjøre piss. Derfor er han HF-student og rapper.

De fleste kjenner Vågard som en tredjedel av A-laget, rap-trioen fra den bergenske undergrunnen. Selv om han er en storhet i visse miljøer, er det ingen selvfølge at idéhistoriestudenten Vågard regnes som helt blant dem på Humanistisk fakultet. Han mistenker nemlig HF for å være det fakultetet med færrest A-laget-fans, og personlig kan han også styre begeistringen for sitt eget fakultet.
– Jeg har alltid gått og irritert meg over mye av studentmiljøet, det er derfor vanskelig å plutselig skulle forholde seg til det og å bli en del av det. Jeg synes det er en uggen folkehøyskolestemning over det hele.

Han har kanskje grunnlag for å mene det han mener, rapperen som både har vært innom historie og litteratur før han til slutt endte på idéhistorie.
– Det er mange som reflekterer, men noen foretrekker også å la være, som mange av vennene mine. Jeg derimot er en tenketype.
Kommer mye av disse tankene og refleksjonene fram i tekstene?
– Noe av verdisynet mitt og holdningene mine kommer nok fram i tekstene, men det er ikke så tydelig, så man må høre godt etter.

Damer og dynamikk
Vågard er ikke som en typisk HFer, og han forteller også at han henger lite sammen med sine medstudenter. Man skjønner raskt at han er en erkebergenser med beina godt plantet på brosteinene. På tross av at han har nådd en alder av 25 år tilhører han mer eller mindre samme «klikken» som han gjorde da han var rundt 14.
– Jeg kjenner ingen på studiet mitt. Jeg er fra Bergen og har ikke behov for å danne et nytt nettverk. Jeg har ikke behov for å tilhøre studentmiljøet.
For et bysbarn, som til og med har bakgrunn fra buekorps, virker ofte de tilflyttede studentene som en slags invasjon.
– Studentene invaderer Bergen og har lite respekt for byen. Det er i mange tilfeller en manglende interesse blant studentene. Mange hater for eksempel buekorps uten å vite noe om historien bak og hva det virkelig er.

Men med fare for å få Vågard til å høres ut som en bitter mann, er det viktig å påpeke at han ikke bare er negativ til studentbyen Bergen.
– Jeg er veldig lite glad i studentmiljøet, men samtidig er jeg glad for at det finnes et universitet her som holder byen dynamisk, og som drar så mange fine damer hit.

Musikk er en jobb
A-laget har fått mye oppmerksom etter at mixtapen Nokke Feita 3 kom ut i januar, men de tre ordsmedene har ikke et utpreget eksponeringsbehov. «De eier den der undergrunnen» og er foreløpig fornøyd med det. Å vinne det store publikums gunst er ikke det første som står i hodet på dem.
– Vi prøver aldri å tilfredsstille med musikken vår. Vi er vel kanskje et eksempel på det motsatte av å ville bli kjendis, sier Vågard.
Han kan også fortelle at de ikke er typene som stiller opp på konserter bare for moro skyld.
– Konserter er ikke det gøyeste i verden. Det er først og fremst en jobb. Vi drar ikke ut for å imponere et nytt publikum, folk bør ha en viss kjennskap til musikken vår før de går på konsert.

På samme måte som han hovedsakelig lager musikk for sin egen del, studerer han også fordi han trives med faget og liker å tilegne seg kunnskap.
– Jeg studerer for min egen skyld, for å ha en unnskyldning til å lese disse bøkene.
Dette er nok ganske naturlig tatt i betraktning at han er oppvokst i et hjem med «lite penger, men mange bøker», som han selv formulerer det. Kjuagutten har ikke blitt upåvirket av dette.
– Jeg studerer kanskje egentlig bare for å gjøre min mor glad.

Likevel går det ikke an å legge skjul på at Vågard regner studiene for å være mer hobby enn veien mot en framtidig karriere. Uansett er og blir han en ordets mann og det er kanskje ikke tilfeldig at det nettopp ble rapper av han.
– Jeg begynte å rappe i stedet for å skrive dikt. Jeg er smart når det kommer til å ta valg.
Han legger til at det er viktig å ikke la seg sluke helt av bøkenes verden.
– På HF har folk gjerne lest veldig mye, men ikke nødvendigvis levd i samme grad.

