Torstein Thune og Nils Norman Haukås. Foto: Tina Kjensli Dyrseth

Det heile byrja med Nils Norman Haukås og Torstein Thune, som er masterstudentar i informasjonsvitenskap. Dei sat å programmerte med ei flaske øl i handa, og idéen slo dei. Ein Facebook-event blei laga og dagen etter møtte det opp ni personar.
− Det er det ein kallar respons! Og det var jo så lett, berre å lage ein event, seier Haukås. Pils & Programmering var født, og sidan då har dei hatt fast oppmøte kvar fredag. Kjernetida er frå fire til åtte, men folk kjem gjerne før og sit heile kvelden, og jobbar med eigne prosjekt. Dei er ikkje organiserte, sjølv om spørsmålet har kome opp.
− Det er litt skummelt, plutselig blir nokon tvungen til å vere sjef, seier Haukås. Han og Thune har lite til overs for administrering og vedtektet, og vil heller sjå kor enkelt dei kan halde det og framleis vekse. Dei er berre på Facebook, og sjølvsagt i Sjernesalen, på fredagar. Ønsket om å vere synlege og eksponere seg sjølve gjer at dei ikkje leiger rom.

Lav terskel

Foreløpig er det hovudsakleg masterstudentar som møter opp på fredagskveldane, men det er svært lav terskel for oppmøte. Dei legg vekt på at det ikkje er noko krav til kunnskap og folk med lite IT-kunnskapar blir tatt vel imot.
− Veldig ofte sit vi der og lærer oss nye ting, som vi ikkje har greie på, seier Haukås. Det er meir sosialt enn krav til kunnskap. Når det er så avslappa atmosfære er det mykje lettare å spørje om hjelp. Viss det er noko du ikkje skjønar, så sit det gjerne ein ved sidan av som har peiling, legg Thune til.

Mangelen på jenter rundt bordet gjer at eg må spørje, er dette ein gutteklubb?

− Innen IT blir det fort gutteklubb. Dei jentene vi kjenner som er IT-folk har jo vært innom, svarar Thune.
− Femten gutar og tre jenter er eigentleg bra, ler Haukås.

Lidenskap for læring

Kva er det som får dykk til å fortsette med skulearbeidet når dei fleste tek helg?

− Det vert ein slags lidenskap. Men det er også utruleg gøy. Ein får heile tida ei ekstrem meistringskjensle når ein stadig flyttar grensene for kor mykje ein kan om eit språk, seier Haukås og legg til:

Det er alltid god stemning rundt bordet på fredagskveldane. Foto: Tina Kjensli Dyrseth

− Eg blir veldig motivert av det sosiale. Eg gjer ein ting og det blir sett av mine fagfellar. Ja, det er vel lidenskap. Dei vurderer sterkt å få i gong eigne prosjekt. Men er veldig påpasselege med å halde det leikent og avslappa, slik at det er lav terskel for å bli med. Foreløpig er det ikkje noko samarbeid mellom programmerarane. Haukås og Thune trur det er fordi det er mest masterstudentar der endå, og dei jobbar gjerne med masteroppgåvene sine. Når det blir kommentert at det eigentleg berre er meir skule etter skuletid svarar Thune:
− Ei masteroppgåve er gjerne ikkje berre skule, det er noko du er veldig interessert i og har lyst å jobbe med. Så då blir det skule og hobby i eit. Slik det er no sit folk og jobbar med oppgåvene sine og får tilbakemelding frå kvarandre. Men plutselig kan nokon tenke: kunne ikkje vi funne på nåke? Og slik ser Haukås for seg at det kan dannast småfirma ut av at dei sit rundt bordet og lagar ting, og drikk øl.

Lone-coders unite

Håpet er å få dei programmeringsinteresserte ut av heim og lesesal, og til å møtast på kafé.
− Det er mange som sit aleine med datating, og det kan fort bli ganske einsamt, seier Thune og legg til at: − Det er eit ganske stort IT-miljø i Bergen, men dei sit litt på kvar sin kant og veit ikkje heilt om kvarandre, og vi veit heller ikkje om dei. Så kanskjevi kunne fått litt betre kopling mellom dei forskjellege IT-miljøa. Dei ser verdien i at folk frå forskjellege skular samlast og den kollektive mengda av kunnskap som følger.

Foto: Tina Kjensli Dyrseth

− Det er så mykje talent. Folk sit med så mykje kunnskap, men sel seg så billig, seier Haukås. Thune fortel om sin sommarjobb i 2011 for konsulentselskapet Reaktor der han brukte to månadar på å lære seg ny teknologi til å lage ein applikasjon, til standard sommarlønn. Som eit resultatet av hans arbeid la Reaktor inn eit anbud på over ein million kroner til eit anna firma. − Eg har på ein måte gjort det firmaet litt rikare, ler Thune. Det er slike historier som inspirerer dei, og som får dei til å tenke at dei kan klare å få til ting på eiga hand. − Eg ser for meg det kan bli ein slags Silicon Valley effekt, seier Haukås. Han viser til dalen i San Francisco Bay området som samla ei stor klynge av folk med forskjelleg IT-kompetanse ut over på 1990-talet. Denne dalen la grunnlaget for vårt informasjonssamfunn, og kan skryte på seg både Hewlett-Packard og Apple.

Loading bar

Utan maksimumsinntak på øl er det opp til kvar enkelt oppmøtte å sørge for at dei ikkje drikk for mykje til å gjere det dei skal. Dei støttar seg på ei teikneseriestripe som oppgir den magiske promillegrensa:
− Ved 0,14 i promille får vi overmenneskelige programmeringsevner, men med ein gang du går litt over er det rett ned igjen, illustrerar Haukås med handbevegelsar og lydeffektar. Den kallast Ballmer-konstanten etter Steve Ballmer, som er leiar i Microsoft. − Han er ganske gal, skyt Thune inn. Dei er opptatt av kombinasjonen alkohol og data. Ein av dei fyrste litt meir ville idéane dei leika med, var å starte ein eigen bar. Med 500 likes på Facebook tenkte dei at dei hadde nok publikum til å starte opp. Der skulle vere prosjektvisning i baren med grøne lys som viser prosjekta sine ferdighetsprosentar, og Starcraftkonkurransar på TV. Dei er overbevist om at det hadde vore eit marked for det.
− Det er eit stort undergrunnsmiljø for Starcraft og programmering i Bergen, seier Thune. Dei viser til ein event på HiB, «Barcraft», som viste ei live overført turnering med kommentatorar, og då var lokalet heilt fullt.

Draumen

I eit filosofisk hjørne forklarar Haukås at det er ein leik med snev av seriøsitet. − Som dyr leikar for å få trent opp overlevelsesevnene sine så leikar vi med programkode og «enkle» programmeringsprogram. Vi leikar for å bli gode til å lage ting, og kor vert det av den millionen liksom? Kanskje den er rett rundt hjørnet

Så det er det som er draumen, å tene mykje pengar?

− Draumen er å ha nok pengar til å programmere det eg vil, svarar han, men er rask med å understreke at det ikkje nødvendigvis betyr mykje pengar.

Silje Fjærestad-Tollefsen. Foto: Lena-Therese Lie

For eit år sidan var Silje Fjærestad-Tollefsen blant den kreolske befolkninga i Bluefields, Nicaragua. Byen ligg på austkysten ved Atlanterhavet, i ein

region som har hatt ei separat historisk utvikling frå resten av landet. Dette i kombinasjon med det etniske og kulturelle mangfaldet i regionen dannar bakgrunnen for Fjærestad-Tollefsen si masteroppgåve i sosialantropologi om etnisitet og skaping

a av nasjonalisme. Med utgangspunkt i festivalen El Palo de Mayo ser ho på korleis den kreolske befolkninga kjem til uttrykk. «Det er veldig spennande!» seier Fjærestad-Tollefsen engasjert.

Kan du fortelje meir om historia til dette området?

− Då resten av Nicaragua blei kolonisert av Spania, var denne regionen eit britisk protektorat. Då den i 1894 vart implementert i resten av landet, var det fundamentale spor etter britane og dei frå kysten merka seg ut som annleis i forhold til resten av befolkninga. Diktaturet til familiedynastiet Samoza styrte Nicaragua med jerngrep frå 1936. I 1979 opphørte eineveldet ved at partiet «Frente Sandinis

ta de Liberación Nacional» (FSLN) kom sigrande ut av den raude, blodige revolusjonen. Diktaturet hadde med sine grufulle handlingar og dårlege kår, skapt ei form for fellesskapskjensle og eit sterkt ønske om ei ny styringsform for dei ramma på Stillehavssida. Dette var ikkje tilfellet på den Atlantiske kyst. Diktaturet hadde ikkje hatt dei same implikasjonane og konsekvensane på desse kantar, og kystfolket var heller ikkje aktive deltakarar i revolusjonskrigen som hadde som mål å kvitte seg med Samoza.

− Revolusjonen blei etterfølgt av den kontra-revolusjonære (CONTRAS) krigen, ein krig iverksett av USA med Ronald Reagan i spissen, som legitimerte sin intervensjon i Nicaragua ved å vise til frykta for at Nicaragua skulle snuast om til «eit kommunistisk Cuba». Mange Costeños, som den heterogene, fleir-etniske befolkninga på den Atlantiske kyst blir kollektivt vist til som, kjempa på CONTRAS si side under krigen, ein faktor som ikkje hjelpte å styrke kjensla av tilhøyrsle til Nicaragua. I 1986 tok krigen slutt; landet stod ovanfor nye tider med dei sigrande sandinistane ved makta, og det var dermed behov for å skape einskap og ei kjensle av fellesskap mellom innbyggarane på den Atlantiske kyst, og befolkninga busett i resten av landet. Til tross for at den Atlantiske kysten hadde vore under nicaraguansk herredømme sidan 1894, hadde denne delen av landet aldri blitt fullstendig politisk, økonomisk og sosiokulturelt integrert i utviklinga til resten av Nicaragua.

Integrering

Er det blitt gjort noko forsøk på integrere denne regionen i større grad?

− Over hele verda har nasjonalstatar implementert prosjekt med mål om å omforme sine innbyggarar til å kjenne tilhøyrsle som borgarar av nasjonsstaten. Også i Nicaragua etter revolusjonen og FSLNs siger, installerte partiet ei rekke prosjekt i landet for å promotere nasjonen Nicaragua, blant anna leseligheitskampanjen. På grunn av situasjonen på den Atlantiske kyst, måtte nasjonsstaten ta i bruk andre strategiar for å integrere denne delen av landet inn i resten av Nicaragua. I 1987 blei det sett ein autonomistatuett som godkjente austkysten sin separate identitet og autonomi.

Foto: Silje Fjærestad-Tollefsen

− Fleire av landa i Latin-Amerika har dei siste tiåra oppretta lover for å verne rettane til sine etniske grupper, og autonomistatuetten for den Atlantiske austkysten av Nicaragua var ein pioner av sitt slag i Latin-Amerika. For fyrste gong vart det lovmessig erklært at folket på den Atlantiske delen av landet var berettiga til å utøve spesielle politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle rettar i territoriet der dei tradisjonelt hadde vore busette. Ved hjelp av denne lova blei det etniske mangfaldet i Nicaragua for fyrste gong eksplisitt akseptert og godkjent, og dei etniske gruppene fekk rett til å utøve eigen religion, språk, kunst og kultur.

Det er denne autonomi-prosessen Fjærestad-Tollefsen skriv om i si mastergrad. Ho ser ikkje på utviklinga som eintydig positiv, og peikar på fråfall av fordelar den autonome statusen skulle føre til. Kystbefolkninga er lite representert i regjeringa og mange kjenner seg framandgjorde og diskriminerte av myndigheitene.

Festival i mai

Kvifor var det nettopp «El Palo deMayo» festivalen som var interessant?

−  Eg tok utgangspunkt i den kreolske festivalen «El Palo de Mayo», som forgår i byen i hele mai månad. Festivalen vart transformert til eit nasjonalistisk arrangement av nasjonsstaten, for å promotere ein nasjonalistisk tilhøyrsle for austkysten sine bebuarar i landet. «El Palo de Mayo» har blitt feira og praktisert i Bluefields i mange hundre år. Den vart overført av dei engelske som feira den europeiske tradisjonen May Day, der folk dansa rundt eit tre den første dagen i mai, for å feire våren og blomstringa av nye tre, blomster og blad.

Du nemnte eit særskilt etnisk og kulturelt mangfald i denne regionen?

− Mestisar referer til menneskjer av blanda indiansk og spansk avstamming som utgjer den største etniske gruppa i Nicaragua og resten av Sentral-Amerika. Den Atlantiske kyst derimot, er busett av seks etniske grupper: tre av desse er indianske og to av dei er av afrikansk opphav; blant anna dei Kreolske som er fokus i min oppgåve. Dei kreolske kom fyrst til Nicaragua som trælar av engelske slaveinnehavarar, og gjennom tidene med avskaffinga av slavehald, har dei historisk fungert som leiande figurar i kulturelt, sosialt, økonomisk og politisk liv i Bluefields. Dei siste tiåra har derimot kysten opplevd ei veldig tilstrømming av Mestisar frå Stillehavs-sida av landet. Dette har ført til at dei kreolske i dag utgjer ei lita gruppe, i forhold til Mestisane i  området. I 2005 utgjorde Mestisar på den Atlantiske austkysten 75,99 %, Miskitoar 17,05 %, Kreolske 3,68 %, Mayagna 2,68 %, Garífunas 0,55 % og Rama 0,17 %.

I ein klasse på åtte var Fjærestad-Tollefsen den einaste som reiste til Nicaragua, og studentane var spreidt utover heile verda. Kvifor valte du å reise nettopp dit, og korleis fann du ut at det var dette du ville skrive om?

Foto: Silje Fjærestad-Tollefsen

− Eg hadde lyst til å reise til Latin-Amerika, men det tok lang tid før eg fann ut at det var det eg ville skrive om. Eg er ganske interessert i politisk antropologi og så var det eigentleg tilfeldigheiter som gjorde at eg endte opp akkurat på denne staden. Eg har ein god venn frå Nicaragua som har fortalt meg mykje om landet. Dessuten hadde ei på studiet mitt vore i Bluefields tidlegare og meinte at dette ville vere eit ypparleg val på grunn av den interessante situasjonen, og konfliktane som pregar staden. Og eg er veldig glad for det blei nettopp det, fordi det er veldig spennande.

Og korleis var opphaldet?

− Det var slitsamt og utmattande, men samstundes heilt fantastisk. Uansett kvar ein går i denne verda er det jo menneska ein er med som bestemme korleis ting er. Så det beste var sjølvsagt menneska.

Einsam prosess
Korleis var overgangen frå feltarbeid til å byrje å skrive?

− Det var ein veldig stor overgang, men det er jo veldig spanande å kunne velje det ein vil skrive om og kunne ha sitt eige prosjekt. Det er ein ganske fantastisk mogelegheit å kunne bruke to år av livet sitt på å lære om noko ein sjølv synest er veldig interessant. Samtidig vert det veldig dominerande og den største utfordringa er at det er ein veldig einsam prosess, sjølv om ein snakkar med andre studentar og er på rettleiing. I bunn og grunn er det du sjølv som skal skrive denne oppgåva, og det er kanskje det eg synest er det verste.

Kva er draumejobben?

− Eg veit ikkje heilt kva draumejobben er, men eg kunne tenkt meg å jobba i eit departement, gjerne i Noreg, med internasjonalt fokus.

Med The Wire som forsøkskanin gir en ny og voksende sjanger uante muligheter innenfor den digitale filmkritikken.

Tidlig en onsdagsmorgen sitter Erlend Lavik (38) på kontoret sitt i femte etasje og jobber. På døren til kontoret hans står han oppført som første amanuensis, men i 2010 fikk han en ny stilling som postdoktor på Universitetet i Bergen. Lavik trives godt som postdoktor da han nå er ansatt 100 prosent i en forskerstilling, ettersom han får viet seg fullstendig til forskning. Hans hovedoppgave som postdoktor er et prosjekt om opphavsrett. Dette opptar ikke all hans tid, da han har flere artikler om The Wire bak seg og snart også et video-essay klart. Dette prosjektet er basert på en formalanalyse han har gjort om krimserien. Nylig presenterte han analysen for masterstudenter på en forelesning om filmanalyse nå i vinter.

En studie av stilistiske virkemidler i The Wire

Foto: Hanne Cecilie Sætre

I arbeidet med formalanalysen av The Wire har Erlend Lavik måtte lære seg videoredigering:

- Formalanalysen er i praksis ferdig, og jeg har jobbet med den av og på de siste to årene. Det var ikke mitt hovedprosjekt, men føltes mer som en hobby. I tillegg har jeg skrevet en del om The Wire i løpet av min karriere, men har aldri fokusert på stilen eller det visuelle. Samtidig jobbet jeg med audiovisuell filmkritikk, og satte meg blant annet inn i hvordan man hentet ut filmklipp. Det var da jeg begynte å leke litt med tanken på å gjøre et video-essay, og det var en av hovedgrunnene til at jeg ville gjøre en slik formalanalyse, forteller Lavik.

Kan du kort og enkelt forklare hva en formalanalyse går ut på?

- Selve analysen er et forsøk på si hvordan en film, eller i dette tilfellet en tv-serie, er satt sammen. Altså hvilke virkemidler og konvensjoner filmskaperen bruker for å fortelle sin historie. Formalanalysen er hovedsaklig deskriptiv (beskrivende), fremfor normativ (evaluerende) som andre tekstanalytiske tradisjoner gjerne er. Det jeg har sett mest på er bildekomposisjon, klipping, bruk av kamera og kameraføring. En formalanalyse er ikke så opptatt av selve handlingen, ei heller forholdet mellom stil og tema. Likevel kan slike analyser fort bli litt for kliniske eller nærsynte, fordi de bare fokuserer på stilen og ikke tar særlig hensyn til handlingen, forklarer Lavik engasjert.

Video-essay 101

Foto: Hanne Cecilie Sætre

Samtidig som han gjorde ferdig sin formalanalyse, jobbet Lavik med video-essayet sitt. Disse to prosjektene har han gjort på siden av sitt arbeid på universitetet. Han hadde lenge ønsket å gjøre forskning som favnet om hans egne interesser. The Wire er en serie som han har stor kjennskap til, og har sett opptil flere ganger. Derfor var det veldig nærliggende å bruke denne serien som råmateriale. Video-essayet er i likhet med formalanalysen nesten helt ferdig.

- Det er bare «voiceover» (fortellerstemme) som gjenstår, noe jeg også tenker å gjøre selv; jeg må bare finne ut av det rent tekniske. Slik det står nå så er både manus og selve videoen ferdig. Hvis jeg finner ut at jeg må endre i manuset må jeg også gå inn å endre på filmklippens lengde for å få det til å stemme, utdyper Lavik.

Kan du kort forklare hva et video-essay vil si?

- Jeg vil ikke påstå at jeg selv sitter på en definisjon, men kan iallefall si at det er en relativ ny og voksende sjanger på Internett. Det er en audiovisuell tekst der man henter ut bilder og lyd fra filmer eller tv-serier, og bruker det som råstoff i en type filmkritikk. Et stort fortrinn for video-essayet er at det gjør filmkritikken mer lik litteraturkritikken. På den måten at kritikkeren kan sitere fra teksten som en legger under lupen. Mitt håp, og potensialet når jeg lager et slikt video-essay, er at den vil gjøre filmkritikken mer nyansert. For eksempel at man ville kunne si noe innsiktfullt om de estetiske virkemidlene til filmen når en kan holde opp bruddstykkene av teksten som en felles referanseramme for leseren og kritikeren. Istedenfor at kritikeren bare beskriver, kan nå også seeren inspisere påstandene og observasjonene som kritikeren kommer med samtidig som han ser på video-essayet, poengterer Lavik.

Hva har vært den største utfordringen i å utføre et slikt video-essay?

- Jeg har ingen praktisk erfaring fra før av og måtte lære meg å lage video-essay fra grunnen av. I den anledning kjøpte jeg et program som heter Final Cut 10. Det er ikke noe professjonelt redigeringsverktøy, men avansert nok til at det var en utfordring i å sette seg inn det. Med andre ord har det vært mye prøving og feiling, forteller Lavik. Men Lavik sitter ikke stille lenge, og forteller at han har et nytt video-essay om The Wire på gang. Han har et utkast til manus og filmklipp klart, men er usikker på når han får jobbet intensivt og sammenhengende med det.

- Dette video-essayet skal handle om karaktertegningene i serien. Forholdet mellom individer i serien og hvordan de blir beskrevet som enkeltmennesker. Jeg skal også ta for meg institusjonene, der individene er tannhjul i et stort maskineri. Dette vil nok bli mitt neste prosjekt om The Wire, men det kan være noe annet som dukker opp i mellomtiden. Likevel er jeg kommet et stykke på vei, og har som sagt en god ide om hvordan det skal være, sier Lavik.

Vil det basere seg på tidligere forskning av The Wire?

- Begge video-essay prosjektene baserer seg på tidligere forskning som ble til overs. Det var ting jeg trodde skulle passe inn, men jeg så at jeg måtte spisse inn artiklene og da falt de utenfor. Til tider har man litt mye stoff og da må man gjøre en del valg. Enten kunne jeg skrevet en ny artikkel, eller bruke det på en annen måte. Hvis ikke hadde jeg lagt det i en skuff og glemt det helt, sier Lavik.

Ny formidlingskanal i akademia

Foto: Hanne Cecilie Sætre

Hvorfor har du valgt video-essay for å formidle forskningen din om The Wire?

- Det er fordi jeg har troen på at det ligger et erkjennelsesmessig potensiale i den formidlingsmåten, spesielt siden du har tilgang til visuelle sitat. Dessuten er jeg veldig interessert i filmkritikk i skreven form, og på internett. Dette er noe jeg også har skrevet om. Men for å få et bedre grep om det så er det også viktig å kombinere teoretisk utlegningner med praktisk erfaring. Ved å jobbe med en type digital filmkritikk har jeg forsøkt å gitt meg selv førstehåndskjennskap om da eksempelvis video-essay, forklarer Lavik.

Kan du også si noe om hvordan arbeidet med video-essayet har vært i henhold
til vanlig forskning/formidling?

- Sånn som jeg tenker det, er det ikke noen drastiske forskjell. Den mest merkbare forskjellen fra vanlig forskning er vel at det i liten grad finnes akademiske publiseringskanaler, og at det dermed er uklart om aktiviteten gir noe uttelling i tellekantsystemet. Men det veies etter min mening opp av at det er morsomt å holde på med. Ellers oppfatter jeg det som tradisjonell forskning/formidling som bare tar i bruk andre virkemidler.

Synes du forskere generelt er flinke til å formidle arbeidene sine utover det å publisere akademiske tekster?Kan video-essay være noe flere forskere burde gjort?

- Det er vanskelig å felle en dom på forskere generelt, for folk er så forskjellige. Det er mange som er flinke til å skrive kronikker og stille opp i media, men det er også mange som ikke er det. Video-essay er veldig tidkrevende, og det er forståelig at forskere i en travel hverdag ikke ville prioritere det. Forholdet i dagens akademia gjør det heller ikke lettere, da det er et stort fokus på publisere mest mulig. Da er ikke det mest naturlige for forskere å eksperimentere med publikasjoner. Likevel synes jeg at video-essay innenfor medievitenskap vil være en ypperlig måte å formidle forskningen på. Den trenger ikke nødvendigvis være en mer folkelig versjon av den tyngre akademiske forskningen. Istedenfor kan den være et helt selvstendig bidrag, sier Lavik og utdyper:

- Selve uttrykksformen i video-essay har tilgang til et visuelt materiale, og det kan brukes til å fremheve andre aspekt ved film eller tv-serie som blir mulig å behandle på en akademisk og analytisk måte. Å snakke om bildekomposisjon, klipping og kameraføring er tungvint å forholde seg til i en skreven tekst. Det blir for mange beskrivelser, og du overlater veldig mye til leserens visuelle hukommelse.

Kan du til slutt fortelle litt om prosjekter du driver på med for tiden?

