Samviten

«Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens.», sa Per Fugelli.

Fugelli leverer det brutale budskapet i nydelig gaveinnpakning, og ethvert forsøk på å hoppe etter han ville vært en utakknemlig oppgave. Dette i kombinasjon med det sørgelige faktum at det har vært en markant nedgang i boksalget i Norge i 2019, gjør at det potensielle hoppet etter Fugelli mer begynner å ligne en garanti for kræsjlanding. Tiden har kanskje kommet for å foreslå både en annen tilnærming og form til temaet døden. Jeg er ikke sponset av Panduro, men ønsker å være først ute med å slå et slag for scrapbooking. Dette kommer vi tilbake til etter hvert.

Døden er vanskelig, generelt. Sorgen er vanskelig, individuelt. Når noen man kjenner sørger, strekker man som støttespiller ut en hånd. Du står ikke i en båt med en mann over bord og vurderer om du skal kaste ut livbøyen. Likevel er rollen som støttespiller i en sorgprosess litt som husvasken – vanskelig å gripe an. Fordi sorgen kommer i så mange former og fasonger, kan følelsen av utilstrekkelighet være vanlig for mange. Noen ganger er man ferdig sørget lenge før det triste skjer. Andre ganger kommer den lammende sorgen. Den som slår deg i kne og gir deg pustebesvær. Så har man sorgen over å miste noen som ennå er der, hvor typiske bivirkninger er å sitte igjen med saltsmak oppi cheeriosene og høre på Love Hurts av Nazareth til frokost. Jeg studerer ikke markedsføring og ledelse på BI, men mener å påstå at jeg har avdekket et behov som markedet ikke dekker. Det kunne vært høyst aktuelt å ringe en venn, og høre med selve gudene av bruksanvisning, Kamprad og IKEA-kompani, om det ikke finnes behov for en liten veiledende brosjyre for sørgende og deres pårørende. Hvordan skal man best mulig bistå noen som skal ha bisettelse for en de er glad i?

Første punkt i å være en venn i sorgen etter et dødsfall, er å stille opp i begravelse. Ikke at det er en konkurranse, men jeg har et nevneverdig antall begravelser å vise til på CV’en selv. Nylig gikk jeg til innkjøp av et par sko med hovedhensikt å benytte i begravelser. Vet ikke om det sier mest om hvor trist livet er, eller om min trang til å være godt forberedt. Likevel er jeg ikke en til å påstå at man får et mer normalisert forhold til døden av den grunn. Det går nærmest ikke an, da hele konseptet døden baserer seg på et element av overraskelse. Hadde Døden AS hatt en egen facebookside, ville åpningstidene vært «ubeleielige tidspunkt». Senest to sommerferier siden holdt jeg på å miste flyet mitt til København grunnet funn av en død fugl i hagen og følgende begravelse som jeg, som eneste tilstede i min husholdning på gitte tidspunkt, følte jeg måtte holde.

Gitt dødens nevnte timingproblemer, kan jeg også skrive hjem om å ha vært stedfortreder i begravelse. Dette høres kanskje rart ut, og det skal understrekes at det ikke var avdøde som trengte innbytter. Men når noen velger å takke for seg midt i travleste fellesferien, så kan man ende opp som akkurat det – stedfortreder i begravelse. Som representant for min familie i en begravelse til noen jeg ikke kan huske å ha møtt selv, fikk jeg en fin mulighet til å gjøre noe man ikke vanligvis får – nemlig observere fra utsiden. Med unntak av sittefascilitetene som minnet umiskjennelig mye om komforten på en kommunal idrettstribune, og harmonien av tonedøv mumling som ville gitt enhver sølvgutt mareritt, var opplevelsen av en begravelse fra sidelinjen nydelig på et alvorlig vis. Jeg fikk beskue i sin reneste form hvordan menneskers liv er tett sammenvevd med hverandre. Når sorgen rammer ett sted, skaper det ringvirkninger litt som etter man har kastet en stein i vannet. Ledd for ledd ut i bekjentskapskretsen til avdøde og pårørende, stiller folk opp i begravelse.

