Mening

Mens vi venter på fremtiden

Illustrasjon: Ingvild Hauglid

Det er i slutten av april, året er 2020 og det føles som om vi alle spiller som statister i Roland Emmerichs nye oppfølger av 2012. Jeg scroller igjennom noen illevarslende nyheter før jeg endelig klarer å komme meg ut av sengen rett før klokken tikker 13:00. Bukseløs logger jeg meg på Zoom. Samtidig som jorden har passert kokepunktet og en uforutsigbar pandemi dreper amerikanere raskere enn hva politiet makter, stresser jeg med en hjemmeeksamen om Knut Hamsun. 

Den eneste katastrofen som er synlig er det rotet som nå omkranser sengen min, og de skitne kaffekoppene som skjuler en pult. Ikke annet enn den forestående undergangen er mindre synlig enn  tiltakene som er igangsatt av verdens ledere. På lik linje med min forberedelse til eksamen tar regjeringen små og uvesentlige tiltak før de venter til siste uke.  Huset brenner, det er ingen som kommer, vi sitter på Zoom.

Jeg har et svakt minne fra en skoletime i sjette klasse, en naturfagstime hvor læreren forklarte drivhuseffekten for oss. “Dere som sitter i dette rommet kommer en dag til å være med på å finne Løsningen”. Arrogant som en 11-åring ofte er, tok jeg det på mine skuldre at jeg selv skulle være med på å løse dette problemet. I dag innser jeg at jeg faktisk ikke har tid til å redde verden, jeg må jo tenke litt på meg selv og få meg en utdanning. For det er jo sånn at ingen vel egentlig har tid til det å redde verden. Et slags håp blandet med skam flommer så over meg når jeg idag ser skolebarn marsjerer for klimaet. Barn er veldig søte og naive, går de tilbake til skolebenken vi de innse det om noen år. Hva er så denne virkeligheten som vi er inneforstått med, og som barn ikke klarer å se? 

Jeg må komme med en tilståelse;

meg selv som student, er like ansvarsfraskrivende som enhver naturfagslærer eller politiker.

Det er enkelt å rette en finger mot urett, men selv jeg lever i en boble av progressivitet. Jeg vil ikke tillate meg i å bruke kreftene mine på noe som er verken rekreasjonelt eller har noe annet formål enn å være karrierebyggende. Når katastrofen inntreffer føler jeg meg hjelpeløs, handlingslammet, og kun i stand til å følge den stien som er lagt foran meg. Dette kommer til syne med pandemien. 

I møte med katastrofe fortsetter vi med våre “ordinære” liv. Hvor skremmende er det ikke at vi er så produktive. Det er nærmest umenneskelig. Tenk hvor raskt vi hadde løst disse problemene som vi anser som håpløse, om alle la alle sine krefter inn i dem, naturligvis føles det ut som der er det riktige å gjøre, men det er ikke alle som har råd til å tenke slik. Det er priviligert å tenke på noe annet enn inntekt, for det koster penger å leve. Det kommer tydelig frem at vi lever i et totalforvaltet samfunn. Et totalforvaltet samfunn er et samfunn som er bygget på fornuft og nytte, det er gjennomsyret av som setter krav til enhver borger om produktivitet. Det er et totalt samfunn siden alt har sitt bruksområde, og alt skal ha et bruksområde. I et slikt samfunn er vi selv blitt redusert til produkter som ikke bærer annen verdi enn vår egen arbeidskraft, enkle å erstatte. Det å gjøre noe som bruker mer penger enn hva det produserer er lite fornuftig, uavhengig av hva formålet skulle være.  Naturligvis kommer vi frem til den konklusjonen at i og med at vi lever i det samfunnet vi lever i, så må endring kommer gjennom penger og makt, ikke handling. Det er jo delvis derfor vi studerer, og nettopp derfor vi føler oss så handlingslammet. For å være en del av samfunnet må man nettopp sitte med disse midlene, og det er derfor vi er “fremtiden” og ikke nå. Vi sitter alle i et kaldt busskur for å vente på skyss til fremtiden, og det regner mer og mer. 

Om jobb og studie er det primære, hva er så det sekundære? Hva som anses som det meningsløse eller heller det trivielle er kan for eksempel være vår psykiske helse, noe man selv sjelden tar hensyn til og som vi setter av alt for lite tid til. Vi jobber kontinuerlig med å stabilisere psyken slik at den er verken dårlig eller god, men nok til å utføre vår nytte. Selv for kjærligheten har vi nå etablert en metode slik at vi kan effektivisere en ellers seig og langsom prosess, for den har vi heller ikke tid til. Våre drømmer er redusert til gründervirksomhet, de files og poleres slik at de passer inn i Equinors klimakart. Vi vil omsider en dag slutte å drømme, og gi inn til den monotone “virkelighet”. Fremmedgjøre kjærlighet til et sted som er av en svunnen tid, og slutte å elske for å elske. Når syndefloden omsider kommer vil vi alle logge på Zoom.