- Ideen om å skrive om The Wire sprang ut fra en interesse om å skrive om noe som jeg synes det er gøy å skrive om. Samtidig driver jeg på med et bokprosjekt om The Wire; den baserer seg på tidligere arbeid om serien. Boken vil ikke benytte et tungt akademisk språk, men vil være mer lettlest; altså mer folkelig. Men det jeg er ansatt for å jobbe med er et nytt opphavsrettprosjekt, som er et samarbeid mellom instituttet i Bergen og jussmiljøet i Amsterdam og Cambridge. Det er et forskningsprosjekt som er finansiert av ulike europeiske forskningsråd innenfor et EU-program kalt HERA Egentlig er det et humanistisk prosjekt selv om det har en juridisk profil. I korte trekk handler det om hvorvidt humanvitenskapelige teorier som forfatterskap, originalitet, kreativitet og verk kan ha en nytteverdi innenfor forskningen om opphavsrett i jusen. I bunn og grunn fordi det er en del begrep som er felles for juss, opphavsrett forskning og humanistisk forskning, avslutter Lavik.

Erlend Lavik (38):

Trening: Runtastic, MapMyFitness, Gymboss, C25K Free

Runtastic

Undertegnedes personlig favoritt, Runstastic, finnes både i gratis- og betalversjon. Gratisversjonen er nok om man pleier å jogge eller sykle i friluft og er mest interessert i avstand og tid. Driver man med mer komplisert trening, er betalversjonen å anbefale. Runtastic har i tillegg utviklet apps rettet mot en spesiell treningsgren, blant annet Runtastic Wintersports.

En annen fordel er at denne appen er tilgjengelig for alle plattformer, ikke bare iPhone og Android. Som bonus kan man også bruke hjemmesiden runstastic.com og ta et nærmere blikk på egen trening eller følge med på andre brukere, i og andre interaktive funksjoner.

Personlig har jeg brukt denne til treningssenter, turgåing og jogging og synes den egner seg like godt til alle tre.  Anbefales sterkt!

MapMyFitness

Denne appen er den mest allsidige jeg har kommet over. Denne ble flittig brukt før jeg gikk til anskaffelse av pulsmåler, og da spesielt ved utetrening. Denne har som Runtastic flere versjoner man kan velge mellom, som for eksempel MapMyRun, som er å foretrekke om en driver utelukkende med jogging.

Alle MapMyFitness sine apps er kompatible med iPhone, Android og BlackBerry. Den største ressursen er likevel hjemmesiden som tilbyr en haug med andre tjenester. Der kan man følge med på egen framgang, for eksempel fra uke til uke. Nettstedet har for mange funksjoner til å liste opp her, men jeg setter mitt eget godkjenningsstempel på den. Til tross for at jeg har gått over til Runtastic, bruker jeg fremdeles mapmyfitness.com til å følge med på hvor mange kilometer jeg har lagt bak meg i løpet av en uke.

Gymboss

Denne gratisappen har intervalltrening i sentrum. Den promoterer Tabata-metoden, som går på mange, korte intervaller. Denne brukes mest ved styrketrening, men funker også for kondisjonstrening. Man kan bruke ferdigstilte intervallet eller lage egne til foretrukket treningsform. Mange eksperter hyller intervalltrening som den mest effektive treningsformen til å forbrenne fett og bygge muskler, så en kan anbefale Gymboss til HIIT (High Intensity Interval Training).

Appen er enkel og grei å bruke, men er kun tilgjengelig for iPhone og iPod Touch.

C25K Free

C25K, eller rettere sagt Couch-to-5K, er et program for deg som er litt for glad i sofasitting men drømmer om å kunne løpe hele 5 km på én gang. Programmet er lagt opp slik at en kan starte som utrent og fullføre i løpet av 8-9 uker. Det finnes flere apper for C25K-programmet men denne er å foretrekke. Den er helt gratis men støtter likevel kampen mot brystkreft. Brukergrensesnittet er enkelt og uten unødvendig tull.

Appen måler ikke annet enn tid og intervaller, er du interessert i statistikk som avstand, puls og lignende, må du kjøre en egen måling utenom på dette.

Kosthold: MyFitnessPal, ShapeUp

Trening er fint og flott, men skal man bli kvitt kiloene er kosthold alfa og omega. Det er lett å tro at en spiser sunt fordi man velger grovt brød og fullkornspasta, men det er ikke før man ser svart på hvitt alt man har spist at man skjønner hva man egentlig får i seg.  Begge appene under er rettet mot kaloritelling. Med disse kan du loggføre alle måltider og holde deg innenfor et gitt “budsjett”. Tilgjengelig både for iPhone og Android.

MyFitnessPal

MFP-appen har en imponerende database over matvarer. Denne får toppplassering nettopp på grunn av denne databasen, som overraskende nok inneholder mange norske varer. Du kan søke på navn eller til og med skanne strekkoden med kameraet på smarttelefonen! Nettopp denne siste funksjonen er ikke fullt så brukbar i Norge som andre land, men det ligger i det minste spenning i å skanne og vente på å se om varen dukker opp.

Appen teller ikke bare kalorier men også trening. Alt du forbrenner med trening, blir lagt som bonus i kaloribudsjettet ditt. Fordi appen allerede har beregnet et kaloriunderskudd tilsvarende for eksempel ett kilo i uka, kan man trygt spise “treningskalorier” også. Det finnes en egen database for treningssaktiviteter man bruker på samme måte som matvaredatabasen, med antall kalorier forbrent grovt regnet ut fra alder, kjønn og vekt. Har du egne tall på dette, kan du selvfølgelig legge disse inn.

Til tross for en imponerende app med mange funksjoner, er nettstedet enda et hakk bedre. Som det ligger i navnet, er nettstedet rettet mot et sosialt aspekt, og kan man finne “pals” på nettstedet. I tilegg finnes det tusenvis av innlegg på forumene, der man lett kan få svar på alt man skulle lure på.

ShapeUp

Denne appen fungerer på samme måte som MFP og har samme de samme funksjonene, med to unntak: den er ikke 100% gratis og brukergrensesnittet er knotete.

De mest grunnleggende funksjoner finnes i gratisversjonen og det er fullt mulig å bruke kun denne, men er man ute etter en fullverdig app, må en nok punge ut for” Gold Membership” i ShapeUpClub. Dette koster en fin sum, og man får dessverre lite til gjengjeld. Mot $3-7 per måned, får du tilgang til blant annet flere statistikker over egen framgang, mer omfattende informasjon om matvarers næringsinnhold og større lagringsplass. Dette med lagringsplass er det eneste positive med ShapeUp – at det er mulig å bruke offline.

ShapeUp-appen er veldig fin, fargerik og munter. Dessverre er den litt knotete å bruke. Det kreves flere tastetrykk å logge matinntak og databasen er ikke så vid som MFP sin. På den andre siden, finner man mange skandinaviske matvarer da appen ser ut til å være spesielt populær i Sverige og Danmark. Dette gjenspeiles også på nettstedet, der man finner forumdiskusjoner på både svensk og dansk.  ShapeUp er lagt opp slik at appen skal fungerer som et tilleggsverktøy, med nettstedet som hovedverktøy, derfor vurderer jeg ShapeUp-appen som underlegen sin motpart MFP.

Klokka er så vidt passert 09.00 på mandagsmorgen. Jeg dytter inn døra til garderoben og blir øyeblikkelig møtt av hårfønerstøy, fnising og to struttende pupper i fri luft. God morgen, SiB Sentrum!

Dette med morgentrening har jeg ikke vent meg til enda, til tross for at jeg har vært en fast og trofast gjenganger på SiBs treningssentre i noen måneder. Jeg føler jeg har gått der akkurat lenge nok til å kunne klage over flommen av nye medlemmer i januar. Januartrenerne er som regel motivert av nyttårsfortsetter om et sunnere liv og et ønske om å bortdrive julefettet. Disse kan lett pekes ut fra hvilke joggesko de bruker – enten veldig nye eller veldig gamle sko. Jeg skal ikke skryte på meg et altfor stort forsprang på de som valgte å sette nyttårsforsetter i mosjon, selv begynte jeg ikke å trene for alvor før i oktober 2011. To-tre måneders forsprang er visst akkurat lenge nok til å riste litt på hodet og kjenne seg en smule overlegen når alt av rutiner på treningssenteret blir snudd på hodet fra 02. januar.

Mandagsrush

Foto: Hanne Cecilie Sætre

En kveld i januar, i verste mandagsrushet, kom jeg på trening etter å ha kjempet meg gjennom full garderobe, og der luktet det noe som minnet sterkt om fjøs. Kombinasjonen av mange svette kropper og gamle joggesko i et altfor dårlig ventilert rom gir et uheldig resultat.

Rushet er verst etter skoletid, altså fra 16.00 og utover, før det roer seg igjen etter 20.00. Det er fullt i garderoben, og i garderobeskapene. Alle apparater er opptatt og folk stiller seg i kø for å kaste seg over det første som blir ledig. Køen ender ikke når man først får tak i en tredemølle eller spinningsykkel. Skal du i tillegg trene styrke, kan du finne plassbegrensningen mer hemmende. På en mandagskveld sto jeg og jobbet hardt for å bli kvitt vingene mine (også kjent som underarmsflesk) da jeg ble prikket på skulderen og bedt om å flytte meg. Jeg sto visst i veien for en «bro» som ville ta kroppshevinger. Jeg vet ikke om det var capsen han hadde snudd bakfram eller det at han ba meg om å flytte meg når jeg tydeligvis ikke var ferdig, men hendelsen fikk meg til å gi opp styrketrening på mandag- og tirsdagskvelder. Så får Mr. Truckercaps & kamerater ha apparatene for seg selv.

Sure sokker og miner

Personlig ville jeg ikke kalt miljøet på SiB Sentrum direkte vennlig, noe jeg regner med kan sies om alle treningssentre. Med mindre man treffer på en bekjent og slår av en prat, gjelder det å unngå å vedkjenne menneskene i umiddelbar nærhet, annet enn for å konkurrere i all stillhet. Det er vanlig at noen kaster et blikk over til personen som holder på ved siden, sjekker hvor langt eller hvor hardt de jogger. En annen taktikk er å holde et øye på noen et par maskiner bort, og prøve å holde samme tempo. Man kan lett ignorere denne stille, ofte ensidige kampen, men personlig blir jeg en smule irritert når sidemannen taktisk kikker på mine tall og justerer sine egne.

Det er lett å la seg irritere på trening. Alle har sin egen rutine, og en spesiell måte å gjøre ting på. Så snart noe (eller noen) kommer i veien for denne rutinen, kan de fort bli stempla som personlig sabotør. Blant mine verste fiender er «Tangatrynet». Kallenavnet jeg så kjært har tildelt denne personen, stammer både fra undertøysvalget hennes og hennes gjentakende nærvær til mitt synsfelt. Dag etter dag tråkka jeg i luften på ellipsemaskinen, og dag etter dag stilte hun seg med rumpa vendt mot meg for å trene muskler i legg og lår.

TV-slave

Foto: Hanne Cecilie Sætre

Det er overraskende hvor hjelpsomt TV på treningssenter kan være. Ja, det kan faktisk være utrolig effektivt. En stund planla jeg treningsøktene mine etter TV-programmet (jeg likte spesielt å trene mens jeg så på Veronica Mars på TVNorge men programmet sendes dessverre i rushtid). Ved flere anledninger, har jeg tråkka på ellipsemaskinen «bare fem minutt til» for å få med meg slutten på repriser av Grey’s Anatomy og Top Model. I det siste har jeg lagt merke til en underlig utvikling: mange velger å se på matprogram mens de trener. Det er ofte 4 Stjerners Middag, Hellstrøm Inviterer eller Top Chef. Dette anser jeg for å være direkte selvpining. Her om dagen måtte jeg se på Hellstrøm kokkelere og servere fløtegratinerte poteter mens magen skrek etter mat, velvitende om at det eneste som ventet den skrikende magen var knekkebrød til kvelds.

På en søndagskveld ble jeg direkte sjokkert da en vilt fremmed jente smilte til meg inne på treningssenteret. Helt uoppfordret og ubetinget, fikk jeg et smil. Jeg ble satt ut med en gang, men smilte tilbake. Kanskje det går an å finne nye venner på trening? Kanskje konkurranse kan erstattes med solidaritet? For selv om det er lett å klage over januartrenerne som forstyrrer rutinene, trenger man som regel ikke å tenke langt tilbake til en tid da man var i samme situasjon. Jeg måtte minne meg selv på at jeg nesten ikke turte å begynne på trening, og trente som regel kun på kveldene, nettopp for å unngå overlegne, dømmende blikk. For det er vanskelig å begynne, og på et treningssenter forbeholdt studenter er det en smule mer press på utseendet. Jeg ser jo ofte jenter som fikser hår og sminke før de setter i gang med trening. I tillegg begynner man som regel uten noen særlig kunnskap om maskiner og apparater. Selv om en fint klarer å jogge uten forkunnskap, kreves det en viss kjennskap til kropp og trening om en skal få fullt utbytte av alle treningsformer som tilbys gjennom SiB. Det lille jeg har lært meg, lærte jeg ved å observere andre, noe som sikkert var en smule ubehagelig for de jeg observerte. Så neste gang jeg oppdager at noen kikker bort på meg, får jeg heller tenke at de prøver å lære noe.

I 2009 kom noe så overraskende som et godt superheltspill på markedet. Det var Batman: Arkham Asylum, og ble priset av spillere og kritikere verden over. Mange påpekte det gode kampsystemet, stemmeskuespillerne og variasjonen i gameplayet. To år etterpå kom Batman: Arkham City, som både er et større spill og på mange måter en verdig oppfølger. Denne Batman er også like slagkraftig, og nye redskaper gjør at han er og blir superheltenes James Bond.

Rehabilitering i storbyen

Hugo Strange, en stormansgal vitenskapsmann, plasserer de verste superskurkene og deres kumpaner i en isolert del av byen Gotham City for å rehabilitere dem. Etter fadesen i Arkham Asylum, hvor «The Joker» slapp løs alle skurkene, blir denne delen ironisk nok kalt Arkham City. Her regjerer tre fraksjoner under kontroll av «The Penguin», «Two-Face» og «The Joker». Din rolle som Batman blir å nøste opp i konfliktene og komme seg ut av byen helskinnet.

Arkham City er bygd opp slik at du har et hovedoppdrag du jobber mot hele tiden, men fra tid til annen får du små sideoppdrag. Disse sideoppdragene er ei heller spesielt korte, som de har en tendens til å være i lignende «open-world» spill (spill hvor du kan gjøre hva du vil, når du vil). I sideoppdraget til Zsasz, blir ditt mål å finne telefonkiosker som ringer rundt omkring i Arkham City så han ikke dreper uskyldige. Når du finner den rette må du høre på Zsasz galskap, samtidig som Batmans redskaper sporer han opp. I løpet av dette oppdraget må du finne opptil flere, for han prater ikke lenge nok til at du kan finne han. Det som gjør dette sideoppdraget verdt å oppleve er dialogen i samspill med stemmeskuespillet, som gjør at det føles ut som en helhetlig historie.

Kamelonen Batman

Batman Arkham City gjør alle tingene forgjengeren gjorde, men enda bedre. For det første er kampsystemet like godt implementert. Her slår og sparker du likeså med venstre musetast og motangrep med høyre. Selv om du har bare har to knapper å trykke på så oppleves ikke kampene som repeterende i det hele tatt. Samtidig som Batman er slagkraftig, fyker han smidig frem og tilbake mellom motstanderne. Animasjonene under kamp er også varierte og etter hvert som du går opp i nivå økes mengden av slag og spark. Hvis ikke dette er nok får du også etter hvert tilgang på spesialangrep som du kan utføre etter et visst antall komboer. For det andre har Batman et meget bra røntgensyn som du kan bruke for å ta motstanderen uten at de ser deg, se ting du kan manipulere i verdenen – hva som kan knuses og steder du kan gå inn. I tillegg kan du leke detektiv med forskjellige spor du finner. For det tredje har Batman tilgang til mange forskjellige redskaper. Han har en krok som han kan kaste over store lengder, og han har en kappe som han kan dekke store avstander med. Disse tingene gjør spillet intuitivt og veldig underholdende.

Handlingen som fortelles i spillet er skrevet av drevne tegneseriefolk. Det er ikke noe ekstraordinært over den, og den føles til tider fragmentarisk. Den er heller ikke like bra som i det første spillet. Men som tidligere, bygges det opp av glitrende stemmeskuespillere. «The Joker» spilles av Mark Hammil (Luke Skywalker fra Star Wars). Musikken i spillet er også et kapittel for seg. Den er mye mer orkestral og pompøs en i forgjengeren; og det er et regelrett steg opp. Om man skal peke på noen feilskjær så er spillet altfor likt det første. Det foregår i en by, men føles ikke som et «open-world» spill da man følger en rett linje hele tiden. Likevel er produktet helstøpt, og underholdene fra start til slutt.

Linker:

Batman Arkham City Official Trailer

Rocksteady Studios Hjemmeside

I det totalitære, postapokalyptiske Panem, en sivilasjon som har oppstått i det som tidligere var kjent som Nord-Amerika, holder styringsmaktene massene undertrykt og underholdt med å arrangere The Hunger Games hvert år. Disse lekene går ut på å tvinge 24 ungdommer fra landets tolv distrikter i en gladiatorkamp der kun én kommer tilbake med både seieren og livet i behold.

Katniss i sitt rette element. Foto: Lionsgate

Gjenkjennelig reality

Isolerte ungdommer som kjemper en kamp til døden minner lett om Battle Royale, men man skal lete godt for å kunne trekke flere likheter mellom filmene. Til å være en film rettet mot ungdom, er The Hunger Games betont med tunge temaer, blant annet samfunnets makaber voyeurisme, frykten for sivilisasjons undergang og menneskets grenser. I en tid der konkurranserettet reality-TV fyller mye av TV-kanalenes sendeflater, er det ikke til å unngå å lure på om noe som Dødsslekene er en naturlig utvikling. Det hele kan til tider virke ubehagelig lett gjenkjennelig, spesielt da ungdommene som sendes i kamp må først gjennom makeover og en PR-runde på talkshow.

Nobel kamp

I filmens hovedrolle finner vi fanfavoritt og Oscar-nominerte Jennifer Lawrence som Katniss Everdeen, den tøffe jenta fra fattige Distrikt 12. Katniss vekker oppmerksomhet i Lekene da hun melder seg friviilig til kampen slik at lillesøsteren skal slippe. Katniss er tøff, men nobel og blir hyllet som en fantastisk heltinne. Det er ikke lett å beholde seernes sympati i en kamp til døden, men Katniss får sjeldent blod på hendene. Istedenfor fremstår hun heltemodig og dreper kun i selvforsvar.

