Samviten

Vi skal alle dø en dag

I dag eksisterer det en hel industri som sirkler rundt døden. Altså, en dødsindustri. Det er visse folk, der hele sitt profesjonelle virke er å håndtere døden, og de er ikke billige. Det er dermed også de etterlatte som sitter igjen med regningen. Man kan spørre seg selv hvorfor man i det hele tatt skal profittere på noe så makabert? Det er ganske enkelt. Hvem ellers skal gjøre det? Selv om døden som konsept ikke nødvendig er så fjernt for oss, er selve møtet med døden svært krevende, spesielt det første møtet. Over de siste par århundrene har det skjedd et paradigmeskifte i hvordan samfunnet forholder seg til døden. Historisk sett har stellet og prosessering av de døde vært forbeholdt den avdødes nærmeste og har foregått i konteksten av hjemmet eller gjennom lokalsamfunnet. I dag overlater vi stellet av de døde til profesjonelle, og generelt sett skjermer vi oss fra døden. Som art, er vi alle klar over at vi en dag skal dø. Man kan argumentere for at det er det som gjør oss menneskelige. Det er noe som gir oss drivkraft og skiller oss fra dyrene. Gjennom mesteparten av menneskets historie har døden vært en akseptert og hverdagslig del av livet. Det var bare sånn at folk døde. I dag derimot, er døden et sjokk. Det er noe som bryter med hverdagen. For mange er det slik at et møte med døden, er en stor hendelse i livet. Spesielt det første møtet. Før i tiden døde folk som oftest i sine hjem, nå drar vi til et annet sted for å dø. Vi fjerner døden fra oss. Det skjer på lukkede institusjoner. Som i dag har ført til utviklingen av en hel dødsindustri. 

Med døden som CV

Etter en har dødd er det folk som flytter på liket og tar seg av det. Til selve begravelsen er det noen som har ansvaret for at liket kommer i kisten, noen som transporterer kisten til gravplassen og noen som graver graven. Alle disse må betales for arbeidet de gjør. Man tenker at etter man har gått gjennom begravelses-spetakkelet, betalt for det og den avdøde ligger vel godt i bakken. Da er vel alt god gang fiskestang? De kan bare ligge der. Ikke sant? Det er ikke det. Man må betale leie for grava! Hvis man ikke betaler leia, så fjerner de gravsteinen. Hvem er det som gjør det? Gravplassmyndigheten selvfølgelig. Har du ikke hørt om dem? Graver er ikke ment for å eksistere for alltid. De skal vare i rundt 25 år. Det er cirka så lenge det tar for et lik og kiste å bryte ned og bli til jord. Dermed kan jordstykket bli brukt til en ny grav. Det må nevnes at det er ikke gravplassmyndighetene som profitterer på alt dette. De er faktisk de som har ansvaret for selve gravplassene og kirkegårdene, og passer på dem slik at de ser fine ut. Det er selve begravelsesbyråene som gjør at kostnadene er så store. Dette er hva en enkel begravelse koster.

(Prisene er avrundet og tatt av en regning fra en begravelsesbyrå. Prisene kan variere). 

Nei, du kan ikke bare hive folk i et hull i bakken

Man tenker sikkert at man kan unngå disse kostnadene ved å bare fikse alt selv. Det kan man ikke. Det er ikke lov. Man kan liksom ikke bare ta et lik og hive det i et hull et sted. Det er selvfølgelig regler for sånt. Hvor man kan disponere menneskelige levninger er regulert av staten. Dette inkluderer også spredningen av asken etter en kremasjon. Derfor er det mye av grunnen til at det koster så mye å dø i Norge, delvis vår egen feil. Det er noe vi har valgt selv og er en konsekvens av et større samfunnsmessig dødstabu. En av de store konsekvensene er at dette fører til at selv i døden, der vi alle er like, er vi ulike. Det oppstår et markant klasseskille der vi kan se forskjell på folk, bare basert på grava. Så på grunn av vår kollektive dødsangst og manglende vilje til å håndtere døden, har vi indirekte gjort at den store utjevningen som er døden, har blitt en indikator på ulikhet i samfunnet.

Skribent