Leder: Teknologi

En tidsreise

Etter å ha sett to sesonger av science-fiction serien «12 Monkeys» – sannsynligvis på under et døgn – er tanken på at vi ikke har en tilsvarende mulighet til å reise i tid meget irriterende. En av grunnene til at jeg ønsker å leve lenger enn de omtrent 70 gjenstående årene av livet mitt – kanskje litt optimistisk – må være for å se livet som finnes – enda mer optimistisk – lenger ute i verdensrommet. Får vi oppleve det før vi dør? Antageligvis ikke. En annen vesentlig grunn til å kunne reise i tid er at dommedagsklokken nærmer seg midnatt. Om kun to og et halvt minutt vil den globale katastrofen inntreffe og vi vil mer enn noensinne trenge en teknologisk duppeditt for å ordne opp i kaoseteller stikke av.

Jeg forstår at livet ikke lever helt opp til sci-fi standarden, hvilket er ganske kjedelig. Men om en verken kan reise frem eller tilbake i tid, finnes det en annen retning?

I dag stiller man sjelden spørsmål ved tiden med mindre man er for sent ute til en avtale, men vår moderne forståelse av tid er et relativt nytt konsept. I 1983 skrev Benedict Anderson en bok kalt «Forestilte Fellesskap», hvor han snakker om fremveksten av nasjoner og nasjonalisme. Her blir det interessant. En nasjon er sammensatt av mennesker vi aldri har møtt eller har et videre ønske om å møte. Men likevel kan vi forestille oss hvem de er. Vi ser for eksempel for oss at vi er en av flere tusen som våkner med den samme dundrende hodepinen en sen søndagsmorgen. Åpenbart, tenker du kanskje. Men for at dette skal være mulig trenger vi den samme oppfatning av tid.

Og denne forståelsen av tid har man ikke alltid hatt. Eldre samfunn opplevde verden med en helt annen tidsforståelse enn vår egen. En opplevde tiden «samtidig», det vil si at både fortid og fremtid var «smeltet sammen i en momentan nåtid», for å sitere Anderson. Dette åpner for en rekke sprøe ideer, som for eksempel at en reise til et historisk sted ville gi opplevelser som minnet om livet flere hundreår tidligere Med andre ord; Jesus var fortsatt i Betlehem på 1200-tallet.

Det var ikke slik at vi bare våknet en dag og tenkte at dette var en tullete forståelse av tid. Nei, for å endre dette trengte vi å utvikle ny teknologi – vi trengte en tidsmaskin. Den gamle forståelsen av tiden beveget seg langs tidsaksen. Vi derimot, trengte et verktøy som kunne lage et tverrsnitt gjennom tiden, som tillot oss å gå på tvers av tidsaksen. Hva var denne fantastiske oppfinnelsen?

Vel, det var den nesten utdødde avisen. Hver avis har ett kortvarig liv. Den er relevant her og nå. Avisen fremstiller altså et krav om samtidighet. Når mennesker for første gang kunne lese om de samme hendelsene rett etter at de inntraff, ble nåtiden skapt. Dette gjorde at vi kunne forestille oss fellesskap, at vi kunne snakke om nasjonal identitet, fordi vi har en felles nåtid. Så hver søndagsmorgen en leser BT og finner ut hvor mange som var overstadig beruset på byen, vet vi at vi er norske.

Om vi legger godviljen til, vil en altså se at menneskeheten allerede har reist i tid. Det mest irriterende med dette – i likhet med mangelen på en superkul, høyteknologisk tidsmaskin – er at vi selvfølgelig ikke var der da hele tidsoppfatningen endret seg. Det betyr at vi egentlig bare fikk en ekstra grunn til å trenge en tidsmaskin. På den lyse siden – det å lese Samviten er det samme som å reise i tid. God tur.

hildeunderskrift