O Helga Natt

Jeg bråbremset på den glatte isen med sommerdekkene på.

Men ingen skade skjedde.

Jeg var fremdeles like levende.

Og broren min var like død som i går.

Årets første snøfall hadde tatt byen med storm. Bokstavlig talt. Folk hylte av glede, men de hørtes bare ut som stukne griser som skulle bli servert på julaften. Jeg hadde skiftet kanal på radioen i en halv evighet, i et mislykket forsøk på å høre på noe annet enn denne «gledelige» nyheten. Jævler, tenkte jeg. Dere er Satans barn alle sammen, sann mine ord.

Den eneste gledelige nyheten i min verden, var at jeg omsider skulle hjem og se på splatterfilmer hele natten. Dét var jul, det. Ingenting gav meg mer julestemning enn når Anthony Hopkins sier «I ate his liver with some fava beans and a nice chianti» i Silence of the Lambs.

«Mamma, hvis de setter opp en teaterforestilling basert på The Grinch, er du garantert hovedrollen hvis du bare er deg selv,» hadde sønnen min sagt i det han gikk ut døra i dag tidlig. Han ville heller feire jul med faren sin og den unge erobringen hans, som var maks 25 år, med silikonpupper og vippeextensions. Jeg var det hårete udyret som spiste søppel til frokost og brølte til folk. Det var kanskje like greit, for da trengte jeg ikke å skjule akevitten i kaffekruset mitt.

Jeg lente meg mot baksetet for å hente veska, men i et klumsete forsøk veltet jeg hele kruset utover den sølete gulvmatten. «FAEN!!!!!!» brølte jeg høyt, akkurat høyt nok til at barna utenfor stoppet leken og fniste av opptredenen min. Hodet mitt kokte over av raseri. Og avstanden mellom den varme bilen min og den kalde ytterdøra der ute gjorde meg bare mer sinna. Jeg ga meg selv en real alvorsprat, klappet meg selv hardt nok i ansiktet til å etterlate et rødt merke og tok meg sammen.

Waldemar Pettersen satt allerede i vinduet og spionerte på meg. Alle på jobb kalte ham bare Vladimir Putin, fordi han satt bestandig der, i fullt alvor, og stirret på oss. Han hadde installert overvåkningskameraer i hele huset sitt i sommer, fordi han mistenkte at noen stjal fra garderoben hans. Jeg hadde lyst til å si at ingen med fornuften i behold og en IQ over 50 hadde ofret jobben sin for å stjele de musespiste, illeluktende, sennepsgule kordfløyelsbuksene hans, men jeg sa ingenting, for da hadde han bitt meg med gebisset sitt. Det hadde han allerede gjort to ganger tidligere i høst, og tålmodigheten min tillot meg ikke å bli bitt en gang til. Akkurat i det jeg skulle krysse parkeringsplassen, skled jeg på isen og landet med et brak. Dette var jo bare ypperlig.

Det hadde vært desto bedre om jeg hadde knust skallen i fallet og hadde sluppet å reise meg opp igjen, for å fortsette dette folk kalte et liv. Putin satt i vinduet og hadde fått med seg hele seansen. Hans stjålne blikk slukte meg levende der jeg lå som en klossete amøbe på isen. Vi hatet hverandre, det var det ingen tvil om. Men akkurat nå gledet mitt nærvær ham. Da jeg til slutt hadde kommet meg inn til Putins palass, ble jeg blendet av hans tilfredse glis i gangen.

Illustrasjon: Marianne Nydal

Illustrasjon: Marianne Nydal

«God ettermiddag. Kommer du hit for å hjelpe meg, eller er det jeg som skal hjelpe deg denne gangen, mon tro?» sa han mens han gapskrattet som en kråke.

Han reiste seg, gikk mot meg med stokken sin og slo den i bakhodet mitt et par ganger, liksom for å høre etter om det var noe inni der, og sa: «JAHA! Nei, det er jaggu for seint å fikse det der. Bare løse skruer nå! HAHA!»

Jeg hadde lyst til å ta den stokken og kjøre den opp i rumpa hans, men jeg lot være. Ikke av empati, men av frykt for å miste jobben.

Hele huset hans bar preg av at han hadde bodd alene en stund nå. Skapene var fylt med hermetisk mat, der var det alt fra bogskinke og erter til maxboller og fruktcocktail. Han nektet å spise fersk frukt, fordi han insisterte på at de var sprøytet til randen med gift av EU, som snikinvaderte Norge. I stua var det avisutklipp av EU-saker overalt og bøker om britisk spionasje og den kalde krigen. Avisutklippene hang på veggen som i en hvilken som helst sjuk skrekkfilm der morderen overvåker offeret sitt i mange år. Innerst i et hjørne var det et våpenskap med to hagler og en rifle, som han av og til truet med å bruke hvis jeg vasket ham med for kaldt vann. Bortsett fra det, var det lite å se i stua. Det var bare mørkt og kaldt. Lampene var bestandig skrudd av, og ingen fra hjemmesykepleien fikk lov til å skru dem på.

