Dustene

En novelle av Ada Lunde.

“Mamma, kan du sende meg sausen?” spurte jeg.
”Har noen sett saltet?” spurte bestefar.
“Hvor er potetene?!” brølte lillebror.
“Neimen, herregud! Du kan da ikke gå med den kjolen der, Veronica!” ropte bestemor til storesøsteren min.
“Når skal du få deg kjæreste da, Julie?” spurte tante Turid, med et slu blikk rettet mot meg.
Jeg forsøkte å si noe, men stemmen min forsvant i familiens glefsende gap.
“Altså! Guri malla! I går morges var jeg på klinikken, og sannelig! Å dra på Grønland er jo nesten som å være i Tyrkia! Ja! Sann mine ord! Det er det store utland nå. Det var ikke det da jeg var yngre” hveste bestemor.
Søte bestemor. Den mest sjarmerende kvinnen jeg kjente til. Jeg var så stolt over at vi delte det samme genmaterialet.
”De er virkelig overalt om dagen!” medgikk tante Hilde.
”Naboen vår er rektor ved den lokale ungdomsskolen, og han påstod at de lager usedvanlig mye bråk! Ja! Usedvanlig mye bråk!” la hun til.
Storesøsteren min stirret på meg redselsfullt og rødmet. Hun hadde akkurat fått seg en kjæreste som het Hassan.

“HALLO! ER DET NOEN SOM HAR SETT SALTET?!” gaulet bestefar fra andre siden av bordet.
Han hadde reist seg halvveis opp fra stolen sin, med brillene på snei, lettere bustete hår og gaffelen plassert i bordplaten, liksom for å få oppmerksomhet.
”Sett deg ned, pappa” sa onkel Arne.
”Jeg skal finne salt til deg, jeg.”
Tante Britt satt nederst på langbordet, med nesten en hel flaske vin innabords, som alltid førte til den bestialske vitsefortellingen hennes.
“Hva er forskjellen på en sigøyner og en stein?” spurte tante Britt muntert.
Jeg nektet å svare. Dette hadde jeg vært igjennom altfor mange ganger før.
”Svaret er følgende” sa tante Britt, til det uoppmerksomme publikumet.
“Sigøynere brenner best, dersom du skal lage bål.”

Men ingen hørte svaret, fordi alle var for opptatt med å krige til seg nok mat.

Familieselskapene på mamma sin side føltes alltid ut som et feltstudie i sosialantropologi. Eller som en utflukt til en dyrehage. Storesøsteren min sa bestandig at hun ikke visste hvem som var verst av tante Hilde, tante Britt, tante Turid eller bestemor. Så ved hvert eneste feltstudie hadde vi en oversikt over hvem som ledet konkurransen vi kalte ”Selskapets dust”. Poengene ble fordelt etter utsagn, fysisk atferd, antall vinglass og hvor mange ganger de hadde sagt ”de der” etterfulgt av en folkegruppe de distanserte seg fra. Pappa hadde vunnet én gang, til vår store overraskelse. Etter det hadde vi tatt med denne konkurransen til andre familieselskaper også, der pappa følte seg hjemme og vi fikk se hans sanne ansikt.

I dag ledet bestemor.
”Får du ikke mat i disse råtne studentboligene, eller? Du ser ut som et krigsbarn!” ropte bestemor til meg, fullstendig forskrekket.
Av og til lurte jeg på om mennesker bare fornærmet andre, fordi de bare ikke hadde noe bedre å ta seg til. Som om en eksistensiell kjedsomhet grep tak i mennesket og gjorde det forferdelig irriterende og ondskapsfullt. Som om det var et begrepspar som himmel og helvete, sorg og lykke eller hat og kjærlighet. Fordi man må lide for å vise barmhjertighet, eller være utenfor et samfunn for å virkelig forstå hva det vil si å være innenfor. Eller miste noen for å sette pris på en annen. Bestemor hadde aldri mistet noe, annet enn gebisset sitt i pinnekjøttet forrige jul. Et skrekkelig syn som fikk meg til å pusse tennene godt den kvelden. Jeg funderte på om jeg skulle svare på spørsmålet til bestemor med et utsagn som ville ødelegge hele hennes virkelighetsforståelse. Men i et lite sekund tok jeg meg i å innse at jeg var minst like ondskapsfull som henne hvis jeg ble med på dette spillet hennes.
“En venninne av meg har nå blitt lagt inn på et sykehjem. Jeg akter ikke å havne der, fordi det er sannelig bare utlendinger der! Jeg fatter ikke at det er lov! Hun blir stelt nedentil av en mørkhudet mann som ikke engang snakker norsk! Er det mulig!” vrælte bestemor etter noen minutter.
Jeg trakk tilbake tanken min om å være taus, så jeg ladet opp til den store finalen Veronica og jeg hadde planlagt i flere uker. Dette kom til å bli livets høydepunkt.

Oldefar klirret plutselig i glasset. Oldefar var 97 år gammel, gikk tur hver dag, bodde fremdeles hjemme i det herskapelige huset sitt, og nektet å dø, som resten av familien til mamma hadde et lettere ambivalent forhold til. Alle ville ha huset hans, pengene hans, men så lenge det fremdeles var engelsk toffee og saftige ryper igjen i denne verden, skulle han aldri bli til skitten jord, hadde han erklært til familiens store forskrekkelse. Han, krigsveteranen fra andre verdenskrig, hadde sagt en gang at den største tragedien som hadde rammet han, var da han ble “frastjålet” førerkortet.
“Det er en gjeng med kommunister, de der som sitter med makten i dette landet. Forbanna kommunistjævler!” klaget han.
Og nå klirret han altså i glasset for å få vår oppmerksomhet. Det bruste i hele kroppen min av spenning, for der Tante Britt sine gåter ikke lenger var like spennende i sin drøyhet, hadde alltid oldefar en kommentar som kunne slå ut pusten på enhver. Men ingen lyttet. Alle var for opptatt med sine egne opptredener.

“Ah, dere skulle virkelig sett det. Paris er en skitten by, altså” sa tante Turid.
“Ja, jeg har studert i Paris i et år nå, kjære tante… Det er ikke så skittent som du skal ha det til.
Faktisk, så har jeg fått internship i…” avbrøt jeg.
Avbrytelsen min var uten hell. Tante Turid rakte håndflaten sin mot ansiktet mitt. Det eneste jeg hadde lyst til, var å bite av henne den feite fingeren.
“Kelneren klarte å servere meg feil rett. Jeg bestilte en suppe med kongereker, og fikk en suppe med et annet krepsdyr. Ja, det var et ugjenkjennelig dyr. Det var forferdelig! De burde skamme seg!” vrælte tante Turid.
Det undret meg at det eneste tante Turid hadde å fortelle om sin uke i Paris, var denne reke-historien. Onkel Arnulf hadde gitt opp å kommentere tante Turid sine utbrudd. Han satt heller og nynnet en eller annen Thorbjørn Egner-vise, mens han slukte i seg hjortesteken med stor nøysomhet.

I bakgrunnen hørte jeg at pappa og onkel Edgar var i full sving med en innvandringsdebatt. Selvfølgelig.
“De er jo flinke til å lære seg noe da, de derre innvandrerne, selv om de er serbere eller bosniere, spiller ingen rolle det. Håndverk er de uansett gode til!” sa onkel Edgar, nærmest stolt over sin egen oppdagelse, som om han hadde funnet opp elektrisiteten.
“Apropos innvandrere” sa tante Hilde og avbrøt.
“Vår nabo, rektoren, fortalte at problemet hadde blitt så stort, ja, nærmest til et uløselig problem! Han fortalte at den ene gutten, han gikk vel i sjette klasse, hadde sprengt en stinkbombe i hele ventilasjonsanlegget. Hele skolen måtte evakueres. Grusom unge, altså. Jeg tror han var fra… Somalia. Eller Irak. Hva er det de der utlendingene lærer i sine hjemland? De kommer hit, og tror de kan holde på slik de vil! Ubegripelig!”
Jeg lo høyt. Så høyt at stillheten seilte sakte innover bordet. Alle stanset motorisk opp og stirret meg ned i senk med sine grufulle blikk.
“Ja, tante. I både Somalia OG Irak, som er naboland, har de en institusjon som heter Stinkbombehøgskulen, faktisk. Offentlig finansiert. Norges bistandspenger finansierer cirka 10% av disse skolene. Jeg var på utveksling der selv, i femte klasse. Det er bare der man lærer å sprenge stinkbomber i ventilasjonsanlegg. Det er en stor kunst! Man kan få internasjonale stipend og alt mulig” sa jeg og smilte mitt mest fårete glis.
“SNIKBOMBE, SA DU?!” skrek bestefar fra andre siden av bordet.
“HVOR DA?!”
Storesøsteren himlet med øynene. Mamma stønnet av fortvilelse. Lillebroren min brølte av latter. Pappa kjeftet på meg, og sa at jeg burde skamme meg. Jeg var storfornøyd med egen innsats.

