En, to, tre, quattro

For meg har det alltid vært to språk. Jeg har kommunisert med mamma på norsk, og med pappa på italiensk. Min språkidentitet er derfor litt annerledes enn mange andres.

Inni hodet mitt, ja i hjernen min, kan jeg hoppe rett fra ett språk til et annet. Innimellom er det ganske rart. For eksempel når jeg skal telle repetisjoner på trening, eller antall timer jeg jobber en uke. Da kan hjernen min finne på å begynne å telle på norsk, for så å skifte over til italiensk. Dette skjer kun når jeg teller inni meg, og heldigvis for det. Ellers hadde jo folk begynt å lure.

For mange er det fascinerende å høre meg snakke på det ene av de to språkene som er ukjent for dem. Kanskje har de blitt kjent med meg i Norge, på norsk – da får de store øyne de første gangene de hører meg snakke i telefonen med min far. Og det kan jeg fint forstå.

For det er nemlig slik at det er flere ting enn bare språket som endrer seg. For oss tospråklige er det gjerne slik at toneleiet blir annerledes; jeg snakker for eksempel lysere på italiensk enn på norsk. Tror jeg? Det er ikke lett å høre forskjell på seg selv altså.

Una vera italiana
Det jeg vet er at jeg gestikulerer mye mer, som en ekte italiener skal, med en gang flyet lander i Milano. I det hjulene på flyet senkes, løftes hendene. Og tommelen, pekefingeren og langfingeren finner hverandre. I hvert fall nesten. For det er jo bare en stereotypi at italienere alltid holder fingrene slik.

På vei ut av flyplassen blir jeg una vera italiana (en ekte italiener, til dere som ikke er norskitalienere). Nivået på stemmen justeres opp et par hakk, og alt blir litt mer. Alt er litt mer i Italia. Det smiles litt mer, det lees litt mer, og det ropes litt mer.

Jeg blir på mange måter en annen versjon av meg selv i det jeg bytter språk, og spesielt i det jeg bytter land. For når jeg legger meg i sengen den første kvelden i Italia, lukker jeg øynene og drømmer på italiensk – på tross av at jeg har snakket norsk, og drømt på norsk i mange måneder. På restaurant i Italia, når jeg skal regne på hvor mye det blir å betale, foregår hoderegningen på italiensk. Det er ikke lenger; fire pluss to pluss seks, men quattro più due più sei.

En ekte nordmann
Og ikke tro at hjernen ikke justeres tilbake til en ekte nordmann i det flyet nærmer seg Flesland. For det gjør den, slik den alltid har gjort, og alltid kommer til å gjøre. Alt blir litt roligere, følelsene holdes et lite hakk tilbake, og hendene hviler på fanget mens jeg snakker med sidemannen på flyet. Da er jeg norsk igjen, og i det jeg legger hodet på puten drømmer jeg selvsagt på norsk.

Alt dette er utallige mange små prosesser som foregår i hjernen min, og som er med på å gi meg en såkalt ”fluid identity”, noe vi blandingsbarn har. Vi er resultatet av en annerledes oppskrift; To språk, to kulturer, to land og to ulike familier. Blandes godt og settes i ovnen på middels temperatur i ni måneder.

To verdener
Nå, 21 år senere, sitter jeg her og har bodd både i Norge og i Italia. Jeg har to steder hvor jeg føler meg hjemme – to verdener, som jeg liker å kalle dem. De er helt adskilt, mine norske slektninger og venner har lite å gjøre med de italienske. Livet mitt er annerledes i Norge sammenliknet med Italia – likevel er de to verdenene meg. Jeg er delt i to, og kan aldri leve uten den ene eller den andre kulturen. Jeg kommer aldri til å kunne bo i Norge resten av livet, men heller ikke i Italia. Jeg vil alltid savne mitt andre hjemsted, uansett hvor jeg er. Det er mange positive sider som trekker meg til den ene verdenen, og like mye positivt som trekker meg tilbake til den andre. Er det a curse or a blessing? (Ja, jeg kan engelsk også!)

Jeg mener tospråklighet er en velsignelse. Det kan være vanskelig for folk å forstå at jeg ikke klarer å foretrekke det ene landet over det andre. Jeg vil heller aldri kunne svare på spørsmålet; føler du deg mest norsk eller mest italiensk?
Jeg er og føler meg som begge deler. Jeg vil alltid savne noe og noen, uansett hvor jeg befinner meg. Det vil alltid være en liten, tom del av meg som bare venter på å sette foten i det andre landet, og omringe meg med den andre kulturen.

Likevel er jeg heldig, for jeg er annerledes. Jeg er som mange andre i verden, et bevis på at to kulturer kan møtes og skape noe unikt: nemlig et menneske. Noen kan være redde for denne blandingen av deres trygge kultur, og en annen kultur som de kanskje vet lite om. Ja, så lite at de ikke helt vet hvordan de skal reagere, om ikke med frykt.

Jeg ville hvert fall ikke vært noe annet enn akkurat det jeg er. Identiteten min er delt, jeg er en to for en pakke-deal, og det er jeg stolt av!