«Jeg har fått beskjed av datteren din om at du må dra på kirkegården for å tenne lys for kona di i løpet av dagen» sa jeg, og angret umiddelbart på den brutale tonen jeg hadde hatt. Jeg visste at dette ville bli et levende helvete, men dette var min siste pasient før jeg skulle få en ukes ferie, så det fikk bare være.

«Ikke kom her og tving meg til det der. Hvis det er så viktig for den såkalte datteren min, kan hun vel gjøre det selv» brølte han tilbake. «Og hvis du nevner det igjen, henter jeg hagla.»

Jeg himlet med øynene og måtte svelge en hel ørken med kameler for å beholde roen.

«Men… det er jo julaften, Vladi…eh.. Waldemar» sa jeg.

Han gikk mot meg igjen, med den stokken han hadde slått meg med for to minutter siden, og tok meg i ansiktet.

«JASSÅ?! Erre den derre SHERLOCKEN SOM ER UTE OG GÅR, HÆ?!» vrælte han.

Av rent instinkt skjøv jeg vekk hendene hans og løp mot stua. Jeg dro frem lighteren i lomma mi og sa «Hvis du ikke gjør som jeg sier, tenner jeg på alle avisutklippene, bøkene, ja, hele huset» med den største rusen jeg hadde kjent på i hele dag. Jeg skjønte at han forstod at jeg mente alvor, for plutselig ble han helt stille, som en hund med halen mellom beina.

«Greit. Gi meg ti minutter. Du må hjelpe meg med strømpene først» sa han med en monoton stemme.

Vi gikk til badet. Putin dro av seg buksa og satt seg ned på badekrakken. På leggen hadde han festet kniven sin, den han hadde brukt til jakt før han hadde blitt pleietrengende.

«Strømpene henger over dusjen. Jeg måtte vaske dem selv, fordi hun som var her i går, er jo helt ubrukelig. Klarer fader meg ingenting! Jeg vet ikke hva kvinnfolk lærer nå til dags, men jeg antar at det er lik null komma niks» sa han, mens han kremtet høyt.

Jeg gadd ikke svare, fant frem strømpene og dro de på han.

«MEN HVA I ALLE DAG… DU KAN DA IKKE HOLDE PÅ SÅNN!» gaulet han.

Der satt han i bare trusa, med kniven på leggen og brølte til meg, mens jeg satt på knærne og prøvde å dra på ham strømper. Jeg smilte. Jeg visste det ville irritere ham.

«Du vet at mye av den boksmaten er EU-godkjent?» sa jeg, utelukkende for å irritere ham enda mer.

I taushet inngikk vi en stirrekonkurranse. En fullstendig stillhet la seg rundt oss. Ingen sa noe som helst. Sånn satt vi i minst tre minutter. Plutselig, som et lyn fra åpen himmel, skrek han høyt. Han skrek og skrek, uten stans. Han må ha revnet minst 100 blodårer i halsen sin med den raspete røsten han klarte å finne frem fra sitt mørke sjeledyp. Så jeg gjorde det eneste logiske: jeg skrek med han. Jeg skrek enda høyere enn han. Mørkere enn han. Slik at jeg kunne vinne denne dumme konkurransen. I én eneste bevegelse dro han frem kniven fra leggen. Han var mye raskere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg hørte at kniven var skarp på måten den skar seg mot skinnbeholderen sin i det han dro den opp, og så stakk han den mot haka mi.

Knivbladet var kaldt, og skar seg lett mot den bløte huden min. Begge skrek fremdeles, men jeg skrek høyest. Jeg rakk ikke å se livet mitt gå som en rask film foran meg, slik det alltid er i teite amerikanske filmer når noen skal dø, fordi alt ble plutselig avbrutt av at gebisset hans falt ut av det vide gapet hans. Det smalt ned på badeflisene, og begge skvatt til.

Plutselig begynte Putin å le. Men denne gangen var det ikke den onde kråkelatteren jeg hadde hørt tidligere, denne virket heller ekte, som fra en lubben bestefar. Det hele ble så absurd, så jeg lo så høyt at jeg ramlet bakover på gulvet. Det var første gang på to år jeg hadde ledd så godt. Slik satt vi en stund, minst fem minutter, og bare lo høyt. Han i bare trusa, med kniven i hånda og gebisset på gulvet. Jeg på gulvet med bloddrypp fra haka.

