Rett farge til rett tid

Hva gjør du når du en dag våkner opp og innser at hudfargen din trender?

ILLUSTRATØR: Trine Louise Ween

Som en ung gutt i Fyllingsdalen på 90-tallet vokste jeg opp som de fleste andre rundt meg gjorde: vi spilte fotball, spilte FIFA, og spilte litt mer fotball. Vi så  alle opp til de samme spillerne; David Beckham, Rooney, Ole Gunnar Solskjær, og andre caucasian sensations.

Til tross for mangelen på fargede forbilder i mediebildet, var livet ganske fint for en 9 år gammel norsk-iraner, men dypt i underbevisstheten lå fortsatt en ubehagelig sannhet på lur: det var én definitiv forskjell mellom meg og mine tjommier: Jeg var brun- og ikke «den e brun»-brun, ikke «litt for mye melk i kaffen»-brun, vi snakker «skiller seg ut som Madcon på Spellemann scenen med Plumbo»-brun. Det var til tross for dette ikke et problem i hverdagen, for selv om jeg til tider skilte meg ut som et oljesøl i et hav av hvitt, blondt, og blåøyd, ble denne ulikheten sjeldent påpekt direkte.

Mine varmeste tanker går ut til alle dem som ikke var like heldig som meg. De som har opplevd hets og faenskap nettopp fordi de var ulike- uansett hvilken hudfarge de nå enn har. For når denne ulikheten først ble pekt ut; når Helge fra fotballaget kalte deg “ekkel”, eller Jørgen spøkte at du kanskje ble hvit hvis du spaserte gjennom bilvasken på Shell- ga det en sterk følelse av ubehag som kan sammenlignes med det å bli kalt stygg av et barnehagebarn. «Kanskje jeg er annerledes? Hvorfor er jeg annerledes? Jeg vil bare passe inn».

Dette er tanker vi alle har hatt; brune, sorte, gule, grå- tynne, feite, skeive og skrå, i vårt kjære Røde, Hvite, og Blå, på ett eller annet punkt i livet.

Gang på gang opplevde jeg å finne en sosialkultur jeg følte tilhørighet til, men gang på gang følte jeg også at «the trending culture» ikke helt inkluderte meg, min farge, min kultur.

Det var ikke før mange år senere, lenge etter fotballårene, etter rocke-fasen, indie-årene, og én helg som hipster; etter krøllene kom tilbake, og In The End av Linkin Park på repeat var byttet ut med et fint og variert musikalsk kosthold (dvs 90% Frank Ocean, 10% ymse), at jeg opplevde at ting på ekte-ekte ble annerledes. Ikke bare så jeg stadig mer etnisk variasjon rundt meg i hverdagen, men også nå også i tv, SoMe, og underholdning. Det som en gang var kritthvitt (med unntak av Migrapolis, og han éne asiateren på BarneTV), var nå preget av
M A N G F O L D.

Hvis du åpner øynene og kikker litt rundt, finnes det tegn over alt på et kulturskifte. Popkulturen “brunvaskes”. Dette skiftet er brutalt åpenbart hvis du hadde tatt en titt på spillelisten til denne musikk nerden som nesten begynte å grine da han i 2011 endelig fikk se Arctic Monkeys live, men som nå hører mest på hip-hop/r&b.

I 2017 tok Hip-Hop offisielt over som den mest populære musikksjangeren- da det for første gang det ble solgt og streamet mer innenfor hip-hop/r&b enn det ble gjort av god gammeldags rock n’ roll. Og med det ble kronen gitt videre til vår generasjons John Lennon- som ikke har runde solbriller, men heller cornrows, en sponsoravtale med Nike, og rapper om å være en good kid i en M.A.A.D city.

For de som er stam på de brunere puber kan dette være vanskelig å forstå, men det er ikke en uhørt trend. «Svart» musikk har tross alt alltid påvirket popmusikken. Jazz, funk, soul, og spesielt rock kan alle spores tilbake til «sorte røtter». Det at den svarte musikken derimot utselger og erstatter dens hvitvaskede fetter (er dette en Michael Jackson-joke?) i popkulturen er derimot helt nytt. Hvis du i dag sjekker Billboard Top 200 sin liste over de mest populære sangene, faller ca. 150 av disse under hip-hop, r&b, eller en av de mange relaterte subsjangrene under disse igjen.

Det er ikke bare Spotify-listene våre som domineres av hip-hop kulturen, men også hvordan vi kler oss. Det fantes en tid da motekjeder som Carlings tjente fett på å gentrifisere klesskapet til Kurt Cobain. De nye kongene på haugen er i dag froskeprinsen innenfor «fast fashion»: H&M, lillebror Weekday, og den litt creepy naboen Zara, som selger urban mote, også kjent som “streetwear”.

For en billig penge kan Ola og Kari Nordmann kjøpe Kim Kardashian-inspirerte crop tops og tights, og dongeribuksene til Harry Styles.  

Gjennom samarbeid med gigakjendiser som The Weeknd og Justin Bieber, og på ryggen av hundretusenvis av indonesiske barn, har kjedene prestert å kopiere og replikere imaget til disse ikonene og brukt det til å generere så mye penger at jeg ikke vet om jeg skal bli kvalm, eller sur for at jeg ikke kom på ideen først.

Listen over dagens mest fremragende stilikoner er rimelig dominert av de mer «urbane» megakjendisene. Navn som Kanye West, A$ap Rocky, og Rihanna klinger kjent i de fleste ører, men hvor har de hvite stilikonene tatt veien? Hvor er vår generasjons Freddy Mercury, vår David Bowie, vår Marilyn Monroe? Det lysere spekteret av gigakjendiser er rett og slett kjedelige. Ed Sheeran ser ut som en blodnervøs Ed Sheeran-fan; Eminem ser ut som din nyskilte nabo sin nye, (slim) shady kjæreste; og Taylor Swift sin garderobe er straight outta Forever 21.

Er dette fordi de «etniske» kjendisene har bedre stylister, større behov for å utmerke seg på den røde løperen, eller kanskje det henger sammen med en historie av ulike kulturelle uttrykksformer som nå har blitt så widespread at man ikke lenger kan tyde hvor det egentlig stammer fra? Kan man anta at annekteringen av stereotypiske «hvitmannsklisjeer» som sokker i sandaler, gamle treningssko, og andre dadcore/normcore trender oppstår i mangel på en tilsvarende kulturell uttrykksform oss «fargede» har?

Til syvende og sist handler det ikke om hvor mange Adidas joggedresser Urban selger, eller hvor mange som streamet «Kanye West ft. Lil Pump – I Love It» på repeat i 3 dager- det handler ikke en gang om hvorvidt den nye popkulturen kanskje selv blir erstattet om noen år. Det vi heller burde trekke ut av denne «urbane puberteten» vi som et samfunn opplever er da heller hvorvidt populariseringen av “farget kultur” er en positivt eller ikke.

Det er mange år siden noen har kalt meg et kinderegg- brun på utsiden, men hvit inni. Kanskje er det fordi oppførselen min har blitt mindre «hvit» med årene, eller kanskje heller at vi som et folk ikke er like opptatt av å knytte oppførsel mot farge? Kan det tenkes at det å bli utsatt for andre kulturer, andre farger, eller andre mennesker har ikke bare åpnet lommebøkene våre, men også sinnene våre?

Hvis kulturen vår er blitt mer fargerik, viser det også til at vi kanskje, forhåpentligvis, har blitt mer åpne og mindre fordomsfulle. Er dette et tegn på at fremmedfrykt er gått out of fashion, og at åpenhet omsider er in?