Reisebrev

Å leve ut dagdrømmen – tanker fra utveksling

Foto: Lea Andrea Igland Røys

Som så mange andre studenter drømte jeg om studentlivet ute i den store verden. Å komme meg vekk, se noe annet, møte andre folk og leve ut noe nytt, et helt annet sted. Mye av det med å komme seg vekk gir akkurat de følelsene man drømmer om fra en opplevelse som utveksling. Andre ting er trukket vekk fra drømmen, selv om det kanskje er disse opplevelsene som gir deg det du ville ha ved å dra.

6. februar 2022 skulle bli en viktig dag for meg. Turen skulle gå til Granada, en sjarmerende by sør i Spania, og studentlivet i utlandet jeg hadde drømt om siden jeg tårevått avslo utveksling i USA i VG2 skulle endelig begynne. Med en følelse av «å være i gang» og gjøre akkurat det jeg hadde lyst til satte jeg kursen mot det som skulle bli mitt nye liv. Mot noe jeg egentlig ikke visste noe om, forventet masse om, og som jeg var lykkelig overbevist om at skulle gi meg noe som det var verdt å hoppe uti for.

Kanskje kjenner du deg igjen i draget mot det ukjente der ute i den store verden. Kanskje har du, som jeg, tenkt i årevis på hvordan det skal bli når du endelig kommer deg ut. Kanskje har du bare tenkt en liten stund og lever i en sus og dus mellom å glede deg, kjenne deg usikker og ikke helt vite hva du går til. Uansett utgangspunkt: med stor sannsynlighet har forventningene om hvordan det skal bli, meldt seg og satt spor i deg. 

Kanskje har du for lengst begynt å sjekke ut steder å bo og navigere Google Earth for gatene du skal traske i om ikke lenge. Kanskje kan du emnebeskrivelsene om de spennende emnene du skal ta på rams, og kanskje har du forhåpningsfullt lastet ned Duolingo og begynt å friske opp noen setninger på det som skal bli ditt nye lokalspråk. Det er en deilig tid å bare kunne drømme seg bort litt og kjenne på forventningene. Samtidig er det en tid der man lett kan gå i feller som stotler det litt til når forventningene skal settes ut i livet. 

Å forvente er å forhåpe. Og å forhåpe er å sette retningslinjer for noe du ikke vet hvordan kommer til å bli. Når drøm og virkelighet møtes blir det kanskje ikke alt du så for deg. Og når det ikke blir alt du ser for deg, er det er lett å kjenne på en utakknemlighet. At det å føle på negative følelser rundt det som skulle være livets drømmeopphold betyr at man kunne vært det foruten, eller at man ikke «gjør det riktig». Det er lett å kjenne på at denne tiden i livet ikke skal føles som livet ellers, med opp- og nedturer og dårlige dager. Det er kanskje ikke like lett å kjenne på at man lever en hverdag – ikke et øyeblikks avspor fra en kjedelig forelesning eller tam samtale, som en dagdrøm er. Mitt liv i Spania er ikke bare en evig sangria-fest (selv om det blir en del av slaget), eller deilige og rytmiske samtaler på spansk som man bare kan lytte til på tavernaen i solsteik. Det er også å ville ligge i sengen og droppe forelesning, drite seg ut på språkkurs, snakke urytmisk og udeilig om uinteressante ting, og sette på en klesvask mellom slagene. Det er forpliktelser. Det er et liv. Det er balansert ut mellom store og gode oppturer som gir, og dager som trekker deg ned på jorden. Det er en 8/10 når du legger sammen dagene, selv om dagdrømmen gir deg inntrykket av en stødig og evig 12-er.

Og det tar tid. Alt sammen. Det er ikke bare-bare å komme seg inn i et nytt liv på et nytt sted, kanskje på et nytt språk, og forlate alt det kjente. Det er ikke gjort i en håndvending å omstille seg fra uvant til vant. Selv om du kanskje føler deg forberedt og ferdig utdrømt, så er det noe annet å leve det ut – på godt og vondt. De beste sidene ved det skal du ikke forestille deg heller. Du skal ikke tenke deg til gåturen på vei til klubben på en onsdag, der alle bare prater og blir venner for et øyeblikk – det skal bare skje. Og du skal ikke forvente at dine fremtidige bestevenner er en palestinsk tannlegestudent og en sveitsisk smykkemaker på gap-year, det skal bare få utvikle seg i det stille. På den tiden det tar. Helt uten noen forventninger om noe.

Selv om forventningene melder seg, vinner du mye på å slappe litt av. Ikke tenke så mye, selv om det frister. Og om du kjenner på at det er vanskelig å la være så gjør det ikke så mye, så lenge du klarer å nyte virkeligheten. Alt bunner i et ønske om å ville nyte tiden og mulighetene, og det er bare fint. Bare ikke bli overrasket, og hvert fall ikke skuffet, dersom det skulle vise seg at «det helt andre stedet» du drømte om er ganske likt ditt eget, med noen nye avstikkere. Og det som er fint med avstikkere – de er der når du ønsker å utforske dem. Så ikke stress med det. Ikke stress med noe.

Bare nyt livet.