I tiden etter begravelsen er det for mange gjerne vanskelig å vite hvordan å fortsette å gjøre nettopp dette: å stille opp. Jeg vil være først ute til å anbefale scrapbook. Vil driste meg til å påstå at de som har mistet noen, har fått nok blomster. Det finnes mange heslige blomsteroppsatser der ute. Hvis man tenker over det har en scrapbook mye større mulighet til å bistå den som har mistet noen i samtlige av fasene man gjennomgår etter bisettelsen, enn en hvilken som helst kvast. Bit for bit skal boken omhyggelig scrappes sammen, litt på samme måte som hjertet i en sorgprosess også skal. Det er en tidkrevende prosess – scrapbooking er no helvettes pirk.

Likevel er en scrapbook den perfekte gaven, til og med for en sørgende som er motstander av klipping og liming. Enten kan man tørke vekk tårene med litt kvalitetspapir fra Panduro, eller så kan man scrappe ut alt crappet man går og føler på, for så å brenne boken etterpå som en ekte mean girl. Tro meg, det hjelper! En annen hyggelig fellesaktivitet i begravelsens etterdønninger, er listelaging. Også her kan litt realt scrapbookingutstyr komme beleilig med. Ingenting er som å pynte en passiv aggressiv, eller beint fram bare aggressiv liste, med litt perler og border. Når det kommer til tematikk for listene, er det kun fantasien som setter grenser. Er tilfellet at flere ryker med i grava i en fei, kan den rammede i fellesskap med resterende familie for alvor innta rollen som en makaber Michelin- anmelder. Ettersom mat er alfa og omega i enhver sosial setting, vil det være nærliggende med en rangering over begravelsen med beste snitter. Man kommer heller ikke unna beste begravelsesopptreden – har ikke Gabriellas Sång begynt å bli litt utdatert? Ellers har man klassikeren: “kåring av årets slektning”, hvorav den som glemte å skru av mobiltelefonen under seremonien havner nederst på lista. Beste dødsannonse slår heller aldri feil – her er det masse rom for kreativ utfoldelse med klipping og liming! Min personlige listetopp er en annonse som annonserte at dersom mat var ønskelig ved jordfestelsen, måtte nistepakke medbringes. Her gis refleksjon av livsverdier ekstrapoeng – viktig å poengtere at man er gnien helt til man ligger i jorda. Ellers kan familien til avdøde i fellesskap få ut litt kollektivt sinne på dette utrolig inkompetente mennesket som valgte å vise sin støtte i form av en scrapbook, fremfor blomster. Her kan det scrapbookes et passivt aggressivt kort tilbake til gaveavsender, hvor man stiller krav om å ta seg en bolle, pære eller lignende. Ingen skal få lov til å fortelle deg hvordan du skal sørge.

Scrapbooksettet kan også brukes til sitt tiltenkte formål: en hedring av minnene til deg og den avdøde. Om du er som meg, og tidvis får lyst å gi en lang midtfinger til dokumenteringsbehovet vår generasjon lider av, så drit i hele scrapbookingen. Man skal ikke undervurdere hvordan kun tanken på å utfylle scrabooken kan gi rom for videre refleksjon. Bare synet av scrapbooken kan få en til å tenke over hvor mange sider i boka man ville visst innholdet av, dersom avdøde selv skulle scrapbooket eget liv. Videre kan man undres over alle de sidene i personens scrapbook som gjerne fremkommer ukjent for en. Og så kan man kanskje bruke noen siders verdt med tid på å være uendelig takknemlig for alle de sidene i personens liv man faktisk fikk være en del av. Som en parafrasering av Per Fugelli med noen kunstneriske friheter, vil jeg si at det er nettopp dette som gir livet potens – at man aldri vet når scrapbooken klappes sammen og livets karriere legges på hylla. Så, av respekt for alle de som allerede har lagt opp, burde man fylle scrapbooken sin til randen, og sørge for at det ikke står et eneste ord usagt.

Illustrasjon: Frida A.H. Strømme

 

Skribent