Hei, Trump! Ikke kødd med skytespillene mine!

I kjølvannet av skolemassakren i Parkland i USA kom president Donald Trump med sterke anklager mot spillindustrien. I sitt møte med ledende aktører presenterte han en ett og et halvt minutts video med klipp fra voldelige spill som blant annet Call of Duty 2: Modern Warfare, Fallout 4 og Sniper Elite.



Videoen vist på møtet, republisert av IGN på YouTube.com


Etter visningen snudde han seg til de oppmøtte med spørsmålet: «
This is violent, isn’t it?». Et relativt dumt spørsmål å stille til ledere av en industri som i stor grad nærer seg på skytespill som sjanger. Trumps uttalelser hadde muligens hatt en større slagkraft om de inkluderte spillene ikke allerede hadde aldersgrense 18 år, noe som samtlige hadde. Likevel klarte han å hive ny bensin på bålet til den uendelige politiske debatten rundt spill og vold.


Skytespill og forskning
Gang på gang er det blant annet spillserien Call of Duty som kommer ut som den store synderen. Kanskje ikke så rart, siden det bestselgende spillet i serien «Call of Duty: Modern Warfare 3» totalt har solgt over 30 millioner kopier verden over. I følge tall fra Statista er skytespill er så populært at den såkalte shooter-kategorien topper sjangerlisten i nærmest alle land, med en markedsandel på 27,5 prosent av alle spillsalg i USA. Om vi tror på Trumps anklagelser; Med så mange spillere, burde det ikke da også vært flere skolemassakrer både i, og utenfor USA?

Det er ingen definitiv forskning som tilsier at voldelige spill fører til voldelige handlinger. Senest i fjor viste tyske forskere ved Hannover Medical School til at langtidseksponering over fire år ikke hadde ført til en forskjell i verken de empatiske trekkene eller adferden til de ulike forskningsgruppene. Ved bruk av hjerneskanning og kontroversielle bilder konkluderte de med at de rent psykiske resultatene var de samme som før eksperimentet. Forskerne fra Hannover føyer seg i rekken sammen med forskere som har oppnådd samme resultat. Det forskningen derimot kan tilføye er at slike spill kan fungere som en trigger for mennesker som allerede innehar slike voldelige egenskaper. En voldelig person vil slik da også kunne ha utøvd vold selv uten «hjelp» av disse dataspillene.

Død over populærkulturen
Det er likevel ikke noe nytt at underholdningsindustrien får svi for enkeltpersoners handlinger. Etter skolemassakren på Columbine High School i USA i 1999 fikk metal-sangeren Marilyn Manson gjennomgå da det viste seg at de to gjerningsmennene skulle ha vært store fans. Dette ble senere avkreftet, men Manson hadde da rukket å ha blitt bannlyst fra flere festivaler i og rundt USA. Det er heller ikke bare metal-artister som har fått gjennomgå. Også fløtepusene i The Beatles fikk gjennomgå da en annen Manson (les: Charles) hevdet at bandets «The White Album» inspirerte drapssekten hans.

[…] he interpreted the whole thing … and arrived at having to go out and kill everyone…. It was frightening, because you don’t write songs for those reasons.»
– Paul McCartney i The Beatles Anthology (2000)

Enda større konsekvenser fikk det for frontfigurene i gruppen Judas Priest, som i 1990 havnet i retten da 18-årige Raymond Belknap og 20 år gamle James Vance skjøt seg selv etter å ha drukket og hørt på bandets musikk. Foreldrene og den ene overlevende gutten (Vance, som senere døde av skadene) saksøkte bandet, og mente at de hadde gjemt skjulte beskjeder som «try suicide», «do it» og «let’s be dead» i sangene sine – og at dette hadde drevet guttene til å ta selvmord. Rettsaken varte i en måned, og gruppen ble tilslutt frikjent.

Til og med i dansens historie finner vi eksempler på sjokk og rystelser. Da twisten kom på 60-tallet ble hoftebevegelsene først sett på som kontroversielle og for seksuelle. Den eldre generasjonen reagerte med vantro på det som ironisk nok ble en av de første populære pardansene uten noen form for berøring. I filmen «Footloose» fra 1984 blir vi tatt med til et samfunn der all form form for dans rett og slett er forbudt, da det ble sett på som syndig og assosiert med djevelen. Filmen er løst basert på hendelser i den religiøse bygden Elmore City i Oklahoma.


Feil fokus
Populærkultur blir sjeldent brukt som propaganda eller som en «lærebok» for vold. Som oftest kan den heller bli brukt til det motsatte og fungere som en slags flukt fra virkeligheten. Det er lett å dømme nye trender man ikke selv forstår. Likevel er det med spill og andre medier viktig at foreldrene holder et øye med bruk og kjøp, slik at de gitte aldersgrensene blir overholdt. Men å skylde på en sang, film eller et spill for handlingene til enkeltmennesker? Det blir for enkelt og naivt. Til syvende og sist er det det politiske samfunnet som må settes under lupen – og hvis det absolutt må være en industri; Hva med våpenindustrien, Donald?