Illustrasjon: Hogne Gran Elvestad
Store begivenheter som politiske valg, fører til at partier og ledere kjemper om stemmer. Slike kamper bestemmes i stor grad av hvilken samtale som dominerer offentligheten i forløpet av valgdagen. Disse offentlige diskursene kan være forutsigbare, men fra tid til annen vil politiske utfall bryte med våre valgte sannheter og forutinntatte oppfatninger av verden rundt oss. Dette kan etterlate flere spørsmål enn svar. Uten at vi helt vet hvordan kan kontekster for samfunnsdebatter forandre måten vi forstår kjernekonsepter som makt og rettferdighet. På kort tid kan også språket vårt tilføres begreper vi ikke tidligere anså som særlig viktige, men som plutselig brukes som sverd og skjold både på formelle og uformelle møteplasser. Hvis en politisk agenda har makt til å definere virkeligheten for oss alle, kan dette være verdt å gruble over i lys av hva den amerikanske statsviteren William H. Riker kalte for herestetikk.
Begrepet herestetikk kommer fra det greske ordet for å velge, og kan defineres som en politisk strategi der politikere manipulerer konteksten i en valgprosess med den hensikt å vinne. Herestetikk forteller oss at store politiske omveltninger gjennom historien ikke nødvendigvis har kommet av velgermassens allmennvilje, men heller fordi kløktige politikere manipulerer selve grunnlaget i debatten slik at noen spørsmål blir diskutert på bekostning av andre. Derfor vil en herestetisk politiker altså være en som evner å omorganisere virkelighetsforståelsen slik at velgergrupper skifter lojalitet.
I det moderne politiske univers er valgkampstrategien til Donald Trump og Steve Bannon i 2016, og Sinn Féin i 2020 tilfeller av sjokkerende valgresultat. Begge tilfeller kan ses i lys av herestetikk, fordi strategiske manøvrer bidro til opprivning av gjeldende koalisjoner og skillelinjer blant amerikanske og irske velgere. Til tross for at de består av svært forskjellig politisk innhold, er de eksempler på vellykket herestetisk strategi der kontroll av agendaen betyr alt.
Steve Bannon og Trump-revolusjonen
Mye kan sies – og kanskje har altfor mye blitt sagt – om hvorfor og hvordan Donald Trump rev opp det politiske landskapet da han ble valgt til president i USA i 2016. En side ved valget som kanskje i mindre grad er fremhevet er hvilken betydning avgjørelsen Trumps valglag gjorde om å inkludere Steve Bannon i valgkampanjen. Dette skjedde bare 88 dager før velgerne skulle legge sin stemme i urnen.
Bannon, en selverklært nasjonalpopulist, hadde klare visjoner for hvordan den politiske konteksten i USA måtte omstruktureres dersom Trump skulle vinne. Til dette måtte handelspolitikk løftes opp som det nest viktigste på agendaen, og innvandringspolitikk som det aller viktigste. Bannon søkte deretter å smelte de to sammen til et narrativ der ulovlig innvandring og frihandelsavtaler var to sider av samme sak. På den måten kunne såkalte eliter, både fra demokratene og republikanernes side, anklages for å være globalister som ønsket økt innvandring i form av billig arbeidskraft. Trump-revolusjonen ble omformet til et opprør mot etterkrigstidens «liberale orden», der innvandring, frihandelsavtaler og kommersielle relasjoner til Kina ble koblet til tap av arbeidsplasser og nasjonal suverenitet. Slik maktet Bannon å justere Trumps ideologiske budskap til å prioritere de økonomiske interessene og kulturen til den amerikanske nasjonen. Dermed ble Trump stemmen til et folk som opplever å ha blitt oversett, tilsidesatt og neglisjert av en korrupt elite.
Sinn Féins seier i Irland
I nesten hundre år har Fianna Fáil og Fine Gael hatt politisk makt i Irland. De to sentrum-høyrepartiene har styrt gjennom koalisjoner eller tillitsordninger med andre mindre partier. I februar i år sjokkerte det nasjonalistiske venstrepartiet Sinn Féin ved å vinne 24,5% av stemmene i parlamentsvalget, og med det brøt de opp segmenterte allianser blant velgerne. Sinn Féin har vært i regjering i Nord-Irland, men i Irland har partiet slitt med lav oppslutning blant velgere som lenge oppfattet dem som for radikale, og med lite å tilby utover gjenforening av landet. For mange kom derfor Sinn Féins politiske seier som en enorm overraskelse gitt partiets dårlige resultater i tidligere valgår.
En viktig del av forklaringen starter i 2018, da Mary Lou McDonald tok over som leder for partiet. McDonald og den nye partiledelsen søkte umiddelbart å ta kontroll over den irske agendaen gjennom å skulpturere nye spørsmål som grep tak i tidsånden. Viktigst var å kommunisere med ofrene for landets dype boligkrise. Partiet gikk raskt til verks for å nå ut til generasjoner av yngre velgere som er fanget i det som nå er Europas dyreste leiemarked. Til dette skapte Sinn Feín et politisk bilde der Fine Gael og Fianna Fáil ble anklaget for å sette utleiernes behov over leietakernes. Gjennom å ilegge den irske samfunnstilstanden en ny mening, klarte Sinn Féin på herestetisk vis å grave ut politisk rom og skape en vinnende koalisjon av yngre velgere, uten å endre partiets underliggende preferanse som er ønske om et forent Irland.
Det eksisterer ikke generiske modeller for vellykkede strategier. Dersom det var tilfellet ville de nok ikke vært spesielt vellykkede. Derimot kan vi bruke eksempler fra historien til å forstå hva herestetikk handler om, nemlig å strukturere verden slik at du kan vinne. I skrivende stund er det under et år til stortingsvalget i Norge. Kan vi tenke oss en situasjon der herestetikk settes i spill i tiden frem mot valget? Senterpartiet har gradvis tatt over den rikspolitiske agendaen på bekostning av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Dersom Tryge Slagsvold Vedum lykkes i å holde liv i debatten om sentralisering og beholde spenningen mellom sentrum-periferi, kan vi være vitne til skapelsen av en velgerallianse uten sidestykke.
Referanser
- McLean, Iain. William H. Riker and the Invention of Heresthetic(s). Cambridge University Press. 2002.
- Riker, William H. The Heresthetics of Constitution-Making: The Presidency in 1787, with Comments on Determinism and Rational Choice. American Political Science Association. 1984.
- Mercille, Julien. 2020. “Sinn Féins election surge.” Le Monde Diplomatique, mai, 2020.
Skribent
