Ada Lunde

Jeg banket forsiktig på døra. “HVEM ER’E?!” kom det som et brøl fra innsiden. Umiddelbart visste jeg ikke om jeg skulle grine, løpe til helvete vekk herfra eller bare le. Altså, hva i alle dager gjorde jeg her?…

Venteværelset var dødt. Nå var det bare meg her. Lille, patetiske meg. Jeg lo av hvor åndsforlatt dette var. Hva skulle verden med en selvhøytidelig, konformitetens slave som meg? Jeg kunne stikke nå. Vise fingern til denne perfekt konstruerte ideen om bli til noe, et fungerende menneske, kanskje. Men hva slags muligheter som fantes…

Jeg bråbremset på den glatte isen med sommerdekkene på. Men ingen skade skjedde. Jeg var fremdeles like levende. Og broren min var like død som i går. Årets første snøfall hadde tatt byen med storm. Bokstavlig talt. Folk hylte av glede, men de hørtes bare ut som stukne griser som skulle bli servert på…