/
4 min lesetid

Korthus i kuling?

Etter avsløringene fra #Metoo kan man ta valget om å forbruke medier på en annen måte enn før. Verktøyene for å forbruke media med etiske kriterier er allerede kommet på banen, men er det noe vi trenger?

Illustrasjon: Ida Woldsund


Netflix og chill med bismak

Etterdønningene etter #Metoo-bevegelsen slår stadig inn over oss. Selv om bevegelsen nå ser ut til å ha flyttet seg inn på møterom, personalsamtaler og i varslingssystem, er hverdagen en litt annen. Avsløringene som begynte å rulle synes å være uten stans, selv om det har fått ulik grad av konsekvenser for folk. I politikken kan vi se at folk blir kastet på hodet ut av varmen, for så å snike seg inn igjen gjennom bakdøren noen uker etterpå. Men hvordan påvirkes mannen i gata av #Metoo bevegelsens omrokkeringer? Selv ble jeg bevisst på hvordan mine seer-vaner ble påvirket av Hollywoods mange avsløringer.

”House of Cards” var en serie jeg lenge ble anbefalt av venner og kjente. Den var spennende og sikkert midt i blinken for meg som hadde studert politikk. Jeg hadde enda ikke begynt å se serien før det som virket som en endeløs rekke av personer i filmbransjen begynte å bli beskyldt for ekle og uhyggelige ting. Etter avsløringene rundt Kevin Spacey, som var hovedrolleinnhaver i produksjonen, orket jeg ikke tanken på å se serien. #Metoo-bølgen hadde skylt helt fra California og inn på et pikerom i Bergen by.

De mange filmene og seriene som vi har sett opp gjennom årene ses nå i et nytt lys. Har det vært folk involvert i disse som er beskyldt for seksuell trakassering og overgrep? Utvilsomt. Hvordan skal vi forholde oss til produktene nå? Som i alle andre bransjer har vi også forbrukermakt i film og TV-industrien. Vi zapper, streamer og binger som aldri før. På en gjennomsnittsdag i 2016 så 37 prosent av nordmenn på en serie, film eller video. Med de nye strømmetjenestene har vi stor frihet; vi kan velge hva vi skal se på, når vi skal se på det og hvor lenge. Vi har også valget om vi skal velge bort de seriene som i lyset av #Metoo gir en bismak.

Råtne epler
Kevin Spacey har blitt beskyldt for grov seksuell trakassering og overgrep. Noen av hendelsene blir undersøkt av politiet. Ved å ikke se på de produksjonene Spacey er involvert i kan man gi et tydelig signal. Et signal om at man som forbruker ikke vil se på filmer og serier hvor personer som er involvert er av tvilsom og regelrett ekkel karakter. Det vil være en måte å presse filmindustrien til å så en grobunn for bedre arbeidsmiljøer. Som i de fleste andre bransjer må man trykke der det gjør vondt – i lommeboka. Om forbrukerne klikker seg bort fra medieinnhold på bakgrunn av hvem som er involvert kan det få store konsekvenser. I første omgang er det omdømme til filmen eller serien som går nedover, men etter hvert vil det også gå ut over økonomien. Netflix ante nok uro for denne typen tankegang da de i November i fjor kuttet alle forbindelser med Spacey, og ikke lenge etter bekreftet at ”House of Cards” ville fortsette uten han.

Therottenappl.es er en internettside som gir oss et verktøy for å selv velge hva vi vil støtte med våre seer-klikk. Siden lar deg søke på en film eller serie, for så å få oversikt om noen i produksjonen har vært beskyldt for seksuell trakassering eller overgrep, med linker til artikler som forteller om disse beskyldningene. Her kan vi som konsumenter renvaske våre egne seer-vaner og utrette sofagrisvanene våre uten å støtte en annen type gris. Grunnleggerne skriver selv at de med dette ikke ønsker å fordømme hele prosjekt, men at det kan bli brukt som en måte for å øke bevissthet rundt seksuell trakassering i film-og tv bransjen.

Intet nytt under solen
Om vi ser på seriene og filmene som kunst, og de involverte som kunstnere dukker en gammel problemstilling opp. Kan vi skille kunstnerens handlinger fra kunsten? Historisk sett har svaret vært et rungende ja. Fra Caravaggio til Saville har vi gjennom historien sett at kriminelle handlinger og beskyldninger om seksuell trakassering og overgrep ikke har stukket kjepper i hjulene for suksessen til kunstnere. Problemet er ofte at bevis for handlingene ikke kommer før det er ”for sent”. Kunsten har havnet i rekken av produkter som har eksistert for lenge til at avsløringer rundt kunstnerens moralske grums er interessant lenger. Det kan være flere grunner til dette, men et sentralt element er at det har vært manglende fokus på problematikken. De sosiale strukturene og institusjonene vi samhandler med i hverdagen har også i flere tilfeller snudd ryggen til problemet.

I etterkant av #Metoo kan det nå se ut til at man i større grad er oppfordret til å forkaste datostemplinger på ulike hendelser og opplevelser. Selv den gamle legenden Alfred Hitchcock har blitt beskyldt for å ha vært seksuelt trakasserende. Uavhengig av hvor lenge det er siden en hendelse kan man argumentere for at den trakasserte fortjener å bli hørt. Vil det derimot si at beskyldingen og benektelsene trenger å overskygge hele mediedekningen i flere dager? Usikkert. Mediedekning kan få flere til å komme frem med sine historier, men kan i noen tilfeller være svært belastende for de som er blitt beskyldt. Likevel er det tydelig at det er nettopp de store overskriftene og mange historiene som gjør at folk endelig begynner å lytte. Når kjente fjes og personligheter som de i filmbransjen blir avslørt overrasker det oss som kjente til verkene deres. Vi blir nødt til å omstille virkelighetsforståelsen vår. Det er også en slik omstilling man ønsker å se i hverdagen.

Ettersom Therottenappl.es viser til artikler om beskyldninger er det opp til brukeren selv å bedømme denne informasjonen. Noe som ofte blir diskutert i forbindelse med #Metoo er faren for gapestokk-mentalitet og en justis som får egne ben å gå på utenfor rettsalen. Nå står seeren ovenfor det samme dilemmaet; skal man tro beskyldningene eller ignorere dem? Mange vil fortsette i det samme mønsteret de hadde før #Metoo. Endringen ligger i at de prosaiske tastetrykkene du gjør for å få litt hjernedød underholdning ikke lenger er unntatt de moralske dra-kampene som utspiller seg i et hav av seksuell trakassering. Du må ikke gjøre disse valgene, der du sitter i sofaen, men det er svært mye som tilsier at du nå har en bedre mulighet for å gjøre det. Og bør vi ikke også bruke den makten vi har, for å påvirke til en endring der vi kan? For min egen del kjente jeg også at skuespillet til folk som har seksuelt trakassert noen falt sammen som – ja, du gjettet riktig – et korthus.

Skribent

Legg igjen et svar

Your email address will not be published.

Forrige artikkel

Når politikken skjer på Twitter

Neste artikkel

Redaksjonen anbefaler: Podcast