Høykultur møter lavkultur: Fra oldtidens teater til nåtidens Netflix

I en anmeldelse i kåseriform av forestillingen “Kristin Lavransdatter” på Samvitens nettsider, tar tidligere leder for Immaturus og teatervitenskap-student Maja Bergebakken et oppgjør med forestillingens målgruppe og gjennomsnittsalder:

«Bevar det som alltid har vært, ikke forny noe, og hold publikumsalderen oppe!» skriver Bergebakken, og henviser til at de «er de eneste under 60 i salen».  I et kultursamfunn med så mange valgmuligheter; hvorfor er det slik at mange opplever at teateret hører de eldre til? 

Illustrasjon: Frida A. H. Strømme

Teateret som institusjon
Det vestlige teater har sin opprinnelse i Athen, hvor framføringer av ulik kulturell og religiøs art var en viktig del av datidens kultur. Deltagelse i bystatens mange festivaler, både som tilskuer og deltaker var en viktig del av borgerretten. Nåtidens teaterscene forbinder vi ofte mer med det mer realistiske dramaet som ble fremtredende i Norge på slutten av 1800-tallet. Det såkalte «dagligstuedramaet» som vokste fram ved Henrik Ibsen og August Strindberg ble – og er fortsatt – en svært populær form for drama som ofte gjenspeiler virkeligheten til ulike samfunnsklasser. Teaterstykker som «Et dukkehjem» og «Peer Gynt» blir gang på gang satt opp på teaterscener landet rundt, og er ved bruk av skoleforestillinger også kanskje stykker som unge forbinder med selve teateret. En problematisk tilnærming til dette er at slike stykker ofte krever en form for bakgrunnskunnskap – både om tiden det ble skrevet på, og de tilsvarende samfunnsmessige problemstillingene. Om slike stykker legger grunnlaget for forventningene til det unge publikummet er det kanskje ikke rart at det ofte kan bli litt for tørt i forhold til de mer tilgjengelige mediene som film, YouTube og Netflix.

En utvikling mot det digitale
Charles Bukowski sa det enkelt: «People see so many movies that when they finally see one not so bad as the others, they think it’s great.», og han kan sies å ha et poeng. Vi ser veldig mye film. Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrås Kulturbarometer var det i 2016 totalt 1,9 millioner tilskuere ved teater og opera, mens tallet på kinobesøkende lå på 13,1 millioner. Likevel er dette lave tall for kinoene, da de digitale tilbudene i stadig større grad tar over for de tradisjonelle. Fra 1991 til 2016 har gjennomsnittsalderen for dem som har benyttet kulturtilbud økt fra 39,1 år til 41,7 år, ifølge tall fra SSB. Høyest gjennomsnittsalder har besøkende på operaforestillinger, der gjennomsnittsalderen lå på hele 50,0 år i 2016. Lavest gjennomsnittsalder har kinoforestillinger med et gjennomsnitt på 37,3. Felles for begge er at alderen har økt betraktelig de siste årene, og det er rimelig å anta at den økende digitaliseringen har skylden for dette.

Netflix finnes nå i over én million norske hjem, og andre strømmetjenester som TV2 Sumo og HBO gjør det enklere for seerne å se hva de vil, når de vil, og kanskje aller viktigst – hvor de vil og i hva de vil. I dagens såkalte “generasjon prestasjon” er det kanskje ikke mye som slår det å endelig komme hjem til leiligheten eller hybelen etter en lang studie- og arbeidsdag for og så smette inn i kosebuksa og skru på en tilfeldig serie på Netflix.

Kultur og medier trenger ikke alltid være en form for informasjonskilde eller sosial aktivitet, de fungerer også som en form for avkobling. I motsetning til å velge en film eller et teaterstykke på Bergen kino eller DNS har man innenfor stuens fire vegger all valgfrihet. Vi kan bytte film om den ikke engasjerer, spole tilbake om det går for fort, eller pause filmen midt i en spennende scene for å tømme blæren. Frykten for kjedsomhet er mindre reell, og kostnadene betydelig mindre. Og så var det pysjbuksa, da. Det ligger kanskje mellom linjene; jo høyere pris, jo høyere dresskode.

Kulturell kapital

«Hasj og høykultur
Alle her e tøs
Alle blir nervøs
Stikkar på teater» – Yoguttene

Vi sier at en gammel vane er vond å vende. En mann som ofte blir nevnt når det er snakk om samfunnsforskjeller er sosiologen Pierre Bourdieu. Bourdieu brukte uttrykket «kulturell kapital» for å bedre forstå de kulturelle forskjellene i samfunnet, og viste til at kulturell kunnskap og kulturelle verdier kunne variere fra samfunnsgruppe til samfunnsgruppe. “Det som snakkes om” og det som er populært kan være ulikt innenfor ulike grupper, nettopp på grunn av at de har ulike utgangspunkt å måle denne verdien ut i fra. Her kan man også dra paralleller til det underliggende skillet mellom en såkalt «høykultur» og «lavkultur». Fra tidlig av har høykultur ofte blitt knyttet til sjangre som opera, tyngre bøker og romaner, klassisk musikk, ballett og teater – og assosiert med den såkalte «overklassen».
Tilsvarende inkluderer lavkulturen mer folkelige sjangre som pop-musikk, kioskromaner, danseband, tv-serier og kinofilmer. Denne kategoriseringen er både firkantet og ekskluderende, men byr på reelle skiller og problemstillinger som både politikere og kulturansatte har prøvd å bryte ned i mange år. Før var det påkrevd med mørk dress eller kjole til et besøk i teateret, men selv om noen fortsatt følger disse reglene er de i dag ikke-eksisterende. På Nationaltheatrets hjemmeside spesifiseres dette under fanen «Om ditt teaterbesøk»:

“Det er ingen kleskode på teatret. Det er hyggelig om du pynter deg, men gjør det da for din egen eller ditt selskaps skyld”.


Moderniser!
Det vil nok være trygt å påstå at teateret fortsatt er litt misforstått blant dagens unge. For teater kan være så mangt. Bergen byr på en variasjon av stykker rettet mot ulike publikum, samt flere ulike scener og teatergrupper som DNS, Cornerteateret, BIT Teatergarasjen, og studentteateret Immaturus. Det er derfor desto viktigere for teatrene å fokusere på å bryte ned dette skillet, og da må fremgangsmåten moderniseres.

I april 2014 kom blant annet Torshovteatret med forestillingen «En får væra som en er – En Ole Ivars-musikal» basert på låter fra dansebandet. Med kun terningkast fem til seks i alle landets aviser dro den fulle hus med publikum fra alle samfunnslag og -klasser. Det trenger ikke alltid være enten eller.

Kulturelle verdier skapes og bygges opp. Du gir ikke en barneskoleelev Tolstojs “Krig og fred” og forventer at det skal bane en videre vei til litteraturforståelsen – så hvorfor skal det være noe annerledes med teater? Ungdomsskoleelevene trenger et nytt teatralsk materiale. Et modernisert dukkehjem med gjenkjennelsesverdi for å trigge nysgjerrigheten til teateret som kultur – ikke en tre timers lang tirade om nasjonalfølelsen i 1800-tallets Christiania.

 

PS! Fysen på teater?
Husk at du finner programmet til Immaturus, DNS, Cornerteatret, BIT, Hordaland Teater og andre teatergrupper på nett.