Antihelten som publikumsfavoritt

En sjarmerende, men psykopatisk seriemorder er løs. Han har skutt og drept over femti personer. Fellesnevneren er at alle ofrene er tidligere dømte barneovergripere. Politiet bevæpner seg, og setter inn alle ressurser for å fange ham. Hvem heier du på? Politiet eller seriemorderen?

Tekst: Eva Nedregaard
Illustrasjon/Bilde: Ida Woldsund 

Begrepet antihelt brukes ofte for å beskrive protagonister i serier, bøker, spill og filmer som mangler de utelukkende gode egenskapene som finnes hos de tradisjonelle heltene. Idealisme, heltemot og/eller moral uteblir, og karakterene handler ofte på impulser. De kan være uærlige, kyniske og kriminelle. Likevel er de store publikumsfavoritter. Hvorfor er det slik at vi tar oss i å heie på “the bad guy”?

Det som først og fremst skiller en antihelt fra en tradisjonell helt er mangelen på den såkalt allmenne forståelsen av etikk og moral. Kort fortalt en gitt uenighet eller ignoranse for hva som er “rett” og hva som er “galt”, et etisk spørsmål som går helt tilbake til de gamle filosofene, og som fortsatt diskuteres i dagens samfunn. Seerens, spillerens eller leserens personlige moral kan være med på å bestemme hvilke verdier og handlinger han/hun kan stille seg bak, og hvilke karakterer som fremstår mer appellerende enn andre.

Relativ moral
I “Moralens Geneologi” skiller Frederick Nietzsche mellom to forskjellige moraler, slavemoralen og herremoralen. Slavemoralen beskrives i Nietzsches filosofi som det viljesvake, selvfornektende og kristent underkuende menneskets moral, i kontrast til herremoralen som han beskriver som det sunne eller sterke menneskets moral. I herremoralen blir livskvalitet og selvutfoldelse sett på som de høyeste verdiene, egenskaper som han mener blir underkuet av den gjennomsyrende kristne moralen. Moralen er i dette tilfellet ikke noe gitt, men noe man selv skaper og vurderer etter menneskelige erfaringer, en såkalt relativistisk moral.
En relativistisk moral tar utgangspunkt i at en handling ikke bare er rett eller gal, men at selve handlingen som blir utført må ses opp mot en mengde subjektive verdier. I dette tilfellet finnes det ikke én universell moral. Der en handling kan bli sett på som god for én person, vil den ikke nødvendigvis bli sett på som god for en annen. Handlinger kan på denne måten ha rot i både religiøse, politiske eller kulturelle motiver. Ta gamle westernfilmer, for eksempel. I slike filmer er verken etikk eller moral en drivkraft, men heller det å ta rotta på motstanderne, og på denne måten lykkes å overleve i den ville vesten. En slik maktkamp finner vi også igjen i filmer som Gudfaren og tv-serier som House of Cards, der både mafiosoen Vito Corleone og politikeren Frank Underwood streber for å holde seg på toppen av to forskjellige hierarkier. Pablo Escobar i tv-serien Narcos er også et lignende eksempel. Slike karakterer har ofte et lite nettverk av mennesker som de sympatiserer med, men er i all hovedsak utpregede narsissister som ikke lar andre stå i veien for deres kamp mot toppen.  

Kollektiv moral
En mer kollektiv tilnærming til Nietzsches begrep om moralfilosofi finner vi i utilitarismen, skapt av de engelske filosofene Jeremy Bentham og John Stuart Mill. I motsetning til å fokusere på selvet og dets personlige utvikling, knyttes moralske handlinger her til en såkalt konsekvensetikk. En slik etikk innebærer at alle handlinger må sees i henhold til konsekvensene de gir, og at det som er det gode er det som gir lykke for flest mulig mennesker. Her blir en drapsmann dømt for de eventuelle konsekvensene av drapet, og ikke av den direkte handlingen. I kultfilmen Boondock Saints møter vi blant annet de to brødrene Connor og Murphy McManus, som går bevæpnet inn for å utrydde det kriminelle miljøet i Boston. De to brødrene ser på seg selv som Guds hyrder, noe som de mener til en viss grad rettferdiggjør de grusomme handlingene. En annen karakter som tar loven i egne hender finner vi i tv-serien Dexter, der hovedkarakteren velger drapsofrene rett ut fra politiets database. Slike karakterer kan være lette å stille seg bak, ved at de eliminerer andre kriminelle som tidligere har begått verre handlinger enn handlingen selv. En slik øye for øye-mentalitet finner vi også i serier som omhandler blodhevn, som for eksempel i publikumsfavoritten Game of Thrones.

