Hjernen i krise

Flere år etter en traumatisk hendelse kan livet, tankene og følelsene fortsatt være preget. Hvorfor henger sinnet fast i fortiden?

Tekst: Hilde Otteren
Illustrasjon: Eric Risbakk

Anne Marita Milde, førsteamanuensis ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, er psykologspesialist og traumeforsker. Samviten har snakket med henne om hvordan hjernen reagerer i krisesituasjoner, og hvilke følger dette kan få i ettertid for mennesker som opplever traumatiske hendelser.

Følelser og fornuft

Dypt under tinningen sitter amygdala. Dette er hjernens alarmsentral, og skal varsle deg om eventuelle farer som kan oppstå. Det er antatt at denne funksjonen ble til med evolusjonen, men at responsen for hvert individ er basert på erfaring en har tilegnet seg gjennom livet. Milde sier at amygdala spiller en viktig rolle for at alle pattedyr skal overleve. – Den regulerer alle våre reaksjoner når hendelser i omgivelsene varsler oss om umiddelbar fare, for oss selv eller andre, forteller Milde. Amygdala er altså det systemet som regulerer følelsene våre, fra angst til glede. Når en hendelse oppleves som truende blir den først behandlet i amygdala. Dette gir oss en mulighet til å reagere fort, altså gir den oss en sjanse til å overleve.

Amygdala er moden med fødselen, men strukturene rundt denne er ikke ferdig utviklet. – Derfor kan barn som blir skremt eller som utsettes for skremmende opplevelser bli mer styrt av følelser, og reaksjoner som frykt, redsel og sinne, og dette kan vedvare over tid, gjerne flere år, sier Milde.  Dette skjer selv om den opprinnelige faretruende hendelsen ikke er aktuell lenger. Amygdala har tatt over kontrollen, og alarmsystemet slår seg ikke av.

Faresignalene som sendes ut i hjernen, når amygdala før hjernebarken. – Hjernebarken, som cortex og prefrontal cortex, er den delen av hjernen som utvikles i ung voksen alder og som har en kontrollfunksjon eller reguleringsfunksjon, også for atferd, sier Milde. Dette er altså området i hjernen hvor fornuftige avgjørelser tas. – Cortex er viktig for evnen til å ta beslutninger, tenke rasjonelt, endre vaner og tilpasse oss endringer i situasjoner blant andre, legger Milde til.  I en krisesituasjon overstyres denne delen av hjernen, ettersom amygdala reagerer raskere og får informasjonen før Cortex. Følelsessenteret reagerer før fornuften rekker å slå inn. – Etter en traumatisk hendelse kan denne delen fortsette å bli overstyrt av følelsessentrene i hjernen. Derfor kan man i ettertid av en traumatisk hendelse bli irrasjonell, handle på impuls, plutselig begynne å gråte eller vise annen atferd som ikke er i tråd med den faktiske situasjonen man befinner seg i, utdyper Milde.

Hvordan en reagerer i den faretruende situasjonen avhenger av vedkommende sine automatiske responser. En opererer gjerne med begreper som freeze, flight eller fight for hva den enkelte gjør i en truende situasjonen. – Nervesystemet vårt reagerer på millisekunds nivå dersom det finnes signaler på reell fare eller tenkt trussel, og disse er viktige stressresponser som hjelper oss i disse situasjonene, forteller Milde. I kroppen blir det under flight eller fight mobilisert energi til musklene, og mindre til andre organer. Dette er den vanligste formen for respons til en faretruende hendelse. Milde forteller at dette er en evolusjonsmessig egenskap nedarvet gjennom tusenvis av år. Freeze responsen handler om aktivering av den delen av nervesystemet som ikke muliggjør hverken flukt eller angrep, som for eksempel dyr under angrep som legger seg ned og spiller død. Dette er en respons som kan øke sjansen for overlevelse. – Lignende respons kan rapporteres fra kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, hvor man gir opp kamp eller flukt og overgir seg, utdyper Milde. Dette kan gi en følelse av nummenhet, av å ikke være tilstede i hendelsen. Responsen, eller mangelen på respons kan prege livet senere. Det kan føles som om en sitter fast i et handlingsmønster som kroppen ikke blir ferdig med. Uansett hvilken respons en har, er dette automatiske, og ikke valgte responser.