Skippertak og superkarakterer
Hvordan forener du studentlivet og artistlivet?
– Jeg trives best på de fagene som lar meg få lov til å bestemme hvor mye jeg vil være med. Jeg er smart nok til at jeg kan vente til slutten av semesteret, lese som faen og sette meg inn i faget for alvor. Hver gang jeg tar et fag der jeg får lov å bare dukke opp på slutten av semester får jeg superkarakter.

En fleksibel studiehverdag lar seg lettere kombinere med artistlivet, i tillegg til at det passer med Vågards egne preferanser.
– Obligatorisk seminar er det verste jeg vet. Det diskuteres så mange spørsmål som jeg driter i og jeg lurer ikke på det de andre lurer på. Faget er kjempespennende, men jeg hater denne håndholdingen. Det burde jo stilles såpass høye krav til mennesker som har valgt å studere kompliserte ting.

Det mangler ikke på kraftsalvene fra Vågard, men han legger heller ikke skjul på at han er en brautende fyr som kanskje mener litt for mye.
– Det er ikke plass til sjenerte folk i Bergen, de kan ikke blomstre i denne byen.

 

Platespillende sjonglør

Admir Korjenic har så mange baller i luften at han noen ganger glemmer at han også er student.

26-åringen fra Ålesund er et notorisk element i Bergens uteliv, et ekte bytryne. Han har vært ansvarlig for klubbkvelder på Electric Café der han booket blant annet Annie og Prins Thomas. Som DJ har han stått for BOMTUR-konseptet på Landmark, ferske Thrills på Café Opera, og fikk nylig mye oppmerksomhet etter å ha laget den offisielle mixtapen for The Fix. Studenten Admir er det derimot ikke mange som kjenner til. Etter et heller mislykket forsøk innenfor informasjonsvitenskap, prøver han nå å gjøre seg ferdig med en bachelorgrad i digital kultur og medier på Humanistisk fakultet.

– Det gikk ikke så bra med infostudiene, for man må være flink til ting jeg ikke er flink til. Noe jeg kanskje innså litt seint. Men det var på samme tiden at jeg tok digitalkultur som frie studiepoeng og fant ut at, herregud, dette er jo kjempegøy.

Admir legger ikke skjul på at han har brukt lengre tid enn de fleste på det som skal være en treårig bachelorgrad, men han ser verdien i en variert akademisk karriere.
– Før informasjonsvitenskap tok jeg engelsk, og historie etter det igjen. Så jeg har jo vært innom det man skal være innom på HF.

Er det stadig utsettelser som gjør det vanskelig å bli ferdig med bachelorgraden?
– Gradvis nedtrapping er vel riktig beskrivelse. Hver gang jeg har bestemt meg for å sette i gang med et ordentlig semester, skjer det plutselig så mye nytt i livet mitt. Studiene har vel alltid vært der som et sideprosjekt, for jeg har jo alltid hatt så mange andre ting å ta for meg. Sånn har det bare vært.

Viktig å fullføre
Det er ikke tvil om at Admir har mer enn nok å ta seg til. På toppen av studiene og utallige musikkprosjekter, jobber han også fulltid som redaksjonell medarbeider på TV2 Sumo. Selv om det ikke ble en bachelorgrad av hans tid på informasjonsvitenskap, fant han i det minste drømmejobben allerede i mars 2008 takket være studiene.
– Det var faktisk på Mi Side på studentportalen at jeg så stillingen.

Han var én av 250 søkere til stillingen, og selv med en godt polstret CV var det for det meste personlige egenskaper han satset på da han gikk til intervju.
- Jeg gira meg opp til det, men da jeg så at jeg skulle intervjues av fire stykker samtidig, ble jeg livredd. Etter 10-15 minutter med standard spørsmål, spurte de om hva jeg drev med ved siden av jobb og studier. Jeg nevnte så jeg at jeg drev med musikk og da løste det seg.

