De navnløse

 

«Du…» sa lillebroren min.

«Hvorfor er alle de menneskene i vannet?»

Illustratør: Yiren Fang

Lillebroren min satt i stua og så på TV alene, mens jeg stod på kjøkkenet og lagde middag. Han var seks år. Så uskyldig. Jeg ville ikke ødelegge han nå. Dette var et minefelt som kunne få hele hans skjøre, lille utstrekning til å implodere.

«Vel…» startet jeg, nølende.

«Der de kommer fra, der er det ikke så bra. I hvert fall ikke så bra som her. Så, ja, du skjønner. De prøver å komme til et bedre sted, men…»

Jeg angret på alt jeg hadde sagt, så jeg stoppet halvveis for å se hvordan han reagerte. For å se om han egentlig skjønte noe av det. Hans plass i verden, flyktningenes plass i verden, eller hva noe av dette handlet om. Han satt taus og slukte alt jeg sa, med store, spente øyne, som om jeg skulle avsløre selve livets mystiske dimensjon for ham. Så nå satt jeg virkelig fint i det.

«Men… tenk om haien tar dem! For haier er farlige!» brølte broren min fortvilet.

Umiddelbart fniste jeg, rusket han lett på håret og kysset han på pannen, i et forsøk på å få han til å glemme det hele. Hvis jeg begynte å kile han nå, ville alt være glemt innen ett lite minutt.

«PRIKKEDØDEN!» ropte jeg.

Brølet hans avslørte at han var både i en euforisk ekstase, slik barn blir av voldsomme, nesten dyriske, leker, men at han også var redd og hevnlysten, fordi han var virkelig et lett offer for prikkedødens brutale kunst.

«STOOOOOPP!!!!!» gaulet han til slutt, etterfulgt av en baviansk latter.

«PLIIIIIS!!»

Jeg stoppet opp, geipet til han og sa at vi måtte gjøre middagen ferdig sammen på kjøkkenet. Dette var hestekuren mot virkeligheten der ute, som bare virket her inne, her inne i trygghetens havn bygget opp på uvitenhet. Det siste jeg ville, var at han, det vakreste mennesket jeg kjente på denne kloden, skulle drukne i havet av menneskelig lidelse og ondskap. For selv om han en dag måtte være modig nok til å dyppe tærne sine i det gjørmete mudderet, var det fremdeles litt tid igjen, litt ekstra tid til å leve i den beskyttende uvitenheten. For hvem kunne han bli, hvis han fant ut at mennesker drepte hverandre, av årsaker som var fullstendig absurde og uforståelige? Skal man bare akseptere det? Skal man prøve å forstå det? For hva gjør man hvis man ikke aksepterer det? Hvis man opphøyer menneskets likeverd? Blir man da fremstilt som en naiv tulling, som røyker hasj i en hippie-parade på en strand langt, langt unna den digitale virkeligheten, som har en hastighet så høy at man kan forsvinne på et blunk, hvis man ikke er egoistisk nok til å blåse i alt annet enn seg selv?

Nei, han kunne få lov til å være seg selv nok akkurat nå. Jeg ville ikke forme han med dette. Ikke nå.

«Men… Amanda?» sa lillebroren min og stirret på meg med sine store dådyrøyne.

«Det var jo en gutt i havet! Må jeg også være i havet?»

Hjertet mitt satt seg fast i halsen og kvalte alle ordene som ville ut mot min vilje. Tårene presset på, men jeg kunne ikke grine foran han nå. Jeg stod overfor et øyeblikk som kunne definere ham for alltid. Enten ble dette den dagen da jeg gråt og fortalte han sannheten om verden, eller den dagen da vi spiste pannekaker til middag, etterfulgt av en omgang med Star Wars-lego og at han nesten omkom av prikkedøden. Jeg taklet ikke denne makten i mine skrøpelige hender, for jeg visste jo ingenting. Ingenting som var rasjonelt nok til å forklare hvorfor mennesker ikke kan leve i harmoni, side om side, uten å angripe hverandre som sultne dyr i villmarka. Jeg hadde grått én gang tidligere, bare én eneste gang, av dette temaet. Nå definerte det meg for alltid. Jeg var “jenta som gråt” i seminarene nå. Hun de snakket om når hun ikke så det. Hun rare. Fordi jeg gråt av fortvilelse. En i seminaret mitt hadde pratet om alle de politiske årsakene, et eller annet om EU sitt regelverk og om norske interesser, om integrering, om samfunnsøkonomiske kostnader, som gjorde at Norge tok inn så få flyktninger. Så få at det fremdeles var mange der ute igjen. Papirløse. Navnløse. For oss i hvert fall. De var navnløse for oss. Jeg fattet ikke at det var jeg som var naiv og dum. For jeg forstod jo politikken. Jussen. Samfunnsøkonomien. Og alt det vi kaster rundt oss av forklaringer. Men jeg forstod det likevel ikke. Hvorfor jeg kunne være her, så heldig og trygg, hvor jeg kunne bestemme at et slikt problem, de navnløses problem, bare ikke eksisterte for meg. At deres problem ikke definerte meg på noen som helst måte. Men hvem ble jeg da, hvis jeg visste om denne utestengningen, uten å gjøre noe med det? Lillebroren min sa nemlig at alle som ser at noen blir utestengt, men ikke gjør noe, også er like slemme. Men jeg ville likevel ikke at han skulle bli som meg, en naiv tulling som ikke forstod noe av dette. Men skulle han bli som dem da, de som tror at de er bedre enn andre, bare fordi de hadde flaks i fødselslotteriet? De som tror at verden kan reduseres til kyniske og iskalde nytte-kostnadsanalyser av et samfunn, der samfunnet blir forstått som et selvstendig organ, og menneskene som lever i det bare er instrumenter, og ikke mål i seg selv. Nei, han måtte finne ut av det selv.

Så jeg kunne ikke si noe. Jeg kunne ikke fortelle sannheten. For kanskje var det bare min sannhet. Eller det var jeg som bare var dum.

I det jeg fortrengte ordene mine, felte jeg en tåre. Lillebroren min kastet seg rundt halsen min og klemte meg.

«Du kan ha nugatti på pannekakene! Skal ikke si noe til mamma!» hvisket han i øret mitt.

Jeg kysset ham på kinnet og fjollet det hele vekk.

«Sett på Michael Jackson, så begynner jeg å steke pannekakene» sa jeg smilende.

Han lo høyt av glede, og spurtet mot høyttaleren. Og med det ble dette øyeblikket definert til den dagen der vi spiste pannekaker til Michael Jackson og han nesten døde av prikkedøden. I taushet flippet jeg pannekaker og beundret den vakre, lille skapningen som danset på stuegulvet, uten en eneste bekymring annet enn om han kunne ha nugatti på pannekakene på en helt vanlig tirsdag.

For hvilken rett har jeg til å definere han, når jeg ikke engang kan definere meg selv, eller definere verden rundt meg?