Monsteret

En novelle av Ada Lunde.

Illustrasjon: Trine Louise Ween

Av og til virker det som om hukommelsen ikke husker seg selv. Som om den bare har sluttet å eksistere, fordi man glemte å huske på den.

Det var ikke så mye jeg skulle gjøre. Jeg skulle bare på butikken. Kjøpe havregryn og kaffe. Det var alt. Men så skjedde dette utrolige. Ja, det var som om noen slo til meg med en gigantisk slegge, midt i bakhodet, slik at hjernen bare skrudde seg av, og jeg endte opp med en stappfull handlekurv av dritt jeg senere måtte sluke i meg på stressende vis, for at det ikke skal havne i søppelkassa. Men det har sin forklaring. Det kan jeg i hvert fall huske.

Historien utarter seg slik: jeg gikk inn i butikken med en militæraktig gange, målbevisst og krass, rett mot tørrvarene. Det tok kun 10 sekunder fra jeg hadde kommet dit, til jeg hadde funnet den riktige presskannekaffen og de små, lettkokte havregrynene. Det hele virket veldig ordinært. Så vanlig at jeg ikke engang tenkte over noe. En perfekt innøvd vane, med andre ord. Akkurat som når fedre bare skal innom bensinstasjonen en søndag kveld, etter å ha vært en uke i Syden, for å kjøpe brød og melk, mens de påpeker at borte er bra, men hjemme er best, og ingenting slår uansett norsk drikkevann. Det var da, midt i min harmoniske vane, at jeg nesten kapitulerte. Jeg skal ikke overdramatisere, men dette var et nær-døden-øyeblikk.

Det var nemlig et monster blant tacotingene. Et ufyselig og ondskapsfullt monster. Og det var ikke hvilket som helst monster. Det var Monsteret. Jeg kjente det igjen umiddelbart. Den lange, tynne frisyren, som var så puslete og ustelt at det hadde sett seg bedre ut å være skalla. Den hissige og giftige parfymen, som kunne forgifte en hel landsby med riktig dosering. Hvis jeg hadde fanget Monsteret nå, kunne jeg ha solgt stanken av det til Russland, så hadde de laget bomber og sprengt bort halve jordkloden. Det var de samme grusomme kvisene, gule og harde, hornete og slimete. Alle mulige kviser var å se på Monsteret sitt ansikt. Et kvisemuseum, intet mindre. Den samme jakka, den svære boblejakka med sminkeskjolder og sliten pelshette. Jakka var så stor, at det bare var knærne og leggene som ble avslørt, men det var garantert de samme sleggene som hadde dundret gjennom korridorene og barbarisk utøvd ondskap. Jævla Monster. Et ekte uhyre! Og her stod det! Midt i MIN butikk. Her jeg har min harmoniske handling i fred og ro, også bare bombarderer det seg inn hit, og tror at det er greit!

Jeg husker at jeg ikke husker så mye fra det første minuttet jeg stod og glodde på Monsteret på avstand. Kanskje jeg fikk blackout, som om sjokket slukte meg i et eneste stort jafs. For plutselig ble jeg dratt tilbake til et støvete og forlatt sted i hukommelsen, et sted jeg hadde forsøkt å begrave for alltid. Et sted ingen andre, noensinne, skulle få lov til å se. Men så kom dette forferdelige Monsteret og bare kastet meg inn dit, helt uten min vilje. Akkurat som Monsteret alltid hadde gjort.

“Du burde ikke stjæle morra di sine klær, for da ser det ut som om du har hengeræv!” brølte Monsteret bestandig.

Denne bemerkelsen var ikke så farlig, for jeg hadde jo ingen rumpe. Så naturlig nok fikk jeg jo hengerumpe da jeg brukte bukser som var for store. Men Monsteret fikk honnør for sin innsats i form av latter. Latter er et svært omsettelig betalingsmiddel, og ved riktig bruk kan man tjene stort. Det innså Monsteret fort. Monsteret ble etterhvert så mektig, at ingen lenger turte å ikke le. Bortsett fra meg. Dumme meg.

Første gangen jeg innså hvor mektig Monsteret var, var bare andre uka på ungdomsskolen. Jeg hadde hørt rykter om dette udyret i gangene, men aldri sett det med mine egne øyne, og da jeg hørte at Monsteret hadde startet i min klasse, var jeg naturlig nok spent. Det var liksom en kombinasjon av ærefrykt og adrenalin i den lille kroppen min, for dette var det mest oppsiktsvekkende som hadde skjedd i mitt liv på det tidspunktet. Monsteret stormet inn i klasserommet 10 minutter etter at timen hadde startet, snøftet tungt og kastet seg ned på den plassen det hadde fått tildelt. Gøril. Monsteret het GØRIL. Til og med navnet var monsteraktig. Læreren sa ingenting. Elevene forble tause. Men på bakerste rad satt Victoria og fniste lavt for seg selv. Etter det ble hun kalt Vichoria, og ikke bare av Monsteret, men av alle, fordi ingen turte å si Monsteret imot og var redde for å få minst like grusomme kallenavn.

Jo mer jeg tenkte på stakkars, lille Vichoria, dess mer husket jeg. Jeg husker for eksempel at den første vinteren på ungdomsskolen snødde det uendelig mye. Det var akkurat så mye at det opptok alle nyhetskanalene, og alle foreldrene vitset om at amerikanere var så pinglete, fordi de stengte skolene bare det drysset litt snø, mens vi oppe i nord var laget av spekk, vi var ekte vikinger og det var ingenting i verden som ikke kunne bli fikset av litt akevitt. Vichoria og jeg hadde gått sammen til skolen, og vi hadde planlagt ekstra god tid på grunn av den tunge snøen. Da vi kom frem til skolegården var det helt stille. Jeg tenkte først at vi hadde planlagt altfor god tid, og var først på skolen av alle, så vi stod bom stille et lite minutt og glodde rart på hverandre. Og plutselig, helt ut av det blå, ble Vichoria truffet av en snøball. Jeg rakk ikke engang å snu meg før snøballene fløy systematisk mot oss, som et sånn automatvåpen man bare så i krigsfilmer.

“SNØBALLKRIIIIIIIIIG!!!!!!” brølte Monsteret fra skjulestedet sitt.

Vichoria hylte som en stukken gris. Jeg stod der taus og prøvde å se hvor snøballene kom fra, men problemet var at de kom fra alle steder. Det var noen som lå på taket, som skarpskyttere, noen var bak snøhaugen og andre stod ved skuret og kastet. De var kanskje 15-20 stykker mot oss. Vichoria spurtet mot inngangen, gråtende og klissbløt, mens jeg stod igjen som om jeg var paralysert. Jeg ville så gjerne se det med mine egne øyne, at Monsteret kastet snøballer mot oss. Så jeg stod der, alene midt i skolegården, og ble dynket av snøballkrigere fra alle kanter. Det var da jeg så toppen av hodet på Monsteret fra andre siden av snøhaugen, for det var på vei til topps, sikkert som en symbolsk opptreden for å vise hvem som var øverst på rangstigen. Da Monsteret stod med begge sleggebeina plantet godt i toppen på haugen, skjønte jeg at min tid var ute. Monsteret lo ondskapsfullt og skulte mot meg. Jeg stod der, vettskremt og fremdeles paralysert og stirret på det Monsteret hadde i høyre hånd. Hjertet mitt dundret i tusenvis av slag. Jeg forberedte meg mentalt til å dø. Om jeg så hadde begynt å løpe mot inngangen akkurat da, hadde jeg uansett måtte oppleve det som skulle skje, før eller siden. For når Monsteret hadde bestemt seg, endte det alltid som det ville.

