Mening, Samfunn

Dear White Saviors

Illustrasjon: Silje Løvli Lorentsen

Mennesker flest har et behov for å hjelpe andre. Det være seg naboen, hun søte gamle damen på butikken som er dårlig til bens, eller de som bor i deler av verden der godene er tydelig feilfordelt. Det er sant at man som borger i et av verdens rikeste land bør vie noen tanker til hvor bra vi har det, men det må virkelig diskuteres hvem en ensformig fremstilling av livet i utviklingsland egentlig hjelper.

White Savior-begrepet referer til hvordan mange mennesker, da gjerne hvite og rike med Instagram på slep, drar på reiser til utviklingsland for å drive bistandsarbeid. Det å jobbe for å hjelpe mennesker rundt om på kloden til å forbedre levevilkår er i utgangspunktet en veldig bra ting; problemet er derimot den “hjelpen” som tilbys. Det er nesten utelukkende hvite, velstående mennesker som drar på kortvarige besøk til landsbyer med mørkhudede, fattige mennesker som tilsynelatende trenger hjelp. Det postes bilde etter bilde av stakkars lille Isah på åtte år som grunnet foreldrenes altfor tidlige død må ta vare på søstrene sine i en avsidesliggende landsby i Rwanda, og som daglig må gå hele to mil til sammen bare for å hente vann. Ved siden av Isah i dette bildet finner du gjerne Mariell: en norsk, hvit influenser og treningsguru som i betalt samarbeid med hjelpeorganisasjonen Plan ønsker å vise sine 150 000 følgere på insta at man slettes ikke har det like godt i verden utenfor Skandinavia. Mariell holder rundt lille Isah mens hun gråter over hvor dårlige hus alle barna i landsbyen bor i, og trygler alle sine fans om å bli Plan-fadder slik at sånne som Isah en dag kan få innlagt vann, rene klær, og kanskje også en iPhone?

Det er først og fremst hvite mennesker som oppnår noe ved denne typen bistandsarbeid, nemlig en bedre samvittighet over å være et bortskjemt menneske.

Mariell er helten som tar et avbrekk fra sin travle hverdag med Tik Tok-danser og rabattkoder på Lyko, for å reise ned til et utviklingsland som sårt trenger hennes omtanke og penger, og oppfattes derfor som et utrolig uselvisk og samfunnsengasjert individ. Mariell ønsker bare å hjelpe, og vil i likhet med en rekke kjente fjes med stor tilhengerskare vise hvordan andre har det i verden. Det bør imidlertid diskuteres om influensere og kjendiser ville tatt turen med Plan i hælene til blokka i den dårlige delen av Oslo der flere unge lever i familier med lav inntekt og kjørt samme opplegget. Mariell ville ikke holdt oppe lille Torkil som venter på å bli utplassert i fosterfamilie og sagt “se på søte fattige gutten – han er fattig han!”, hvorfor skal det da være lov å gjøre dette med Isah? Det er riktig å påpeke at Norge og Rwanda er to vidt forskjellige land med ulik historie og kultur, men dette betyr ikke at barns personvern skal gå rett i glemmeboka. Jeg tviler sterkt på at Isahs privatliv ble tatt hensyn til i Mariells sponsa Instagraminnlegg, og jeg trenger ikke lete langt for å finne flere eksempler på at sunn fornuft og hensyn til andre har blitt trumfet av behovet for å fremstille seg selv som en reddende engel fra Vesten. 

Et gjennomgående problem er at mange ikke anser “White Savior”-fremstillingen som ensporet eller direkte ødeleggende. De få som gir konstruktiv kritikk til influensere på digitale “redde verden”-tokter blir møtt med anklager om å være trangsynte og hatefulle. Motviljen til å innse at man har gjort feil spolerer sjansen for å skape en vedvarende forskjell i hvordan man ser på utviklingsland, og dette går spesielt utover verdens nest største kontinent. Afrika består av 54 land som hver har sin unike historie, kultur, og sosioøkonomiske situasjon.

Helt siden kolonitiden har Vesten bidratt til et ensformig og feilaktig inntrykk av at Afrika er et stort fattigmannskollektiv som trenger at utenforstående kommer og ordner opp for dem.

Dette er en enkel illusjon å binde seg til, men det er på tide å lære av historien. SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, er en av organisasjonene som arbeider for å endre denne utbredte holdningen gjennom sin kampanje Radi-Aid. Det å tilegne seg kunnskap om hvordan utviklingsland gjennom politisk endring kan oppnå høyere levestandard er ufattelig mye mer bærekraftig enn å opprettholde stereotypien av fattige mennesker som passive mottakere av hjelp fra vesten.

Isah på åtte år fra Rwanda tjener ingenting på å bli stakkarsliggjort på nett av Mariell. Dersom hun virkelig ønsker hjelpe, må hun slutte å sette seg selv i sentrum av global skjevfordeling!

Kilder

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *