//
4 min lesetid

I samtale med kvartlivskrisa #3

Hvorfor du bør stupe så hardt og dypt ut i kvartlivskrisa du kan, og eie den helt for deg selv

Illustrasjon: Ida Woldsund

Se for deg at du er i en svømmehall. Det er vått over alt og du må være forsiktig så du ikke slår deg eller tryner ned i det kalde klorvannet som smaker svakt av urin. Det er kaldt og klamt i hallen, og du knyter det du har av svømmetøy strammere på deg mens du går opp stigen til stupebrettet.

3-meteren.

Du går forsiktig ut mot kanten. Kikker ned og kjenner suget i magen. Personen ved siden av deg tar tre lange steg, satser, tar en salto i lufta og lander elegant i vannet, nesten lydløst. Bak deg hyler tre andre mens de prøve å overtale hverandre om å hoppe. Noen i køen maser på deg. Skal du hoppe? Eller dropper du det? Du vet jo at det ikke er farlig, men bare tenk, tenk om du driter deg ut.

Over deg hopper noen skrikende ut fra 5-meteren, og lander med en salig sprut.

3-meteren, eller kvartlivskrisa, kan være vanskelig å hoppe ut fra. Du ser deg selv fra utsiden, med gåsehud og armene i kryss på kanten, usikker på om du skal ta steget ut og håpe på det beste, ta bomba med et brak eller stupe elegant uti. Men hva skal du velge, og hvorfor?

Først og fremst må du bestemme deg for hva dette hoppet betyr for deg; hva er egentlig kvartlivskrisa og nærmere konkret – hva er den for deg og ditt liv? Her kan vi vende oss til vårt store orakel Kvinneguiden for mulige svar. I artikkelen «KVARTLIVSKRISEN: Stadig flere 25-åringer rammes», defineres kvartlivskrisa som den nye midtlivskrisa. 25-åringer skal visstnok føle på et stort press på å være suksessfulle, og veien mot voksenlivet skal være plettfri. Forventningene til oss selv er høye og vi bør ha fullført studier og ha startet i en jobb med gode arbeidsmuligheter videre i livet. Og ikke minst kommer gullspørsmålet som vi også kjenner fra How I Met Your Mother: «hvor ser du deg selv om fem år?».

Et lite søk dypere inn i Kvinneguide-universet gir oss en bredere forståelse av hva ulike anonyme forumdeltakere legger i kvartlivskrisa. I forumet titulert «Kvartlivskrise? Tiden går så fort. Stresser.» fra mai 2016, beskrives forskjellige problemer tilknyttet det å skulle hoppe fra 3-meteren og ut i egen kvartlivskrise. Anonym beskriver sine ambisjoner og frykt for at tiden ikke skal strekke til. Anonym har jobb og samboer som hen i fremtiden vil gifte seg og få barn med, men kjenner likevel på tanken om å «PLUTSELIG sitte i en gyngestol med strikketøy i hendene, hehe» fordi tiden flyr forbi. Andre forumdeltakere kjenner på det å ikke lenger tilhøre gruppen «ung», og på presset ved at noen jevnaldrende allerede er godt i gang med å stifte familie. Noen argumenterer for at det ikke er så nøye, og at man kan være seg selv og ha det bra uansett alder. Lauge, en ivrig skribent og medlem av Kvinneguiden, forteller at hun i et forsøk på å «ta neste steg i livet for å føle at jeg ikke satt fast» endte opp med å kjøpe en stor hyttetomt – hvor hun nå skal bygge en gildehall.

Noen i forumet opplever at folk «maser» på at de må ha hus og barn og hele pakken. For meg blir det veldig rart – det er som å stå ved kanten av stupebrettet og si til noen at nå må de faen meg hoppe.  La meg komme med et eget eksempel: da jeg var rundt åtte år gammel overbeviste broren min meg om at jeg måtte hoppe fra nettopp 3-meteren. Jeg troppet opp med baderinger og dykkebriller og det som var, og brukte evig lang tid ved kanten. Broren min maste. Til slutt satte jeg meg på kanten, vippet over – og landet hardt med et vaskeekte mageplask. Det gikk bra, men jeg husker jeg klynket misfornøyd da jeg klatret ut av bassenget, og hadde ganske så vondt i skuldrene resten av dagen. Og jeg sverget at jeg aldri skulle hoppe derfra noensinne igjen.

Men hva skjer dersom vi aldri hopper? Hva hvis jeg takker pent nei, går ned fra stigen og tar en kuleis sammen med mamma istedenfor, mens jeg klapper høyt for broren min når han tar sats? Det høres koselig nok ut det, og is kan jo alltids friste. Men jeg alltid vil bli stående på sidelinjen, og får aldri vite hvor god jeg faktisk kan bli på å hoppe fra 3-meteren. Er det ikke nettopp det vi frykter så hardt i disse ville 20-årene – at vi skal gå glipp av noe, tiden flyr forbi, og så er isen byttet ut med strikkepinner og grått hår? Eller et annet scenario; vi dropper 3-meteren og går videre til neste høyde. Vi lar oss ikke stå og se på med iskrem smeltende over hånda vår, men vi klatrer opp og satser høyere. For det er tross alt bare 3-meteren folk tar mageplask fra, ikke sant.

Nei, vi ser hvor jeg vil med dette. For hvis svaret på spørsmålet «hvor ser du deg selv om fem år?», er 5-meteren, men planen er å gå rett fra benken og opp alle trappene, uten veiledning, tips eller stupetrening, er jeg ganske sikker på at landingen vil gi mer enn et par vonde skuldre. Vi trenger alle trening for å bli gode på noe, om det er blokkfløyte eller akademisk skriving, og særlig når det gjelder å mestre oss selv i et stup som kan være potensielt vondt å lande i. Likevel er det en betryggende faktor her: vi vil alltid lande i vann. Vann er ikke farlig, i alle fall ikke fra disse høydene. Hopper du riktig, og etter hvert mer kontrollert, kan selve hoppingen være ganske så morsom. Vi kan lære oss nye skruer og spinner, vi kan hoppe rett som en strek og stramme alle musklene i kroppen, vi kan etter hvert hoppe synkront med andre, og vi kan stupe med hodet først. Det er uendelig med muligheter, heldigvis. Og som regel går det bra.

Vi trenger kanskje ikke følge Lauges håndtering og kjøpe en hel hyttetomt oppi Sirdal (selv om hyttemarkedet visstnok er stabilt for tiden), men vi må ikke frykte 3-meteren for det. La oss riste på hodet til Kvinneguiden, vårt O store orakel, og definere vår egen kvartlivskrise – før vi begynner å trene på stupeteknikker.

 

 

 

Kilder:

https://www.klikk.no/kvinneguiden/helse/kvartlivskrisen-2568858

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1022603-kvartlivskrise-tiden-g%C3%A5r-s%C3%A5-fort-stresser/

 

Skribent

Legg igjen et svar

Your email address will not be published.

Forrige artikkel

I samtale med kvartlivskrisa #2

Neste artikkel

Anmeldelse: Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter