Den animalske kunsten

Er det kun mennesker som kan sette pris på kunst? Hva er det egentlig som skiller oss fra andre dyrearter?

Tekst: Victoria Lindquist
Illustrasjon: Mathilde Birkeland

Om man skal ned på DNA nivå, så er det ofte ikke mye. I følge National Geographic, deler vi 98,8 prosent av DNA-et vårt med sjimpanser, 98.4 prosent med gorillaer, og 90 prosent med mus. Til og med når vi krysser pattedyr med virveldyr, som for eksempel mennesker og fugler, finner vi en prosent på rundt 60 prosent.  Genetisk er vi derfor ikke så ulike, men det er når vi ser det psykologiske aspektet, at ting blir interessant.  

På grunn av våre store og velutviklede hjerner, er mennesker i stand til å forestille seg konsepter. Vi har reflektert oss frem til å skape og benytte verktøy, produsere skriftspråk, lage og håndheve lover, lære kunnskap videre til neste generasjon,- og å utfordre kunnskap fra forrige generasjon.

Så har vi kunst

I 2004 skrev den kjente evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins, en artikkel til nettstedet Newrepublic som omhandlet forskjellen mellom mennesker og dyr. Han skrev:  «Ingen annen art har oppfunnet litteratur, musikk, kunst, matematikk eller vitenskap.» Og går vi i motsatt ende, sier den kjente, kristne fjernsynspredikanten og forfatteren Don Stewart, at det finnes åtte konkrete punkter som skiller oss fra dyrene. Punkt nummer fem tar for seg kunst, og lyder: «Mennesket er et estetisk vesen, i stand til å oppfatte og verdsette skjønnhet og åndelige verdier. Når dyr bygger ting, gjøres det ut fra et funksjonelt formål. Dyr skaper ikke objekter kun for nytelse.»

Det er bred enighet om at «kunst» er noe menneskeskapt, noe som ikke trenger et  praktisk mål. Kunst er noe som utelukkende mennesker kan produsere og sette pris på,- noe dyr ikke er i stand til å fatte. Men hva er egentlig kunst? Må det være evnen til å lage noe til sin egen og andres nytelse? Eller holder det å visuelt like noe fremfor noe annet? Definisjonene er mange, men generelt virker det som at stimulering er en nøkkelfaktor. Vi kan ofte ikke forklare helt hvorfor noe stimulerer, annet enn at «øynene liker det de ser».

Det er en kjent sak at små barn tiltrekkes av sterke farger, dette har ingen annen logisk forklaring, annet enn at farger stimulerer på en god måte. Det kjennes godt, rett og slett.

At de fleste hunnpåfugler foretrekker en hann med flere «øyne» i fjærene, har heller ingen rasjonell forklaring. Det er ikke noen korrelasjon mellom flotte farger og gode gener, annet enn at det nye kullet også gjerne får fjær med flere øyne – som igjen foretrekkes av fremtidige hunnpåfugler.

Preferansen til hunnpåfuglen kan dermed ikke forklares logisk. Det er ikke en konkret og håndfast forklaring. Det ser ut til å være så enkelt som at det er det som stimulerer mest.

Kreativitet, naturlig eller menneskeskapt?

Ved Chimpanzee and Human Communication Institute i Washington, bodde det en sjimpanse ved navn Moja. Moja ble på mange måter oppdratt som et barn, og hun lærte tidlig å bruke tegnspråk for å forklare det hun så. Moja ble i flere situasjoner observert foran speil, hvor hun kledde seg ut, svingte med skjørtet, og studerte seg selv nøye.  Moja likte også å tegne. Ved bruk av tegnspråk forklarte hun at en av tegningene var en fugl. Tegningen kunne absolutt ligne en fugl, med kropp og vinger. Hun tok dessuten vare på en fargerik tegning, eller kruseduller, laget av en annen sjimpanse. Denne tegningen fikk ingen ta fra henne, og hun signaliserte «Moja elsker», når noen spurte henne om den.  Det hendte også at de ikke likte det de hadde laget, og uttrykte misnøye når de ble spurt.

Moja og andre sjimpanser kunne protestere om noen forstyrret dem i skapelsesprossesen, og de kunne nekte å legge til flere detaljer når de såg seg ferdige med tegningen. Om dette er fordi de hadde en slags «plan» med kreasjonene sine, eller kun fordi aktiviteten interesserte dem så og så lenge, er likevel uvisst.

Visuell tiltrekning

Fugler, blomster og bier, er et annet eksempel på at «form og farge» ikke kun er noe mennesker blir stimulert av. Vi finner fugler med eksplosjoner av farger i fjærene sine, som strutter og danser, og prøver å tiltrekke seg en make.


En annen type fugleart, Løvhyttefugler, bruker noe som kan minne om interiørdesign for å tiltrekke seg hunner. De lager små konstruksjoner av blader og greiner, og dekorerer etter beste evne med det de finner av fargerike objekter – i håp om at den inspiserende hunnen skal like det de ser.

Fargerike blomster er noe de fleste mennesker liker å ha i hus. Vi gir dem bort som gaver, pynter på gravsteiner, og lager blomsterkranser til fest. Likevel er ikke blomstene til for oss, de er til for insektene. Selv om de fleste insekter ikke oppfatter rødfarge så godt, ser de likevel i et ultrafiolett spekter, som vil si at det kan være blomster har farger vi mennesker ikke kan se. Her er ordet stimulering igjen svært viktig.

Hva er egentlig kunst?

Selv om dyrearter også blir stimulert av farger og former, har vi gitt oss selv retten til å definere kunst som noe kun mennesker forstår. Men det faller likevel tilbake til hva som stimulerer, og der er ikke vi mennesker alene. For igjen, hva er egentlig kunst?

Selv om sjimpansene ikke står i kø utenfor Kodes nye utstilling, eller påfuglene maler hverandres fjær, har de likevel sterke og individuelle preferanser når det kommer til farge, form og bevegelser. Hjernen liker det den ser, blir stimulert og tiltrekkes av ulike ting. Er ikke det så nært kunst som vi kan komme?  For hvem kan egentlig forklare på en rasjonell måte hvorfor de blir stimulert av én farge fremfor en annen?