Å gå fra å være fastgrodd i sofaen til å trene fem ganger i uka er ikke bare en fysisk overgang. Motstand har flere former når man skal bli kvitt kiloene på trening.
Klokka er så vidt passert 09.00 på mandagsmorgen. Jeg dytter inn døra til garderoben og blir øyeblikkelig møtt av hårfønerstøy, fnising og to struttende pupper i fri luft. God morgen, SiB Sentrum!
Dette med morgentrening har jeg ikke vent meg til enda, til tross for at jeg har vært en fast og trofast gjenganger på SiBs treningssentre i noen måneder. Jeg føler jeg har gått der akkurat lenge nok til å kunne klage over flommen av nye medlemmer i januar. Januartrenerne er som regel motivert av nyttårsfortsetter om et sunnere liv og et ønske om å bortdrive julefettet. Disse kan lett pekes ut fra hvilke joggesko de bruker – enten veldig nye eller veldig gamle sko. Jeg skal ikke skryte på meg et altfor stort forsprang på de som valgte å sette nyttårsforsetter i mosjon, selv begynte jeg ikke å trene for alvor før i oktober 2011. To-tre måneders forsprang er visst akkurat lenge nok til å riste litt på hodet og kjenne seg en smule overlegen når alt av rutiner på treningssenteret blir snudd på hodet fra 02. januar.
Mandagsrush
Foto: Hanne Cecilie Sætre
En kveld i januar, i verste mandagsrushet, kom jeg på trening etter å ha kjempet meg gjennom full garderobe, og der luktet det noe som minnet sterkt om fjøs. Kombinasjonen av mange svette kropper og gamle joggesko i et altfor dårlig ventilert rom gir et uheldig resultat.
Rushet er verst etter skoletid, altså fra 16.00 og utover, før det roer seg igjen etter 20.00. Det er fullt i garderoben, og i garderobeskapene. Alle apparater er opptatt og folk stiller seg i kø for å kaste seg over det første som blir ledig. Køen ender ikke når man først får tak i en tredemølle eller spinningsykkel. Skal du i tillegg trene styrke, kan du finne plassbegrensningen mer hemmende. På en mandagskveld sto jeg og jobbet hardt for å bli kvitt vingene mine (også kjent som underarmsflesk) da jeg ble prikket på skulderen og bedt om å flytte meg. Jeg sto visst i veien for en «bro» som ville ta kroppshevinger. Jeg vet ikke om det var capsen han hadde snudd bakfram eller det at han ba meg om å flytte meg når jeg tydeligvis ikke var ferdig, men hendelsen fikk meg til å gi opp styrketrening på mandag- og tirsdagskvelder. Så får Mr. Truckercaps & kamerater ha apparatene for seg selv.
Sure sokker og miner
Personlig ville jeg ikke kalt miljøet på SiB Sentrum direkte vennlig, noe jeg regner med kan sies om alle treningssentre. Med mindre man treffer på en bekjent og slår av en prat, gjelder det å unngå å vedkjenne menneskene i umiddelbar nærhet, annet enn for å konkurrere i all stillhet. Det er vanlig at noen kaster et blikk over til personen som holder på ved siden, sjekker hvor langt eller hvor hardt de jogger. En annen taktikk er å holde et øye på noen et par maskiner bort, og prøve å holde samme tempo. Man kan lett ignorere denne stille, ofte ensidige kampen, men personlig blir jeg en smule irritert når sidemannen taktisk kikker på mine tall og justerer sine egne.
Det er lett å la seg irritere på trening. Alle har sin egen rutine, og en spesiell måte å gjøre ting på. Så snart noe (eller noen) kommer i veien for denne rutinen, kan de fort bli stempla som personlig sabotør. Blant mine verste fiender er «Tangatrynet». Kallenavnet jeg så kjært har tildelt denne personen, stammer både fra undertøysvalget hennes og hennes gjentakende nærvær til mitt synsfelt. Dag etter dag tråkka jeg i luften på ellipsemaskinen, og dag etter dag stilte hun seg med rumpa vendt mot meg for å trene muskler i legg og lår.
TV-slave
Foto: Hanne Cecilie Sætre
Det er overraskende hvor hjelpsomt TV på treningssenter kan være. Ja, det kan faktisk være utrolig effektivt. En stund planla jeg treningsøktene mine etter TV-programmet (jeg likte spesielt å trene mens jeg så på Veronica Mars på TVNorge men programmet sendes dessverre i rushtid). Ved flere anledninger, har jeg tråkka på ellipsemaskinen «bare fem minutt til» for å få med meg slutten på repriser av Grey’s Anatomy og Top Model. I det siste har jeg lagt merke til en underlig utvikling: mange velger å se på matprogram mens de trener. Det er ofte 4 Stjerners Middag, Hellstrøm Inviterer eller Top Chef. Dette anser jeg for å være direkte selvpining. Her om dagen måtte jeg se på Hellstrøm kokkelere og servere fløtegratinerte poteter mens magen skrek etter mat, velvitende om at det eneste som ventet den skrikende magen var knekkebrød til kvelds.
På en søndagskveld ble jeg direkte sjokkert da en vilt fremmed jente smilte til meg inne på treningssenteret. Helt uoppfordret og ubetinget, fikk jeg et smil. Jeg ble satt ut med en gang, men smilte tilbake. Kanskje det går an å finne nye venner på trening? Kanskje konkurranse kan erstattes med solidaritet? For selv om det er lett å klage over januartrenerne som forstyrrer rutinene, trenger man som regel ikke å tenke langt tilbake til en tid da man var i samme situasjon. Jeg måtte minne meg selv på at jeg nesten ikke turte å begynne på trening, og trente som regel kun på kveldene, nettopp for å unngå overlegne, dømmende blikk. For det er vanskelig å begynne, og på et treningssenter forbeholdt studenter er det en smule mer press på utseendet. Jeg ser jo ofte jenter som fikser hår og sminke før de setter i gang med trening. I tillegg begynner man som regel uten noen særlig kunnskap om maskiner og apparater. Selv om en fint klarer å jogge uten forkunnskap, kreves det en viss kjennskap til kropp og trening om en skal få fullt utbytte av alle treningsformer som tilbys gjennom SiB. Det lille jeg har lært meg, lærte jeg ved å observere andre, noe som sikkert var en smule ubehagelig for de jeg observerte. Så neste gang jeg oppdager at noen kikker bort på meg, får jeg heller tenke at de prøver å lære noe.