 

You have your way, I have my way. As for the right way, it does not exist. –Friedrich Nietzsche



Kulturell tilpasningsdyktighet
Ved å gå tilbake til påstanden om en relativistisk moral, er fellesnevneren i populære tv-serier ofte at karakterene går inn i et miljø der den personlige moralen blir utfordret og skjøvet til side. Moraler som er kulturelt og miljømessig betinget finner vi blant annet i seriene Orange is the New Black og Breaking Bad. I førstnevnte møter vi Piper Chapman, som i begynnelsen av serien dømmes til 15 måneders fengsel etter å ha distribuert og smuglet store mengder narkotika. For hver episode blir Piper mer og mer påvirket av miljøet i fengselet. Hun går fra å være er lett offer til å bli en av de mest fryktede innsatte. Disse trekkene finner vi også igjen i Walter White fra Breaking Bad, den stakkarslige, kreftsyke kjemilæreren som begynner å lage og distribuere metamfetamin for å sikre familiens økonomiske framtid. Karakterer som disse har mange fellestrekk med maktpersonene som er nevnt tidligere, men den moralske utviklingen vil være mer i fokus. Der maktpersoner kan sies å være “født” med en dårlig moral, utvikles disse karakterene til å få en. Som seere blir vi vitner til hele denne prosessen. Ved at vi først blir kjent med dem som relativt vanlige og sympatiske personer, kan det være vanskeligere å støtte og rettferdiggjøre handlingene de begår når de først tråkker over streken.   

En empatisk tilnærming
Både den relative, kollektive og kulturelt betingede moralen kan henvise til tre spørsmål; Hva, hvem og hvorfor. Det er først og fremst bakgrunn og konsekvens som er med på å rettferdiggjøre de ulike handlingene som blir begått på skjermen. Hva personen gjør, hvilke karakteristikker personen innehar, og hvorfor den handler som den gjør. Svarene på disse tre spørsmålene er så med på å danne det moralske grunnlaget seeren går ut i fra. Karakterer med verdier vi kan relatere oss til, eller ha empati med, blir raskere personlige favoritter. Samtidig kan mange av dem innta en rolle som idealer, som demonstrert i karakterer som Frank Underwood og Pablo Escobar. En av de tingene som gjør slike antihelter så appellerende er at de går vekk i fra de gitte normene i samfunnet, og handler på egne premisser. Vi kan identifisere oss med målene, som ofte handler om makt, kontroll og det å styrke ens eget ego. I mange tilfeller er personen heller ikke gjennomsyret ond, men innehar sympatiske trekk som seerne kan stille seg bak. Produsentene bak serien Breaking Bad hadde blant annet som et lite mål å se akkurat hvor grusom de kunne gjøre hovedkarakteren før seerne begynte å miste sympati for ham. I følge dem selv gikk det overraskende langt . I Escobars tilfelle spiller serien mye på balansen mellom den “familiekjære faren” og den “hardbarkede narkokongen”, muligens for å forsøke å gjøre ham til en antihelt folk til slutt kan ta seg selv i å sympatisere med. Med slike kontraster er det ofte lett å glemme at han har nærmere 4000 liv på samvittigheten.

I et samfunn der det er om å gjøre å få flest likerklikk på Facebook, er det kanskje ikke rart at mennesker som går i mot bermen for å framheve seg selv får en tilsvarende fanskare. Antiheltene er ofte mer spennende og uforutsigbare enn den vanlige helten, med en selvtillit og fryktløshet som mange misunner. Uansett er det deilig å komme hjem fra lesesalen, slenge seg på sofaen og la seg begeistre – om det så er av skurker som Escobar, Underwood eller seriemordere med en skjult agenda.