Siden den gang har det bare gått oppover for Admir. Lenge etter sin første offisielle DJ-gig på en fallskjermklubb to timer utenfor Bergen, kan han nå skryte av å ha spilt sammen med både lokale og internasjonale helter som Velferd, Skatebård og Annie. De fleste kunne nøyet seg med fulltidsjobb og en stadig voksende karriere som DJ, men for Admir er det viktig å fullføre bachelorgraden sin.
– Jeg liker tanken på å ha en utdannelse. Noen reell betydning for min karriere videre har den egentlig ikke, men det handler mer om prinsippsak og den bosniske stoltheten min. Jeg liker å fullføre ting.

Bergen som inspirasjon
Blir du noen gang utbrent?
– Nei, aldri. Jeg anser ikke musikken som arbeid, det føles mer som en hobby, så jeg får egentlig mye energi av det. Bergen som by er en inspirasjon. Mange jeg kjenner, de fleste faktisk, blir på en måte smitta av alt det som skjer her, og finner mye å drive med. Det er mye inspirasjon å hente.

Det er tydelig at Admir ikke skyr unna nye muligheter, til tross for en fullpakka kalender. Da festivalsjefen for Ekkofestivalen Asle Bakke Brodin ville ha han med på laget, nølte han ikke med å takke ja.
– Jeg fikk plutselig et møte med Asle, han ville ha meg på promoavdelingen til festivalen. Så til høsten skal jeg jobbe med å promotere festivalen utad. Det er en av de tingene jeg liker veldig godt, og noe jeg mener jeg kan.

Til tross for framgangen i karrieren som DJ og promotør, understreker Admir at han ikke tar noe av det for gitt, og faktisk blir litt satt ut av suksessen.
– Det er jo fjernt og surrealistisk. I mine øyne er jeg ennå «Mr Nobody», så det er helt vilt. Men man kommer langt med hardt arbeid og ydmykhet.

Mann med visjon
Skulle man listet opp alt Admir driver med, ville det overveldet de fleste. Hemmeligheten hans er symbiose: alt han driver med henger sammen.
– Det ene har ført meg til det andre. Samspillet med alt det driver jeg med er jo knyttet til utdannelsen også. Gjennom studiene lærte jeg HTML, CSS og nettsideutvikling, det skal jeg bruke når jeg promoterer Ekko. DJing gjør at jeg har vært innom utallige musikkblogger, noe jeg brukte til å skrive oppgave på skolen. Jobben på TV2 fikk jeg jo egentlig gjennom skolen, så alle delene er avhengig av hverandre.

Han legger til at det kreves litt planlegging og engasjement for å oppnå ting i livet.
– Man må ha en visjon om hva man vil gjøre med graden sin, og kombinere det med andre ting. Det må studenter bli flinkere til, spesielt på HF.

I følge din egen visjon, hvor er du om 10 år?
– Forhåpentligvis driver jeg fortsatt med Ekko, kanskje jeg har en liten funksjon på Landmark også. Fortsatt jobbe på TV2… Egentlig det jeg gjør nå. Drømmen er jo å kunne gi ut egen musikk. Jeg klarer jo aldri å sitte ro, det er ikke min greie, så jeg finner nok på noe.

 

Den spillende arkitekten

Som student på Bergen Arkitektskole og vokalist i Blood Command, har Silje Tombre (22) begrenset sofatid.

Mange har nok bitt seg fast i bandnavnet Blood Command, og flere drar sikkert kjensel på vokalist Silje Tombre. Bandet hennes ligger et sted mellom punk og hardcore, og har lenge hatt en stigende kurve. Blood Command kan allerede skilte med en Spellemann-nominasjon. Siljes musikalske historie begynte i Arna da hun og noen venninner i 17-årsalderen dannet band. For tre år siden var hun å finne som vokalist og frontfigur i Blood Command og siden den gang har det gått slag i slag. Spillejobber mangler det ikke på og nylig opptrådte de på hjemmebane i forbindelse med Bergenfest, i tillegg til en liten opptreden på puben Ujevnt.