Katniss gjør seg klar til kamp. Foto: Lionsgate

Sparsomme voldsscener

The Hunger Games sammenlignes med Twilight på grunn av formatet (filmatisering av bokserier myntet på ungdom) men også grunnet romanseaspektet i bøkene. Filmen byr heldigvis på overraskende lite kliss, men akkurat nok til å tilfredsstille det yngre publikumet som liker å proklamere hvorvidt de tilhører Team Peeta eller Team Gale.

Omtrent halvparten av handlingen finner sted i arena der tributtene kjemper om livet, likevel er filmen meget sparsommelig med både vold og blodige scener. Den mest grusomme og skrekkelige scenen er et dødelig vepseangrep, som fikk undertegnede til å vende blikket bort fra lerretet. Det er klart at filmens voldsaspekt måtte holdes til et lavere nivå for å unngå en aldersgrense som ville utestengt bøkenes mindreårige fans fra kinosalene.

Middels moro

Neddempa vold og gørr går heldigvis ikke ut over handlingen eller filmens underholdningsfaktor. Filmen er gøy og spennende, til tross for handlingen noen ganger kan virke både treg og hastet. Oppbyggingen til Lekene er trukket en smule for langt, mens tiden i arenaen går over for fort. Det verste er vel at kampens klimaks er så forhastet at tyngden i øyeblikket er ikke-eksisterende.

Likevel er det ikke tvil om at The Hunger Games vil være underholdende for de fleste. Sci-fi-elementene er ikke så framtredende at de vil skremme vekk noen, og det samme kan sies om romanseaspektet. En god kinofilm, rett og slett.

Terningkast: 5

Handlingen er lagt til etterkrigstidens Los Angeles, hvor du spiller Cole Phelps – en høyt dekorert krigsveteran på vei oppover i politiet. Bundet av reglene og sin krigserfaring prøver han å avdekke mordere og griske forretningsmenn. Når du begynner spillet er Phelps en helt vanlig politimann sammen med partneren Ralph Dunn. Tidlig viser vår mann sin kløkt i å finne spor på åsteder, og initiativ til å etterforske saker videre selv om han ikke trenger å gjøre det, noe som preger karakteren hans til det uungåelige.

Møysommelig sporleting og detaljerte ansikter

Eventyrspillene er død. Med L.A. Noire får man en mistanke om at skaperne likevel har tatt mange ideer fra klassikerne i den avdøde sjangeren. I store deler av spillet går du gjennom åsteder for å finne «hot spots» (områder du kan se nærmere på) for enten å avdekke nye gjenstander eller spor som kan videreføre saken din. Du bruker også mye tid på å spørre ut de forskjellige karakterene. Det er også her spillet er flere hestehoder foran i samme klasse. En ny type «motion capture» teknikk, har gjort at en rekke kjente og ukjente skuespilleres ansikter har latt seg gjenskape til minste detalj. Det blir lettere å se om karakterene lyver eller snakker sant, til å tyde frem emosjoner i ansiktene, og det hele blir mer realistisk. Grafikken i resten av spillet er ikke like imponerende, men den sliter likevel ikke med å opprettholde sin sjarm.

Mangefasettert handling

Etter hvert som du jobber deg gjennom spillet blir du promotert, og klatrer videre opp rangstigen til trafikkforbrytelser, drapsavsnittet, sedelighetspolitiet og til slutt «arson». For nesten hver sak du klarer får du se noen tilbakeblikk fra Phelps krigserfaring. Andre handlingstråder bygges samtidig opp i aviser du plukker opp på gatene i Los Angeles. Etter hvert fletter spillskaperen hovedhandlingen opp mot disse fortellingene. Dette er gjort på en så møysommelig måte, og med øye for detaljer, at sluttresultatet blir en kompleks fortelling. Siden L.A. Noire er lagt til slutten av 40-tallet får du også oppleve byens rasisme, narkotikaproblem og korrupte politimenn. Den legger seg tett opp mot elementer fra sjangeren film noir. Helheten av de detaljerte ansiktene, den gode dialogen (ikke minst det gode stemmeskuespillet), akkompagnert med jazztoner og orkestersnutter, gjør opplevelsen og fortellingen til et kvalitetsverk og et godt stykke arbeid.

Repeterende og langtekkelig

L.A. Noire er et langt spill for dens sjanger, og er gjennomførbart på 25 timer. Man får mye igjen for pengene når et slikt spill er så langt, men samtidig er det veldig repeterende; og da blir det for langtekkelig. Sakene blir lengre og du ender opp med å gjøre det samme opptil flere ganger i oppdraget du jobber med. Sakene begynner som regel på politistasjonen der du får forklaringen fra sjefen. Da bærer det til åstedet for å utforske det eller spørre ut vitner. Gjennom undersøkelsen får du en ny ledertråd som fører deg til et vitne eller en mistenkt. Veldig ofte ender det med at denne personen stikker av og du må fotfølge eller kjøre vedkommende av veien. Dette kan variere, men veldig ofte repeterer produsentene de samme metodene gjennom en sak.

Spillet er også en anelse for lett, og mange ganger føler du at oppdragene løser seg selv. Du kan for eksempel bomme på alle spørsmålene, men likevel vil det dukke opp et eller annet som gjør at du løser det likevel. Det føles derfor ofte som om du blir ledet med hånden av produsentene. Det har heller heller ikke noen særlig gjenspillingsverdi, da alt nøstes opp for deg på slutten.

Linker:

L.A. Noire HD trailer

Team Bondi Hjemmeside

Rockstar Hjemmeside

Interessert? Send en mail til redaksjonen@samviten.no

Fotoredaktør

Bør ha innsikt i foto både som et dokumenterende medium og kreativt verktøy. Du bør være engasjert og samarbeidsvillig. Erfaring med bilderedigering og teknisk kunnskap om fotografering er en fordel.

Fakultetsredaktør

Bør ha interesse for det som foregår rundt på høyden og på det samfunnsvitenskapelige fakultetet. Evne til å tenke annerledes og kreativt er en fordel.

Kulturredaktør

Bør ha gode ideer til kultursaker og ha overblikk og en genuin interesse for Bergens mangfoldige kulturliv.

Samfunnsredaktør

Du bør ha innsikt og kunnskap om samfunnsvitenskap og være engasjert i hva som rører seg i samfunnet.

Interessert? Send en mail til redaksjonen@samviten.no