Kristin i ny(?) drakt

En anmeldelse i kåseriform av forestillingen “Kristin Lavransdatter” skrevet av Maja Bergebakken Sundt, tidligere leder for Immaturus og teatervitenskap-student ved UIB.

Illustrasjon: Trine Louise Ween


Kvelden var endelig her
. Den (snart u-)Nationale Scene hadde to anmelder-billetter å avse til aftenens forestilling, som var Kristin Lavransdatter™. Med rekordbudsjett og utsolgte saler var forventningene middelmådige, men spenningen høy.

Vi småtravet til kveldens planer. Til en forandring var vi fem minutter for tidlig ute, heller enn fem minutter for sen. Vi rakk akkurat å hente ut billetter og kjøpe oss vin i det flotte lokalet før vi satte rumpa ned i setene i den fulle salen. Vi rakk også å ta en kjapp titt på programmet, samt å anerkjenne at vi var de eneste under 60, før forestillingen. Basert på programforsiden var vi usikre på om vi var på husmorporno-konferanse eller Nightwish-konsert. Showet startet i alle fall. Og OM det startet.

Først får vi servert en 30 sekunders lang, hyperdramatisk bryllupssekvens hvor Kristin går over lik. Ja okei. De har levert Nightwish, i alle fall. Det går i svart, og orkesteret spiller opp igjen. Endelig får vi litt etablering av universet, tenker jeg. Tenkte* jeg. Vi blir kastet ut i en kavalkade av ensemblesang og –dans, og historiescener med to stk. Hvem er de? Vet ikke. Hva sier de? Skjønner ikke. Hva ser vi på? Ikke peiling. To små Kristin-er gjør så godt de kan, selv om de er tydelig underregissert. I siste ensemble-dans smetter den voksne Kristin inn i front, og klarer nesten å henge med på MGP jr-koreografien. 

Etter et forhastet ti-minutt får vi endelig servert kveldens første, brennaktuelle tema. Skal man gifte seg eller gå i kloster? Eneste måten å bestemme seg på later til å være en lang ballade. Vi må også såklart konsultere oss med presten. Entré prest, og vi får Jesus Christ Superstar servert på sølvfat. Svaret blir å gifte seg, og med det er det dags for kveldens første trekant-drama. Det trenger vi heller ikke bruke så mye tid på, så Arne dør relativt kjapt. Og med det får vi en sang om at Arne er død, og kveldens første Les Mis-runk.

Etter ivrig applaus fra tre stykker på første rad, og påfallende stillhet fra resten av rommet, får vi det egentlige svaret på giftemål vs. kloster, og vi kan puste lettet ut over at fremtiden vår er reddet; en snarvisitt i kloster så man lærer å bli en god kone. I kloster møter Kristin, som vi alle vet, på Drømmeprinsen Erlend.

Vi får en kjærlig og inderlig duett, helt i tråd med Phantom of the Opera, som ender i et prematurt kyss. Noen i salen har konkludert med at man må støtte opp med applaus, men dette overdøves av en telefon som ringer. Applausen stilner, men ikke telefonen. Vi finner begge denne telefonen langt mer interessant enn hva som skjer på scenen. Deretter skjer det vi alle har ventet på. LIGGING. Endelig leverer de på husmorpornoen.

Den flyttbare scenografien, som for øvrig må være Mad Max’ versjon av dansk minimalisme, endrer bilde, og vi får et liten flytende kvadrat. Inni? Hva er vel logisk å vise her, for å kontekstualisere 1300-tallets Gudbrandsdal? Sensuelle magedansere, såklart. 

Ikke visste jeg at Lavransdatter tok en Gynt og horet seg i Midt-Østen. Men kult for henne.

Dette høydepunktet står i et vakuum, vi går øyeblikkelig tilbake til et uttrykk og en estetikk som tilsier at dette aldri har skjedd. Kan anmeldere ta dopause? Debatten om giftemål fortsetter i pinsomme lengder (spesielt for ei stakkars studentblære) men endelig blir det bryllup. Ensemblet kommer utpå igjen, vi får et gjensyn med den dramatiske åpningsscenen og vi kan endelig late vannet.

Pausen går med til å fylle glassene med vin igjen, registrere at vi halverer gjennomsnittsalderen blant publikum og så setter vi oss igjen. Endelig tid til å se igjennom programmet! //Sidenote: Her er det lagt opp til en vits om at vi endelig finner ut at Herborg spiller Kristin, men det er for billig, så vi droppet det. Men på ekte, hun har sykt mye scenetid.//

Uansett; andre akt. Det fødes sønner og vi får Lion King-hyllest. Akkurat her kommer det kuleste regigrepet i forestillingen: I stedet for røykmaskin får danserne åle seg rundt i myggnetting. Vi finner ut at ekteskap ikke er så enkelt, får en fire-fem trekantdramaer på rad, og med noen barn i hytt og gevær til vi ender opp med en Erlend som slår sin Kristin. Vold i heimen. Aktuelt tema. Hvordan håndterer vi dette? Straff? Nei, det er mer passende å gi voldsmannen en episk ballade om sin indre kamp, hvor det også legges opp til at han er parallellen til Jean Valjean, for KVEN ER EIGENTLEG EG? Bla bla bla, vi går inn i oss selv og spør om kjennar nokon kjærleiken, mer historie forløses også er vi endelig ferdige.

På vei ut lurer vi på hva som var visjonen. Strakk den seg lengre enn at vi skal tilpasse Undsets trilogi til scenen? Både i talemåte og i regi er det tydelig at modernisering og aktualisering av verk (som absolutt har det i seg) er noe vi ikke skal bry oss med. Bevar det som alltid har vært, ikke forny noe, og hold publikumsalderen oppe! Men for all del, de som har scenetid er absolutt gode i sine roller. Med det sagt håper jeg ensemblet har et behagelig oppholdsrom. Også oppfordrer vi til å formidle teksten tydeligere, da både som aktør og tekniker. For vår del mister vi mye i romklang.

Det etablerte Bergenspublikumet har for mye definisjonsmakt. Hva med å henvende seg til alle Bergens unge og/eller studerende? Og om dere ikke vet hva som trekker oss til teatersalene, hva med å spørre?