Samfunn

Pølser, politikk og bensinstasjoner

Foto: Ingrid Herud

“Har du hørt om bensinstasjonslokaliseringsprinsippet? Neppe. Det er i alle fall det prinsippet som forklarer hvorfor du kan kjøre i milevis uten å se en bensinstasjon, og så plutselig finner to som ligger kloss ved hverandre”.  Jo Nesbø, 2000

Ulv ulv 

Norsk politikk har vært en kjedelig smørje bestående av det vi har stående bakerst i tørrskapet til enhver tid: konsensus, kompromisser og forlik. Frem til nå vel og merke. “Norske velgere har blitt mer radikale enn noen gang” lyder overskriften i Aftenposten etter siste valgmåling. Et representativt utvalg nordmenn har uttrykt at de i større grad ønsker å støtte Rødt, SV, MDG og ikke minst Senterpartiet. Der Arbeiderpartiet og Høyre messer om prosentvis økning av BNP, flere arbeidsplasser og elektrifisering av norsk sokkel, har MDG tatt til orde for å parkere bilen utenfor de store norske byene. Senterpartiet skal skyte ulv, Rødt forkaster kapitalismen og SV ønsker å si takk og farvel til NATO-avtalen.

Lukten av Wunderbaum og politisk teori 

I våres hørte jeg en podcast som fikk hjernen min til å slå salto. Like rett frem som det er skrevet, er bensinstasjonslokaliseringsprinsippet en teori som forklarer hvorfor bensinstasjoner langs norske landeveier har en tendens til å kumulere seg opp på helt øde plasser. Den smarte bensinstasjonseier er nemlig strategisk i plasseringen av sin neste rasteplass. Lengst sør som mulig, og ikke minst, nord for en eksisterende stasjon. På denne måten åpnes det et veistrekke som entreprenøren har monopol over. Denne teksten kunne strengt tatt kun handlet om bensinstasjoner og Wunderbaum, men det føles ikke riktig. Derfor børster jeg støv av sampol-hatten min og spør om det er mulig å bruke samme teori på politiske fenomener anno 2021. 

Hva har så bensinstasjoner og politikk til felles? Det er selvsagt det strategiske valget å legge seg på en litt mer radikal linje enn de etablerte, som gjør at de får enerett over en veldig stor del av velgermassen. Jeg betviler ikke Bjørnar Moxnes sin overbevisning om den onde kapitalismen, eller at Slagsvold Vedum brenner for småkommuners egenrådighet. Det var da bare veldig betimelig at rett politisk agenda også agerer større velgermasser. Ingen burde vite hvordan pølser og politikk lages, men vi kunne kanskje trengt en innføring i hvorfor det frister så innmari å strekke på beina og trekke frisk luft etter å ha sittet stille i timevis? Som en bilfører på vei over Hardangervidda, blir vi fristet av nye retoriske virkemidler og en markedsføring som provoserer og overrasker. 

Kjent skikkelse i ny drakt

Politisk retorikk, velgeratferd, pølser og bensin handler om å finne den rette balansen mellom det å strekke seg lenger enn motstanderen uten at det går på bekostning av gevinsten. Senterpartiet og SV gjør nemlig lurt i dette. Norsk politikk har vært intetsigende i en årrekke. Dette er partier som lengter etter regjeringsmakt, og har derfor funnet sakene som treffer. Nå, etter åtte år ved roret, strømmer velgerne fra regjeringspartier og ut til flankene. 

Likevel vet vi at politikk handler om samarbeid, i hvert fall i norsk forstand. En ny regjering har intet annet valg enn å dele ut kompromisser over en lav sko. Mulig vi får et fokus på klima og sosial rettferdighet, men både ulven og kapitalismen spås å overleve et regjeringsskifte. Dette skal vi likevel prise oss lykkelige over, norsk politikk handler mer om ansvarliggjøring og kanskje ikke så mye om bensinstasjonslokalisering likevel.

Kilder:

Dagbladet, 2000
Aftenposten, 2021