Etter en drøy halvtime klarte vi omsider å komme oss til kirkegården. Klokka var blitt fire, så mørket hadde allerede falt over byen, og verden ble plutselig så liten. Vi var de eneste der. Alle andre var inne i varmen og gjorde klar julemiddagen for familien sin. Jeg kunne lukte den deilige duften fra pinnekjøtt, ribbe, gløgg og pepperkaker som fylte huset, samtidig som små barn løp i fløyelskjoler og miniatyrutgaver av dresser rundt mellom rommene, oppspilte og forventningsfulle, med vissheten om at julenissen straks skulle komme. Jeg visste ikke om jeg misunnet dem eller ikke. For jeg hadde aldri hatt det sånn. Den virkeligheten var ikke min, og det ville den aldri bli heller.

Putin haltet bortover den snødekte kirkegården, med stokken i høyre hånd og blomster i sin venstre. Jeg lot ham gå for seg selv, for jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg kjente ikke til historien om ham og kona. Det eneste utdraget jeg hadde av Putin sitt liv og virke, var dette hissige beistet som ville drepe alle og enhver. Så jeg turte ikke si noe. For ryktene sa at han hadde drept folk. Ja, ikke bare én, men flere.

Putin. Illustrasjon: Marianne Nydal

Putin. Illustrasjon: Marianne Nydal

I stillhet stod vi foran gravsteinen til kona hans. Over hele kirkegården var det tente lys og blomster, men i mørket skjulte de forlatte og ensomme gravsteinene seg, der ingen hadde vært på mange år. Jeg lurte på hva slags monstre som lå der, siden de levende menneskene ikke engang tålte deres nærvær, til tross for at det nå var en hel jordmasse mellom dem. Jeg visste, innerst inne, at det en dag ville bli meg.

«Kan du bare vente her litt? Jeg må bort til broren min. Han ligger der borte» sa jeg.

Putin myste med øynene mot meg, liksom for å granske hjernen min for informasjon. Folk elsker andres drama og elendighet, tenkte jeg. Det er ikke rart tabloidaviser selger som hakka møkk. Så jeg kunne like gjerne gi ham det han ville ha.

«Han døde av en overdose for to år siden. På denne dagen. Familien min sier at det var et uhell. Men jeg kjente ham. Dette gjorde han med vilje» sa jeg og gikk.

Plutselig ble jeg sint igjen. Jeg måtte kjempe for å kvele alt inni meg. Tårene presset på. Hjertet hamret. Jeg holdt på å spy. Jeg forsvant inn i et sort hull av følelser som drev meg fram og tilbake mellom alle minnene. Alt som hadde vært. Alt som aldri ville skje. Alt som sluknet i det han tok den siste sprøyta med heroin i skogen. Bråket fra sirenene. Barnevernet som kom og gikk. Bestefar sitt raseri. Pappas fortvilelse. Mammas engstelse. Min skam. Broren min sin flukt fra verden. Jeg hørte stemmene fra skolegården som sa: «Æsj, jeg hører broren din er narkis! Så nasty! Og faen så ego». Han var femten år da han begynte med hasj. Jeg var tolv. Beina mine sviktet og jeg kollapset foran gravsteinen. Her hviler Herman. 35 år gammel.

Putin dyttet stokken sin borti ryggen min et par ganger, kanskje for å se om jeg var i live. Jeg hadde glemt at jeg var her med ham, på jobb og det hele.

«Øh… Går det… hm… greit, eller?» spurte Putin.

Jeg reiste meg opp, børstet vekk snøen fra den tynne jakka mi og nikket på hodet.

«La oss dra herfra» sa jeg lavt.

I det kjølige mørket vandret vi i en fullstendig stillhet. Jeg gråt uten en lyd, og jeg visste ikke om Putin kunne se det.

«Feirer du med familien din i kveld?»  sa Putin plutselig da vi satt oss inn i bilen.

«Nei. Men jeg liker det sånn. Jeg gidder ikke bruke tiden min på folk som bare driver med spill for galleriet»  svarte jeg.

Putin myste mot meg igjen, på samme måte som tidligere, og gransket meg for informasjon.