Hendelser og minne

Å miste noen en står nær, blind vold, overgrep og krig er eksempler på hendelser som kan være traumatiserende å oppleve. – Hippocampus er en del av hjernen som er spesialisert til å håndtere og tolke flere stimuli på en og samme tid, altså å tolke en situasjon. Amygdala er den delen av hjernen som vil huske bittet fra en hund, men hippocampus vil huske selve situasjonen og hvor dette skjedde, forklarer Milde.

Dette gjør at hippocampus er involvert når man utvikler angst. – Angst er ikke det samme som frykt. Angst kan være mer generell. Det vil si at man kjenner redsel og ubehag men kan ikke identifisere trusselen. Frykt derimot er rettet mot noe man kan identifisere, for eksempel frykt for høyder eller edderkopper, sier Milde. Om en har opplevd en traumatisk hendelse kan dette forstyrre minnet. Ting som forbindes med hendelsen, men som ikke egentlig er farlig, kan likevel tolkes som faretruende. – Dersom disse fryktminnene får dominere vil det være vanskelig å oppleve verden som annet enn utrygg, sier Milde. Hun peker også på at emosjonelle og følelsesmessige minner kan være vanskelig å glemme, men det betyr ikke at man er nødt til å ha opplevd noe traumatisk.

– Det er også et poeng at en trussel kan være noe vi tenker, altså ikke noe som nødvendigvis er virkelig. Dette handler om hvordan vi tilegner oss kunnskap gjennom læring og erfaring. Minner om tidligere erfaring kan for eksempel utløse skremmende tanker og dermed også en alarmberedskap, selv om vi sitter aldri så trygt hjemme i sofaen, i bilen eller på kino, utdyper Milde.

– Om en har opplevd noe traumatisk kan påminnere, signaler eller tegn som ligner på hendelsen, gjøre at en gjenopplever traumet, forklarer Milde. Dette kalles retraumatisering, og kan utløse sterke reaksjoner på lik linje med de følelsene og reaksjonene en fikk under eller etter en traumatisk hendelse. Derfor er èn behandling eksponering for det traumatiske eller det som man frykter, kalt eksponeringsterapi. – Dette må være i trygge omgivelser slik at man kan avlære angst og negative følelser knyttet til selve minnet om hendelsen. Dette kan igjen hjelpe personen til å danne nye tankeskjema som ikke er forenelig med frykt og angst, det gir ny informasjon som kan skape ny mening, legger Milde til.

Å skape nye mønstre

Å forandre etablerte tanke og handlingsmønstre er tidkrevende. Eksponeringsterapien som er omtalt over skal være effektiv. – Men den krever at det er opprettet tillit mellom behandler og vedkommende, at personen ikke har en vanskelig livssituasjon eller en mer alvorlig psykisk lidelse, rusproblematikk eller føler mye skyld og skam, presiserer Milde. Posttraumatisk stresslidelse, kan utvikles av en enkelt hendelse som for eksempel en bilulykke. Om personen har blitt utsatt for gjentatte hendelser, for eksempel overgrep over lengre tid kalles det kompleks PTSD. – Dette er mer sammensatt og krever andre tilnærminger enn tradisjonell behandling, utdyper Milde. Hun forteller videre at det finnes studier som viser at blant annet mindfullness, fokus på å være tilstede her og nå, kan være en nyttig behandling. Et helhetlig behandlingstilbud vil uansett kunne hjelpe vedkommende å rive seg løs fra fortiden.