3 min lesetid

Når håpet er døden – en anmeldelse av monologen «Zapffe» på DNS

Peter Wessel Zapffe var fjellklatrer, jurist, filosof og pessimist. Avhandlingen «Om det Tragiske» sammenfatter mye av filosofien hans. 

tekstboks

Zapffes viktigste teori er at mennesket har overutviklet sine egne evner, spesielt da med selvinnsikt og refleksjon over omstendighetene de er satt i. Dette gjør til at naturen ikke lenger kan dekke menneskenes behov og fører til at mennesket streber etter mening som de ikke finner. Denne pessimismen blir blandet inn med mye humor og monologen vever dette sammen til en helhet.

Scenografi
I den vesle teatersalen sitter vi tett og vi ser rett inn på et gammelt kontor. Fremst på gulvet står det et skrivebord i tung ek hvor det blant annet ligger mange papirer. De løse arkene minner oss om et hode som er overfylt av tanker. På den ene siden er det en stålampe med stor lampeskjerm. Det er som å komme inn på kontoret til en gammel akademiker. Men rotet minner også om en akademiker som ikke er låst til struktur, men som har en fri tanke. Lyset er dempet og på den andre siden står det en pappeske. Bakerst på scenen er det plassert en bokhylle som er overfylt av ulike typer bøker. I midterste hylle står det en hodeskalle som peker utover mot publikum. Hodeskallen gir oss helt fra starten av et hint om hva monologen vil dreie seg om. Døden, pessimismen og mennesket som hadde hatt det bedre om vi ikke var så overutviklet.

Handling
Eirik del Barco Soleglad kommer ut av pappesken som en gråhåret mann. Han er tydelig engasjert i egne tanker og har mørke trekk over ansiktet sitt. Pessimismen som ligger over ham er noe av det sentrale i hele stykket. Den nordnorske dialekten maler fram en monolog hvor en får bli med inn i universet til Zapffe. Soleglad framfører monologen på en engasjerende og lun måte. Zapffes teorier og tanker, som for mange er ukjent, blir levendegjort gjennom anekdoter og kommentarer. Hele handlingen foregår inne på dette kontoret, hvor Zapffe veksler på å sitte bak skrivebordet, på skrivebordet, gå rundt det, samt en liten seanse hvor han prøver å bestige bokhyllen.

Ved et par anledninger har Soleglad vært borte ved bokhyllen, klappet på den og med lengselsfullt blikk mimret om å bestige det som et fjell. Naturmannen Zapffe har blitt gammel og gjør det han kan for å holde seg i live. Med kommentarer som «Kjære dødsdømte medfanger» samler Soleglad alle i salen og lar oss bli med på denne vandringen mot døden. Det han lengter etter er friheten døden gir. I dagens samfunn hvor selvrealiseringen er på topp og det vellykkede mennesket alltid skal være positivt og optimistisk, kommer denne monologen med et friskt pust av pessimisme. La oss tørre å slippe optimismen for en stund og føle på det at livet er, i følge Zapffe, «en forstyrrelse på vei mot døden». Alle mennesker lengter etter frihet og Soleglad klarer å vise denne lengselen gjennom fortellinger og skarpe kommentarer. Publikum humrer når kommentarer som: «Å bli født må være en dårlig start på livet» blir slengt mot dem.

Inn i mellom pessimismen, humoren og de raske vendingene i historier kommer det også bolker med dypt alvor. Soleglad har et ansikt som lever. Øynene er vendt mot publikum og drar oss inn i dette rare og til tider uforståelige livet til Zapffe. De gangene han snakker om apotekeren, sin far, kommer det et enda større mørke over han. Blikket er ikke lenger på publikum, men han ser over dem eller ned i gulvet. Det er tydelig at det er noen minner som kommer fram. Salen er stille i de sekundene en får høre om volden hjemme og om hvordan Zapffe ble oppdratt. Det er ikke mange sekunder det varer før en eller annen humoristisk kommentar slår oss ut av alvoret og inn igjen i det kaotiske livet til Zapffe.

Monologen Zapffe krasjer med det mange mennesker allerede tenker, at vi er sentrum av alt. Måten Soleglad framfører monologen får oss til å le, tenke og gruble over egen eksistens – om Gud og religion kan hjelpe oss å finne mening med dette livet og om vi mennesker rett og slett er dømt på grunn av vår utvikling. Når alt kommer til alt, så er man ikke klokere etter denne forestillingen. For egentlig går man fortsatt ut av salen og tenker på hva som er meningen med dette livet. Hva er det som gir oss mening og hvorfor er vi her i det hele tatt? I det Soleglad kryper opp i pappesken og avslutter monologen tar han med seg tankene til Zapffe. Egentlig er nok Zapffe en ganske ordinær mann. Han har mange av de samme tankene vi andre går rundt med. En av de store forskjellene er at han tør å tenke og tør å snakke. Kanskje dette er noe av det sterkeste med hele monologen. Dette er en mann som tør å gå i mørket og som ikke streber etter det som alle andre tenker er rett. For Zapffe er ikke livet en glede og lettelse. Han lengter heller til tiden før han var født, for da husker han ingenting, men hadde det i hvert fall godt. I denne monologen er ikke håpet livet, men døden. Frigjøringen fra livet er ikke å bli et nytt menneske, men heller å få lov til å bli begravet og forsvinne. Et slikt pessimistisk sukk er forfriskende på en rar måte.

Skribent

Legg igjen et svar

Your email address will not be published.

Forrige artikkel

ASMR: Imaginær stressforløysing

Neste artikkel

Kristin i ny(?) drakt