Samfunn

FRKayfabe

Illustrasjon: Julie Larsen

Mennesker refererer til politikk som et spill. Det er et parti i Norge som virkelig har omfavnet dette og behandler det som skuespill. Spesifikt det skuespillet som skjer i amerikansk fribryting.

Vet du lite om amerikansk wrestling til å begynne med, vil jeg gjerne introdusere deg for kayfabe. Innen denne sofistikerte formen for teater er kayfabe alfa og omega, et bud som aldri må brytes. Det er befalingen om at alt som foregår både av og på scenen alltid skal presenteres som ekte.

Jeg beklager om jeg nå river i stykker en av dine store illusjoner, men amerikansk wrestling er iscenesatt. Det man ser på er vanvittig talentfulle scenekamputøvere som hopper rundt, i og på hverandre alt det tøy og remmer tåler. Målet er at volden som utøves skal se og føles ekte, på tross av at det er presis koreografi. På denne måten kan de sammenlignes med andre former for teater men når Tore Sagen går på Skavlan for å promotere “Side om Side” gjør han det ikke som “Frode Pedersen”. Da Dwayne “The Rock” Johnson var vert for Saturday Night Live i 2000, var han wrestleren The Rock, ikke skuespilleren Dwayne Douglas Johnson.

Antagonismer, gimmicker, catchphraser og estetiske stiler wrestlere har adoptert skal alltid være tilstede slik at man ivaretar illusjonen om at fiendskapen som uttrykkes i handlinger på wrestlinggulvet er ekte. Å bryte Kayfabe er litt som om Leonardo Dicaprio i “Inception” plutselig skulle se rett inn i kamera og si “Nei nå var det spennende dere”, for så å skyte en fyr som om det ikke nettopp skjedde. 


Norske partier jobber også hardt for å aldri bryte virkeligheten de har konstruert, enda hardere om den er litt vanskelig å tro på. Et parti som sverger til Kayfabe mer enn noe annet er FrP.

I 2014 kommenterte eieren av skuldrene alle studentene ved UiB står på, Frank Aarebrot, at Per Sandberg hadde fått lisens til å syte av Siv Jensen. På tross av at partiet han var nestleder for satt i regjering, hadde han slengt med leppa mot samtlige av partnerne deres. Aarebrot mente at dette var avtalt spill mellom leder og nestleder, et signalskudd rettet mot den delen av FrP sine velgere som ikke tolererte kompromiss. Et regjeringssamarbeid innebærer nettopp enorme mengder kompromiss. I sin tid ble Kjell-Magne Bondevik på folkemunne kalt kamelslukeren for de personlig vonde kompromissene han måtte godta for å bevare freden. Dette var en situasjon FrP ville unngå. Dermed satte de Sandberg i arbeid for å få det til å virke som om FrP simultant både var i, og i opposisjon til, regjeringen, avhengig av hvilket del av sentralstyret du spurte. Et slags Schrödingers regjeringsparti.

I sin tid påpekte Aarebrot at dette var en situasjon samtlige partier i regjeringen var tjent med. Alle til venstre for Høyre skal ha vært frustrert over situasjonen de var i. Idet Sandberg “snakket fra levra” skal dette ha gjort det klart for velgerne at de heller ikke likte denne dromedaren. Dette til tross for at ingen tvang dem til å være i denne situasjonen, litt som et barn som har mast hele sommer om å dra til tusenfryd for så å mislike foreldrene sine fordi det er kø.

På kommentar nektet samtlige innblandete for at det var planlagt spill. Aarebrot mente det var å kaste blår i øynene på folk. Det virker på kommentaren som at han syns det er smått spektakulært å benekte noe så åpenbart. Jeg sier det er Kayfabe. En forhøyet virkelighet det var viktig å formidle slik at man ikke et eneste sekund ser realiteten slik den faktisk er. Partiet hans er jo i regjering, kan han ikke enten melde seg ut eller bare holde kjeft? 


Faces og Heels.

Dramaturgien i wrestling er som oftest bygget på et ansikt og en hæl, en protagonist og en antagonist. Ansiktet er en underdog som kun med sine overbevisninger bekjemper hælen akkurat i det det ser mørkest ut. Hvem som er ansikter og hvem som er hæler avhenger av din egen politiske overbevisning, men det er ingen i hele Norge som potensielt passer begge beskrivelsene like bra som Sylvi Listhaug.

For noen er hun en personlig helgen, for andre er hun en kilde til vonde og sårende utsagn. Uansett hvilken av sidene man er på, må man være enige om at Listhaug virkelig kan bygge et narrativ. Et narrativ der norsk politikk ikke skjer på kjedelige møterom i Oslo men utkjempes med sverdkamp på Galdhøpiggen, der intet mindre enn verdens fremtidige skjebne står på spill. Et helvetes narrativ når man husker på at hun bemannet fire forskjellige ministerposter, men ikke klarte å holde en av dem lenger enn to år. Den lengste posten hun holdt var som innvandrings- og integreringsminister, en stilling så viktig at den ikke eksisterte før hun hadde den og så forsvant med henne.


Hadde hun vært hvilken som helst annen politiker hadde man lurt på hvorfor noen hadde giddet å jobbe med noen som ikke klarer å holde fortet. Men her snakker vi Sylvi “forsvarer av de undertrykte kristne” Listhaug, narrativet er alltid at det er henne mot verden og hun ville heller dø enn å være litt enklere å jobbe med. En forhøyet virkelighet det må ha vært fantastisk irriterende for sivilt ansatte i regjeringsapparatet å drive å forholde seg til. Dungeons and Dragons fra helvete.

Det er nemlig en overveldende sannhet at norske politikere stort sett kommer ganske godt over ens, konfliktene deres er politiske, ikke personlige. Dette stemmer også for FrP, de har massevis av dyktige og profesjonelle politikere som ikke ser nytten i narrativene til Sandberg, Listhaug og enkelte andre. Siv Jensen driter i narrativer, vil hun senke skatten til de rikeste får hun det gjort.

FrP skulle for all del ikke forlate et regjeringssamarbeid uten videre drama. For de som har fulgt FrP lenge var det en herlig skjebnens ironi at det var en eneste enslig mor som var den siste spikeren i kista. Kongen sjæl, Carl I. Hagen, innledet nemlig  valget 1989 med å kritisere enslige mødre på sosialhjelp fordi de selv hadde skapt sine økonomiske kår gjennom..

“vedvarende lettsindig og uansvarlig livsførsel”

Carl I. Hagen om enslige mødre.

…Hevnen er søt.

Nyhetene om hjemhentingen traff nemlig deler av FrP som en “bombe”. Men, Kjell Ingolf Ropstad sa som sant var at FrP hadde blitt underrettet hele veien og at han stilte seg uforstående til at de behandlet dette som noe de ikke hadde sagt seg enig i.

Han sier det var en virkelighet han ikke kjente seg igjen i. Jeg sier det var Kayfabe.