Kleint å være keen, kult å være kald

Jeg åpner den nye snappen fra ham som jeg har ventet en stund med å anerkjenne. Pandoras eske åpnes og viser et bilde av deg med en stripe der du spør meg hva jeg skal i dag. Jeg svarer.  Jeg venter, du sender tilbake med én gang. Jeg venter på å åpne, må ikke virke for på. Sjekker i speilet, er det innenfor å sende en selfie tilbake? Nei, skjerpings, jeg sender uansett. Jeg er jo bare meg, jeg skal ikke la meg kue. Du har mottatt, du åpner, men svarer ikke. Shit, jeg burde ha børstet håret eller noe. Nei, jeg burde slappe av, det er jo ikke alltid at jeg svarer med én gang. Noen ganger svarer jeg ikke i det hele tatt. Jeg vil ikke virke for keen. Hvorfor det? Jeg elsker jo å elske- forelskelse er det deiligste dopet. Jeg er forelskoman. Likevel kvier jeg meg for å investere romantiske følelser i nye mennesker, jeg sier til meg selv at jeg ikke er ute etter noe seriøst. Men, seriøst, er det ikke derfor vi sveiper til høyre og venstre, fordi vi er på jakt etter noen å investere følelser i? Jeg er forholdsvis nysingel og er faktisk ikke ute etter voldsomme følelsesmessige berg-og-dalbaner, men er det å være interessert i en annen person nødvendigvis så voldsomt?

Jeg kunne ikke hjelpe for å undre meg over, er det å være forelsket blitt helt passé?

Illustrasjon: Lone Aadnekvam

Illustrasjon: Lone Aadnekvam

Etter mange runder rundt den samme grøten, har jeg innsett at jeg rett og slett er redd for å virke romantisk opptatt av en annen person fordi jeg er redd for å drite meg ut. Kulturen rundt det å treffe noen man interesserer seg for er så sårbar. Jeg holder meg calm, cool, collected selv om jeg aller helst vil være slik jeg er: Rotete, kaotisk, lidenskapelig og følsom.

Den versjonen av meg selv deler jeg helst bare med mine aller nærmeste. Sosiale medier gjør det lett for å redigere meg selv og gjøre livet mitt mer firkantet, ergo folk ser det jeg vil at de skal se. Tinder og andre apper der hovedmålet er å få deg på date gjør det mulig å skape en illusjon av hvem man er. Utover dating-appene brukes også andre sosiale medier som en slags plattform for flørting. Etter at Instagram lanserte en story-funksjon og man plutselig kunne sende private meldinger til andre brukere av appen, åpnet det opp for enda en måte å drive avslappet kommunikasjon på. Fordi det er vel nettopp det som er greia vår: Chillness.

Foreldregenerasjonen vår ringte hverandre,  ja de sendte sikkert fax også. Kommunikasjon i form av ord frem og tilbake var eneste alternativ; kommunikasjon handlet om klar tale. I 2018 bruker vi likes og bilder som kommunikasjon i et tidlig stadiet av en mulig romantisk relasjon. En like kan tolkes opp, ned og i mente. Et bilde analyseres til det ikke gir mening i det hele tatt. For å spørre mer om dette ringte jeg til den viktigste kvinnen i mitt liv, mamma.

Hun fortalte meg at den viktigste forskjellen på nå og da, må være at forhold utviklet seg fortere før fordi man la kortene på bordet tidligere. “Dere legger ut ett og ett kort, og holder de mest intime kortene nært og bruker lang tid på å legge dem på bordet” sa hun til meg.

Jeg tror det er sant, jeg tror vi er redde for å virke for ivrige frem til vi vet vet hva våre egne og vår partners intensjoner er, og om de matcher hverandre. Til tider føles det hele som et spill, fordi som menneske har man flere sider enn det som er mulig å vise på et sosialt medium. Og oversharing er definitivt ikke kult.

Det er ikke bare jeg som har det sånn som dette. Venninner og kompiser og bekjente forteller meg om lignende dilemma. Vi hater spillet, men spiller likevel fordi vi vil ikke bli kastet tilbake på sjøen. Det er så himla mange fisker i den sjøen, inkludert mange breiflabber. Og mange haier. Så når og hvis vi da finner en passe stor makrell, vil vi selvfølgelig dra den opp i båten. Og for å gjøre det, er det helt essensielt å spille litt, lure makrellen litt, dra snøret inn og ut og til slutt, hvis den ikke allerede har sprelt seg løs, bruke gluteus maximus og seale dealen.

Som single twentysomethings deltar vi i en virtuell virkelighet der vi er det vi deler. Appene våre kan gi oss absolutt alt vi trenger for å leve: mat, drikke og nærhet. Når omtrent alle i ens egen sfære er en del av denne cyber-verdenen er det pålagt at man lærer seg reglene hvis man hiver seg ut i sjøenGjennom skjermene våre kan vi spille roller, vi kan være hvem og hvordan vi vil. Det kan hende rollene vi spiller på ulike cyber-sosiale plattformer, vedvarer i faktiske medmenneskelige relasjoner i det virkelige liv. Kanskje vi rett og slett har blitt så vant til å være menneske på sosiale medier, at det å være ekte og følende og varm føles unaturlig.  Vi holder regnskap over likes, og historier på Instagram eller Snapchat betyr ingenting før crushet ditt ser det. Eller?