Hele kroppsspråket til lillebroren min avslørte at han pønsket på noe.
“Veronica har fått seg kjæreste, da!” ropte lillebroren min entusiastisk.
Adrenalinet pumpet i hele kroppen min nå. Dette var lykke.
“Han heter Hassan” la lillebroren min til.
“…og han er fra… EGYPT!” brølte lillebroren min med den største stolthet.
Jeg kunne sverge på at bestemor holdt på å besvime.
“Hvordan kan du tillate noe sånt?!” vrælte bestemor til pappa.
“De kommer til å tvinge på henne hijab og hva som enn verre er!”
Umiddelbart fikk jeg lyst til å si at storesøsteren min hadde begynt å lære seg arabisk, og hadde planer om å dra til Egypt i en hel måned med han til sommeren. Men jeg lot være. Jeg ville ikke ha skylden for å ha drept bestemor på familiemiddag. Ikke akkurat i dag. Det hadde blitt for mye av det gode.

Plutselig kom jeg på at oldefar aldri fikk sagt det han skulle si for noen minutter siden. Da ordet lå der, tilgjengelig i lufta, grep jeg det og gav det til han.
“Oldefar, skulle ikke du si noe istad?” spurte jeg, beruset på spenning.
“Åh! Jo! Det hadde jeg nesten glemt! Tillat meg å være oppriktig med dere, min kjære familie. Jeg har fått meg en venninne! En riktig god venninne. Hun skal flytte inn hos meg nå, denne uken vi er i nå” sa oldefar bestemt.

Alle stirret forvirret på hverandre. Ingen visste hva de skulle si. Og når bestemor ble stille, ja, da var det virkelig ille.
“…og hvem er denne venninnen, kjære bestefar?” spurte mamma forsiktig.
“Hun heter Supaporn og er fra Thailand” sa oldefar stolt.
Tante Britt kauket i hjørnet, og jeg var usikker på om det var latter eller smerte. Mamma frøs til is. Bestemor hadde aldri vært så overrasket over sin egen far, noensinne. Jeg måtte skjerpe meg for å ikke tisse på meg, av ren euforisk latter.

“Jeg har jo bursdag om to uker” begynte jeg.
“Så, kan ikke du ta med deg Supaporn, oldefar, også kan Veronica ta med Hassan, og så kan jeg ta med meg min kjæreste, Katrine? Det blir hyggelig.”
Alle vendte seg i all hast mot meg og glodde febrilsk. Vi var egentlig ikke kjærester, Katrine og jeg, vi bare pulte av og til. Men dette var altfor moderne for dem. At to jenter kunne pule, altså, av ren lyst, uavhengig av legning. Og nå hadde jeg muligheten til å toppe hele dritten. Dette var som julaften, nyttårsaften, 17.mai og bursdag på én og samme kveld.
“Hvis du steller i stand et slikt sirkus, gjør jeg deg arveløs” brølte bestemor.
“De skitne pengene der vil jeg uansett ikke ha” sa jeg skamløst.
Lillebroren min lo fremdeles. Han hadde ledd i en halv evighet nå. Alle de andre forsvant i sin egen skam, inn i familiens palass av fremmedfrykt og uvitenhet.

Jeg reiste meg fra stolen, sa takk for maten og gikk fra bordet. Stillheten forsvant plutselig i det jeg gikk opp trappene, men ingen pratet om det som hadde skjedd.
“Ja, han rektoren hadde dratt med seg noen av de der utlendingsungene ut på gangen, og spurte om de hadde det bra hjemme. Men de hadde ikke sagt noe. Jeg tror de blir slått av foreldrene sine, jeg. De der gjør jo det! De slår ungene sine!” skrålet tante Hilde.
Ingen skade gjort, da, tenkte jeg. For ingen lyttet. På ordentlig, i så fall. For alle var for opptatt med sine egne opptredener.