Vokalist og frontfigur høres kanskje nok ut i seg selv, men ved siden av er Silje også student ved Bergen Arkitektskole (BAS).
– Det er greit å ha noe å falle tilbake på. Men til høsten blir det ett års permisjon for å fokusere på musikken. Jeg får bare denne muligheten.
Silje har gått to år på BAS og forteller at det ikke er skolen hvor man kan overleve ved å ta et realt skippertak de to siste ukene av semesteret. Dagene begynner gjerne tidlig og varer til kvelden. Ofte må hun gå rett fra skolen til øving eller spillejobb.
– Jeg er litt nazi på logistikken og prøver å planlegge god tid i forveien. Likevel er det mye rot oppi hodet, men heldigvis går det som regel bra.

Kobling mellom musikk og arkitektur
Hun har visst at hun ville bli arkitekt siden videregående, men musikkinteressen har også vært der lenge. Det virker imidlertid ikke som om arkitektur og musikk er det vanskeligste å kombinere.
– I likhet med musikken så er det også rytme og komposisjon i arkitektur. Det er faktisk mange på BAS som driver med musikk, og det virker som det generelt er en stor musikkinteresse blant folk der. Begge retninger handler jo om kreativitet.

På tross av dette føler Silje at hun er ganske annerledes mellom de to «sfærene» hun farter mellom. På skolen er det mye praksis og med maling som et viktig verktøy, må hun ofte fram med passende antrekk.
– Jeg ser ut som jeg skal på fjelltur når jeg er på skolen. Så ja, jeg er vel ganske annerledes der enn ellers. På scenen derimot er det på med ordentlig sminke, så da har jeg muligheten til å skinne litt.

Har du noen gang dårlig samvittighet for at du ikke strekker til?
– Ja, når jeg må forlate skolen tidligere på grunn av spillejobb får jeg dårlig samvittighet overfor gruppen jeg samarbeider med på BAS. Men den dårlige samvittigheten går begge veier, også når det gjelder bandet. Jeg føler av og til at jeg ikke strekker til noen plass. Heldigvis har jeg ikke opplevd noen sure miner.

Ingen Kurt Nilsen
Det er ingen hemmelighet at det er vanskelig å bli rik av musikk i Norge. Og som Silje påpeker skal det godt gjøres at det klirrer like mye i kassa hennes som i sambygdingen Kurt Nilsens. Derfor er det greit å ha en deltidsjobb på baren Ujevnt.
– Jeg mister jo en del av sosiallivet mitt siden jeg må være så mye på skolen, sånn sett passer det meg veldig bra å jobbe på Ujevnt. Der møter jeg gamle venner, i tillegg til at jeg blir kjent med nye folk.
Er det mange kunder som kjenner deg igjen og påpeker at du er Blood Command-Silje?
– Egentlig ikke, men jeg får av og til noen rare blikk.
Selv om Ujevnt er den eneste tradisjonelle jobben Silje har, legger hun ikke skjul på at de andre syslene hennes føles ut som hardt arbeid.
– Det jeg driver på med er jo ting jeg synes er gøy, men det blir likevel en jobb.

Hardt arbeidende
Silje er ikke arbeidssky, kanskje på grunn av en mor som presset henne ut i arbeidslivet da hun var 15 år, som hun selv sier, halvt spøkefullt. Hverdagslivet på BAS er heller ikke preget av luksus. Som kjent vektlegger skolen praksis, til og med på kjøkkenet.
– I motsetning til alle kantinene som finnes på universitetene, er alt vi har på BAS et kjøkken hvor vi kan lage maten vår selv.

Silje er nok ikke den første man skal kalle en sidrumpa ungdom, men selv om det blir lite tid til avslapning vet hun å verdsette ferie og «slaraffenlivet» når hun har mulighet til å leve det.

– Når jeg først «slasker», så slasker jeg skikkelig!

 

Tekst: Elisa Dalto, Marie Ernstsen