“ER DU KLAR FOR DOMMEDAG, DIN LILLE ROTTE?!” gaulet Monsteret mot meg.

Resten husker jeg ikke. Noen timer etter våknet jeg opp med bandasje rundt hodet og et par urolige foreldre på sykehuset.

“De sier at du fikk en stein i hodet. Ramlet den ned fra taket da, eller?” spurte mamma naivt.

Etter den hendelsen fant Monsteret seg nye ofre. En gutt i C-klassen fikk buksevann hvert lillefri, en jente i D-klassen ble nesten sprengt i fillebiter, fordi Monsteret hadde stappet noen smuglede kinaputter fra Finland inn i jakkelommen hennes og hver gang det var prøve ble det sluppet en stinkbombe i ventilasjonssystemet. På avstand beundret jeg Monsteret litt. Alt var nemlig så ekstremt, at ingen egentlig trodde at Monsteret stod ene og alene bak all terroren. Og Monsteret hadde blitt såpass smart med tiden, at hun sjeldent gjorde det skitne arbeidet selv, men manipulerte de som var de mest lettskremte. For ungdomsskolen er nesten som et parallelt univers. Alt er liksom snudd på hodet. Barn er ikke barn på den måten at voksne stiller opp og beskytter dem på samme måte som på barneskolen. Lærerne bare fjaste det bort og sa at “ungdommer er fulle av hormoner og er sannelig klin gærne! Haha!”, som om det bare var sånn det var på ungdomsskolen. Og ingen er heller stabile nok til å vite hva som er rett og galt, eller gamle nok til å se alvoret i alt, som man blir senere, når man etterhvert blir eldre. Så i bunn og grunn var Monsteret sitt system skuddsikkert. Og fordi systemet var skuddsikkert, visste jeg at jeg snart ville få gjennomgå på nytt. Monsteret lå sånn og ulmet, og pønsket ut de mest geniale og grusomme påfunn. Var det noe Monsteret var blitt god på, så var det timing. Alt handlet om presisjon og riktig tidspunkt. Men, om ikke det viktigste, så var det overraskelsen Monsteret livnærte seg på.

I min periode som pasient med bandasje surret rundt hodet, betraktet jeg Monsteret på avstand. Jeg var fast bestemt på å lære meg dets atferd og strategier, og for å se om det var noen svake punkter i systemet. Hver onsdag hadde vi heimkunnskap, og en onsdag skjedde det noe helt spesielt. Vi hadde laget skillingsboller, og alle elevene var fulle av spenning og forventninger til sluttresultatet. Bollene hadde hevet en god stund, vi hadde kjevlet med stor nøysomhet og alle hadde brukt akkurat riktig dose kanel og sukker, sånn at bollene ble søte og ikke beske. Da alle endelig hadde tatt bollene ut av ovnen og hadde satt seg ned ved bordet tilhørende sitt kjøkken og begynt å glefse bollene i seg, hørte jeg et voldsomt smertehyl.

“ÆÆÆÆÆÆÆÆHHHHH” brølte elevene ved det nederste kjøkkenet i kor, mens de løp mot vasken og skrudde på vannet febrilsk.

“DET BRENNER I MUNNEN!!!!!” ropte den ene eleven som ikke slapp inn ved vasken, så han styrtet mot kjøkkenet ved siden av.

Etterpå fant vi ut at kanelet var blitt erstattet med tørket chilipulver til det kjøkkenet. I gangene ble det sagt at Embla, hun ene fra det brennende kjøkkenet, hadde spilt på det fotballaget som slo Monsteret sitt fotballag helgen før, og at dette var Monsterets hevn. Så det eneste jeg fikk ut av denne episoden var at jeg ikke skulle vinne noe særlig over Monsteret, spille fotball og at jeg alltid måtte lukte på maten før jeg spiste den.

Tiden gikk og den ene hendelsen etter den andre inntraff flere overraskende ofre. Den mest geniale ideen Monsteret hadde var å putte tran oppi kakaoen som ble servert til juleavslutningen. Det var ikke så mye at man kunne lukte det på avstand, men det var nok til at man merket det etter å ha tatt en slurk. Så hele skolen gikk rundt og gulpet dårlig kakao, og lærerne trodde det var fordi melken var gått ut på dato, så elevene fikk gå tidlig hjem. Det var på dette tidspunktet, da jeg nesten hadde glemt hendelsen fra første snødag som da hadde skjedd for flere uker siden, at jeg begynte å få sansen for all jævelskapen Monsteret fant på.

Og det var akkurat da den verste hendelsen noensinne skulle skje. Fordi jeg hadde blitt lurt av Monsteret og min egen hukommelse.

Vi hadde gym. Jeg hatet gym nok fra før av, fordi jeg var så svak og pinglete, og det visste nok Monsteret godt. Vi hadde kanonball, og den ene stusslige eleven etter den andre lå strødd på sidelinjen med kuttskader, blåmerker og lårhøner. Dette var ikke uvanlig, og læreren var heller imponert over styrken på Gøril, som hun faktisk ble kalt av lærerne.

“Den 13 år gamle jenta er jo sterk som en okse! For et talent!” hadde jeg hørt gymlærerne si.

Monsteret og jeg var på samme lag, så jeg kom meg ut av timen uten en eneste skramme, og var svært takknemlig for min egen flaks. Trodde jeg. Jeg ruslet i fred og ro mot garderoben jeg hadde lagt tingene mine i, for det var nemlig 3 jentegarderober, og tenkte på hvor mange milliarder Safarikjeks jeg skulle spise mens jeg skulle se på One Tree Hill etter skolen. Da jeg gikk inn i garderoben så jeg plutselig at det bare var mine ting som var der, men jeg husket jo at jeg hadde tatt følge med Vichoria og minst 4 andre jenter fra klassen. Umiddelbart skjønte jeg at noe var gærent, så jeg snudde meg fort rundt og var på vei til å åpne døra, da jeg merket at den var låst. Jeg hamret og sparket, og ble livredd for hva som kom til å skje. Jeg spurtet mot den andre døra, den vi hadde kommet inn fra og den som var ved selve hovedinngangen, men den var også låst. I et minutt stod jeg stille og tenkte meg om. Jeg var garantert ikke sterk nok til å sparke opp døra, mobilen var hjemme, fordi det var på den tiden mobil var forbudt på skolen og man egentlig ikke brukte den noe særlig annet enn til å spille tetris og sende ringetoner over infrarød, så jeg var i utgangspunktet dømt til å være der inne alene.

Problemet, som jeg fort innså, var at jeg ikke var alene heller.

Jeg satte meg ned på benken og gikk gjennom sakene mine, men akkurat da jeg åpnet gymbagen hørte jeg rasling og jeg kjente at noe bevegde på seg der inne. Jeg skvatt til og kastet fra meg bagen, uten at jeg rakk å se hva det var. Hjertet mitt dunket hardere enn på den første snødagen. Det var som om hjertet mitt overtok alle andre organer. Bankingen var overalt. Jeg kunne sverge på at jeg kjente hjertet hamre inne i øret. Håndflatene mine druknet i svette, adrenalinet strømmet i hele kroppen og jeg holdt på å kaste opp. For jeg innså plutselig hva som kom opp fra gymbagen. Men jeg klarte ikke å skrike. Det var som om jeg ble kvalt, for jeg ble like paralysert som sist. Helt lamslått. Og foran meg krøp en brun og gul slange. Jeg ble så redd at jeg løp alt jeg kunne mot døra, men skled på det glatte gulvet og dunket hodet rett i bakken og besvimte.

Det eneste jeg husker er at jeg nok en gang våknet på sykehuset med bandasje rundt hodet og et par urolige foreldre, som selvfølgelig ikke ville tro at jeg hadde blitt angrepet av en slange i dusjen på skolen.