«Jeg hater mennesker. Mennesker hater meg. Det er en hellig pakt» sa Putin. «Jeg forstår deg godt. Mennesker er generelt en elendig rase. Vi er korttenkte, men tror vi reflekterer. Vi dreper, men tror vi kjemper for fred. Vi spør hvordan folk har det, og tror vi er vennlige. Elendig, sier jeg. Det eneste mennesket jeg har likt, var kona mi. Personlig liker jeg hunder best. Mer lojale og stabile vesener skal man jaggu lete lenge etter.»

Jeg gråt og lo på samme tid. Det var ingenting jeg kunne si som beskrev denne tilværelsen bedre enn dette.

«Du… du vil ikke spise mat med meg i kveld da?» sa Putin.

Jeg stirret på ham, for å sjekke om han fleipet, eller faktisk mente alvor.

«Feire jul, liksom?» svarte jeg.

«Nja… nei. Kona mi og jeg hatet julen. Et år tok vi den transsibirske jernbane over hele Sibir, og på selve julaften gikk vi av i en liten by, husker ikke hva den heter, der alle religioner deler på de hellige husene og de lever fredelig side om side. Beste jula jeg har hatt, det skal jeg love deg» sa Putin.

«Vi var så kresne som barn at vi spiste pannekaker på julaften. Det var den beste jula jeg har hatt» sa jeg.

«Fint, da spiser vi det, for jeg hater ribbe uansett» sa Putin.

Splittelsen var total. På den ene siden ville jeg bare hjem, hjem til et miljø som ikke avslørte min egen elendighet, der jeg kunne drukne i mitt eget hat rettet mot verden. Samtidig kunne jeg være her, i et enda mer elendig selskap enn mitt eget, slik at ensomheten ikke føltes så ensom likevel, men som om vi kunne dele litt på den. Bare denne ene dagen. For dette var bare en unntakstilstand. Som en krig. Eller en sykdom. Vi vet at denne dagen en gang kommer, og vi later til og med som at vi forbereder oss, som når folk sier at «denne jula skal jeg virkelig gi til de fattige og være Mor Theresa i egen person!» eller når de sender et par mailer til frivillige organisasjoner, for å dele ut mat til narkomane, men så hadde de bare én ledig vakt, og det var natt til første juledag, og da passet det ikke så bra likevel. For barna må jo i seng, og man må jo rydde vekk alle pakkene og ta oppvasken etter middagen. Også kommer plutselig dagen, og alle selvutviklingsplaner blir til vann, ja, en oversvømmelse, over hodet og man ender til slutt med å kjøpe iPhone til barna likevel og nøyer seg med tanken om å kanskje vippse Flyktninghjelpen en hundrelapp når januarlønningen kommer, for nyttårsforsettene skal jo ikke starte før om en uke, og da har man faktisk litt tid til å bli et bedre menneske. Men ikke i dag. Kanskje i morgen. For når krigen kommer, må man være godt forberedt, hvis ikke faller du, ikke fordi motstanderen er sterkere enn deg, men fordi du var en idiot som trodde at det holdt å bare tenke tanken.

På veien fra kirkegården hadde vi stoppet ved en bensinstasjon for å handle inn til pannekakerøre. Putin insisterte på å kjøpe et par stearinlys, bare for å gjøre det litt hyggelig. Jeg tenkte først at for alt jeg vet, kan han jo være Hannibal, og dette er hans metode for å roe meg ned, før han slakter meg og spiser meg. Men jeg konkluderte med at det bare kunne være. Det hadde ikke vært den verste måten å dø på uansett.

Så satt vi der med tente stearinlys fra bensinstasjonen og spiste pannekaker på julaften. I bakgrunnen suste Johnny Cash sin liveplate fra et høysikkerhetsfengsel i USA: «I took a shot of cocaine and I shot my woman down» og Putin sang frydefullt og høyt med. Putin gransket ansiktet mitt slik han bestandig gjorde og avbrøt fengselsfuglene sin jubel på Cash sin plate og sa:

«Vet du hva? Det er en ond sirkel. Måten vi er på altså. Vi er så egoistiske at vi drukner i vårt eget sinne og lar det gå utover alle andre, mens andre er så egoistiske at de tror at vårt sinne handler om dem og tar seg nær av alt vi gjør. Så vi blir mer ensomme, fordi vi føler at ingen forstår oss og fordi de andre hater oss, og de andre blir mer sammensveiset, fordi de nå har til felles at de kan prate om oss» sa Putin.

«Ja, den beste grobunnen for et vennskap er felles hat» sa jeg.

Det var første gang på flere år at jeg virkelig hadde følt meg hjemme. Som om noen endelig forstod meg, men på en helt vanvittig og absurd måte.

«Men da er vi venner da, du og jeg? Siden vi hater alle de andre» sa Putin og lo høyt.

Jeg nikket og lo med.