#underthesurface

Nå er jeg lei av at alle skal kle av seg for å vise at de er glad i kroppen sin.

ILLUSTRATØR: Frida Strømme

Å få slengt fremmede sin hud midt i ansiktet mens du sitter og nyter frokostblandingen din, antar jeg er noe de aller færreste foretrekker tidlig på morgenkvisten. Nei, jeg snakker ikke om dårlig memes, pixlete videoer av mennesker som sklir på stupebrett eller pensum på medisinstudiet.

Jeg snakker bare om sosiale medier. Rett og slett. Jeg vil anse meg selv som en ganske gjennomsnittlig 24-åring, hvor opptil flere av døgnets timer går med på å dytte trynet mitt ned i en skjerm. Trening? Ja, takk. Positive holdninger til kropp? Ja, takk. Fjerne kroppsidealer? Ja, takk. NRK-serien «Line fikser kroppen» hadde jeg virkelig sansen for, jeg gråter også noen ganger i prøverommet på Bikbok, og jeg følger Camilla Lorentzen på Instagram som er glad i å danse foran kamera iført kun undertøyet. Ja, det er kult og modig gjort. Hashtaggen hennes #fitnok er tagget i nesten 60.000 bilder på Instagram. Bevisene for at kroppspositivisme herjer landet rundt, er mange.

Men det kan ikke bare være meg som synes det kan bli litt vel mye kropp og hud midt oppi alt dette kroppsfokuset? Da jeg gikk på videregående skulle alle ha thigh gap. Nå skal tydeligvis alle kle av seg og vise fram sin kroppen sin, lårene sine, magen sin og whatnot.

En kronikkforfatter ga Line Elvsåshagen en litt lunken tilbakemelding på dokumentarserien hennes, og mente at «…vi må kunne finne tilbake til den gylne middelvei. Det er fortsatt viktig å spise sunt og være i aktivitet, men vi må kunne oss noe usunt uten å få dårlig samvittighet…»

Ja, er ikke et avslappet forhold til kroppen vår det vi alle egentlig higer etter? Jeg har også likt bilder av valker på Instagram og tenkt at «yes, det finnes noen som meg også!», men i neste tankerekke blir jeg litt svimmel nettopp fordi det er så mye hud og kropp. Du får VIP-tilgang til alles garderober, kropper, dissende lår og rett og slett the reality, men jeg mener at det å skulle kle av seg for å spre et budskap, er litt over the top. Det er jo akkurat like mange kropper, pupper, mager og lår uansett hvordan vi vrir og vender på det. Jeg stusser nemlig litt når vi snakker om at det er
så mye kroppsfokus i samfunnet vårt og at vi må løfte blikket – for er ikke det å kle av seg i sosiale medier akkurat like mye kroppsfokus som det å ha klærne på?

Vi må da kunne klare å være glad i kroppen vår uten å klikke oss inn på en jævla telefon hele tiden? Det er faktisk denne ene kroppen jeg skal leve med til jeg dør, og jeg vil jo gjøre fine ting med den, behandle den bra, gi den energien som den trenger og den gode følelsen jeg selv synes jeg fortjener. Det får jeg ved å fylle dagene mine med mennesker som gir meg noe, jeg får det gjennom å trene, leke med søskenbarna mine, løfte flyttelass, ha sex, spise god mat og så videre.

Jeg klarer ikke helt å forstå at det å bare vise fram kroppen sin mirakuløst skal sende en tsunami av gode følelser gjennom hundrevis av følgere. Følelser sitter inni kroppen vår, de er der, på ordentlig, når du våkner og når du legger deg – og hvordan du ser på kroppen din, handler om så mye, mye mer enn hvor mange hjerter du får på Instagram.

At hashtaggen #instafit har flere treff enn innbyggere i verdens største by, Tokyo, er både fascinerende og trist å tenke på. Neste gang jeg spiser frokost vil jeg ikke bli servert lettkledde mennesker. Jo da, jeg kan faktisk velge å ikke følge disse menneskene, jeg kan la være å ha en Instagram-konto i det hele tatt, men jeg kan også spørre deg om du tenker over venninnen eller kompisen din som bestandig skal ta det der bikinibildet på ferie? Tør du å si fra?

Når jeg sitter hjemme hos en gammel dame i en slitt, blomstermønstret sofa fra 70-tallet og spiser grønnsakssuppa som er laget på nøyaktig samme oppskrift som for 40 år siden, er det fint lite som kan avsløre at vi befinner oss i 2018. Ja, bortsett fra at hun, bak hennes tjukke brilleglass, rynker på øyebrynene og spør meg hvorfor jeg får opp så mange reklamer for badetøy på telefonen min.

Det er sannelig et godt spørsmål.

Eller for å si det på en litt annen måte: Jeg liker kroppen min på grunn av det jeg kan bruke den til, uavhengig av hva følgerne mine på Instagram måtte mene. Hvis jeg får valget, tar jeg fysisk bekreftelse over likerklikk hver gang.