“For en fantasi altså! Av og til er det som om en marsboer har inntatt kroppene til disse ungdommene” hørte jeg foreldrene mine hviske til hverandre utenfor.

Mange år etter fant jeg ut at slangen var kjæledyret til broren til Monsteret, og var slett ikke farlig i det hele tatt. Men det visste jo ikke jeg da. Og det visste Monsteret at jeg ikke visste heller.

Så nå stod jeg der i min butikk med Monsteret rett foran øynene mine. Jeg forberedte meg mentalt på hva jeg skulle si, hva jeg skulle gjøre, og om jeg skulle bare banke det opp, gult og blått, her og nå. Jeg var ikke like pinglete som den gang, jeg hadde et medlemskap på Sats og det hele, jeg hadde til og med trent biceps en og en annen gang. Så jeg bestemte meg for å finne frem en handlekurv og å spankulere rolig etter Monsteret, for å overraske det på samme måte som det pleide å overraske meg. Jeg fylte opp kurven min med alt mulig tull, alt fra tyttebærsyltetøy til frossen lapskaus til melonyoghurt, og lusket i skjul etter Monsteret. Jeg måtte jo late som ingenting, og kunne ikke vekke oppsikt ved å bare gå rundt. Jeg var nøysom med å holde riktig avstand, for jeg kunne ikke avsløre at jeg var der før jeg hadde planlagt hva jeg skulle si eller hva jeg skulle gjøre. Spenningen bygget seg opp i kroppen min. Umiddelbart kunne jeg ikke si om jeg ble redd eller sint, men alle som har opplevd å bli angrepet av et monster, vil kjenne igjen den frykten. Den vil aldri gi slipp. Selv etter mange år som monsterfri har jeg tatt meg selv i å få panikk i helt vanlige situasjoner. Selv om jeg vet at sannsynligheten for at det ligger en slange i gymbagen min er liten, blir jeg av og til, som angrepet av et gjenferd fra min egen støvete hukommelse, litt redd for at den likevel er der. Jeg har heller aldri drukket kakao uten å tenke på tran. Det smaken fester seg nemlig.

Da jeg til slutt hadde tøffet meg skikkelig og pønsket ut en genistrek uten like, og det var at jeg skulle følge etter Monsteret ut av butikken, finne ut av hvor det bodde, og gjøre ondskapsfulle småting over en lengre periode. Jeg skulle starte med å tømme et glass sursild i postkassa. Så skulle jeg registrere adressen på mange forskjellige pornoblader, så mange at postkassa rant over og det ble synlig for alle naboene. Deretter skulle på en eller annen måte fange eller kjøpe noen småkryp, kanskje en rotte og slippe den inn gjennom et vindu. Eventuelt kunne jeg pakke inn rotta og legge den på døra, fordi Monsteret ville jo åpne pakken og det ville egentlig bare bli helt fantastisk å forestille seg Monsteret med en rotte mellom hendene. Jeg ble beruset på min egen fantasi, og den ene ideen ble overgått av en enda bedre idé. Til slutt forsvant jeg så langt inn i min egen fantasi at jeg mistet Monsteret ute av syne. På instinkt spurtet jeg mot kassa, for å passe på at Monsteret ikke hadde gått ut av butikken. Monsteret stod ved godterihylla rett ved kassa, så ingen skade hadde skjedd og jeg pustet lettet ut.

Jeg stilte meg ved rekken bak Monsteret, ved vaskemidlene, og spionerte nøye med riktig avstand. Men det var da jeg innså det. Monsteret snudde seg mot meg. Plutselig. Hjertet mitt dunket like hardt som i garderoben den gangen, og jeg følte at jeg nesten holdt på å besvime. Jeg hadde nemlig glemt å se på ansiktet til Monsteret.

Så til min store forskrekkelse var det ikke Monsteret likevel. Det var bare en helt vanlig jente.