Anmeldelse: «Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen»

En anmeldelse av Håkon Dalsbø.

Scene: DNS
Regissør: Kamilla Wargo Brekling
Medregissør: Karina Dichov Lund
Skuespillere: Kamilla Grønli Hartvig, Reny M. G. Folgerø, Marianne Nielsen, Irene Waage og Kjersti Elvik.
Foto: DNS.no

Det er rosa. Abstrakt og kaotisk. Scenen er full av figurer, former og farger som alle passer godt inn i et landskap; drømmeland. Skuespillerne går over scenen med blikket festet rett i publikum. Replikkene veksles raskt mellom dem. Hver setning er en egen historie. Dette er ikke en drøm, men virkeligheten som vi alle befinner oss i. Dagdrømmene, ønskene og lengslene vi har kommer ofte plutselig. Elementet «plutselig» går igjen i hele forestillingen.

Plutselig er det en fireåring som snakker, plutselig er det en gammel mann som drømmer om slutten av livet og plutselig ser du noe på butikken som vekker noe dypt inn i deg, og drar deg ut av virkeligheten og inn i drømmen.

Å dagdrømme er noe vi alle gjør. Kanskje mindre nå enn før. Vi ønsker noe for framtiden eller lengter etter noe i fortiden. Likevel kan det være så vanskelig å forstå disse impulsene når de kommer. Kvinnene på scenen maler levende mentale bilder foran oss. De viser hele aspektet av en drøm. Alt det nære, kjærlige og gode med drømmene våre. Men også det såre og lengselsfulle i alle de drømmene det aldri ble noe av. En dame drømmer om å dø. En er redd for gamlehjemmet og drømmer om at pleierne skal vaske henne med mild såpe. En gutt drømmer om et hjem.

Livet er full av situasjoner en skulle ønske ble annerledes. «Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen» gir deg opplevelsen av å stå med deg selv i hånden. For hvem ble jeg egentlig, hvem er det jeg vil bli og hva er det jeg egentlig har foran meg. Om vi ikke tar oss tid til å dagdrømme i hverdagen, gir denne forestillingen deg mer enn nok tid til å kjenne etter hva det er som befinner seg inn i deg.

Vi blir kjent med de store drømmene; popstjernen, aktivisten og millionæren. Men det er ikke disse karakterene som treffer sterkest. Når skuespillerne portretterer de små drømmene er det publikum virkelig blir stille. Her pirker man bort i det som vi ofte har gjemt unna, eller alt det som vi ikke visste vi drømte om eller de drømmene vi har valgt å glemme.

Rundt på scenen går skuespillerne og teiper. De maler ord, figurer og bilder på veggene. Alt er kaotisk, men skuespillerne har en herlig tilstedeværelse som leder publikum gjennom hele forestillingen.

Når en drøm går i oppfyllelse kan det være den største lykke. Men når en drøm aldri blir oppfylt kan det bli en sorg som aldri forsvinner. Skuffelsene kan være store, gleden kanskje enda større. «Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen» illustrerer dette godt og er rik på bilder og gjenkjennelige eksempler. Noen blir dessverre for enkle og klarer ikke å treffe i det dypet hvor drømmene våre befinner seg. Flere av eksemplene kunne blitt brukt mer kreativt. Det er ikke noe nytt at vi bruker mye tid på telefonene våre og at livet vårt befinner seg der. Tidspresset er noe de aller fleste vil kjenne seg igjen i, og selv om det blir problematisert skapes det ikke nok kraft i forestillingen til at man går ut fra salen og tenker at nå må man endre på noe i livet.

Dette stykket får deg til å le flere ganger. Skuespillerne er dyktige og nære. De leverer humor, alvor og dybde på alle sine karakteristiske måter. Selv om stykke ikke fikk meg til å reflektere så mye over min egen dagdrømming er det en forestilling som setter ord på mye av det vi tenker, føler og drømmer om. Det hjelper oss nok også å huske hvor viktig det er å drømme, og at vi alle, uansett alder og livssituasjon, drømmer om noe. Og dette er viktig.