Det er som alltid kjølig høst da Odda igjen fylles av litteraturinteresserte og deres elskede forfattere. Den kalde vinden blåser gjennom gatene og et og annet gufs sprer seg i kroppen. Dette er altså settingen for årets festival, med temaet «Bråk». I år som ifjor er programmet proppa av litterære kjendiser, den ene mer erfaren og hylla enn den andre, men det er noe som skurrer. Kjell Askildsen er hard i språket, men er han fortsatt en bråkmaker? Dag Solstad og Jan Erik Vold tar de to andre lederrollene og man begynner å ane et mønster. Gammel, grå, østlending.
Det er som alltid kjølig høst da Odda igjen fylles av litteraturinteresserte, og kanoniske forfattere.
Det er noe gjentagende ved gjestelista på en slik tilsetning også. Solstad, Grytten, Alvarez, Eikemo, Nærum, de er alle der igjen og alle får si sitt. Det kan virke som en årlig fest for like barn. Her kan de leke seg og hedre hverandre, på La Familias høstbord. I løpet av de to tidligere årene jeg har deltatt har det blitt uttalt en slags avstand fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, men der i Seterbakken-land har det i det minste vært livat. David Irving-saken var et eksempel på en bråkete tenkning som, til min viten, aldri har hendt på symposiet. Det retrospektive i Odda blir enda mer åpenbart i selve hovedevenementet: Mestermøtet. Der skulle Dag Solstad og Kjell Askildsen i regi av Frode Molven prate om hverandres forfatterskap. Vel er det interessant å høre disse kjempene uttale seg om det meste, men da man først har fått på plass et slikt møte skulle man kunne bruke det til noe litt mer givende. Det hjelper heller ikke når Molven innleder på sin litt famlende måte at Solstad og Askildsen egentlig er enige om alt fra før. Da ville jeg heller hørt om hvordan mellom venstreradikale synspunkter og skriving tilsynelatende går hånd i hanske.
Gammel og grå
For meg er litteraturen som all annen kunst, den er foranderlig og skal representere og påvirke nåtida. Den drives fremover av innovatører og egenskaper som annerledeshet og ungdommelig overmot. Visst skal man anerkjenne at man «står på skuldrene til giganter», men dette er bare den retrospektive delen av kunsten. Ved å fokusere så mye på tidligere dekoreringer og posisjon, fryses litteraturen gradvis og blir gammel og grå. Grytten og gigantene skriver godt, det er det ikke tvil om, men vi ønsker vel brudd og nyskapning? Var det ikke et ønske om bråk? Mine forventninger lå i bråket, i at Odda, til forskjell fra de to foregående årene, skulle vise tegn til opprør og en vilje til å fornye språkkunsten.
I mine gamle joggesko fulgte jeg Frode Grytten rundt på Bikubegang og forstod at man burde ha brukt bedre sko på slikt underlag. Men det er lett å glemme at selv om Grytten også går i joggesko, så står han trygt planta, der oppe på bruskassa si.
Det er lett å glemme at selv om Frode Grytten også går i joggesko, så står han også trygt planta, der oppe på bruskassen sin.
Tekst og foto: Knut Strand
Om kommentatoren:
Knut Strand har tidligere vært med i Studentradioen i Bergen i programmene Avantgarden og SirkusSirkus. I dag er han styremedlem i Bergen Filmklubb. Han har erfart Litteratursymposiet i Odda tre ganger.
