Samviten

Torsdag den 26 september var det klart for Raftopris-utdeling på Menneskerettighetenes plass 1. På denne adressen finner man Raftohuset – Thorolf Rafto sitt tidligere hjem. Professor Thorolf Raftos minnepris for menneskerettigheter, som den egentlig heter, blir tildelt hvert år til personer har utmerket seg i arbeidet for å fremme menneskerettigheter. I en tett klynge av kameraer og notatblokker satt Samviten klar for å få vite hvem som skulle bli tildelt prisen. I år var det Rouba Mhaissen som fikk prisen for sitt arbeid med syriske flyktninger. 

Rouba Mhaissen (31) er syrisk-libanesisk økonom, forsker og aktivist. Hun er leder av Sawa for Development and Aid (SDAID) og arbeider i  Libanon med syriske flyktninger.. I Libanon i dag befinner det seg 1,5 millioner syriske flyktninger. De er fanget i en menneskelig limbo, skriver Rafto-foreningen i sin begrunnelse om hvorfor Mhaissens arbeid er spesielt viktig. Dette er mennesker som ikke kan reise tilbake til Syria i frykt for sitt eget liv. I Libanon er heller ikke forholdene humanitære, og syriske flyktninger opplever et stadig press fra libanesiske myndigheter som systematisk trakasserer, massedeporterer og utøver vold

Timingen for denne prisen kunne derfor ikke vært mer riktig. Maja Janmyr, professor i internasjonal migrasjonsrett ved det juridiske fakultet i Oslo, forteller Samviten at situasjonen i både Libanon og Syria er langt mer seriøs enn i 2011. Hun roser Mhaissens arbeid og mener at det er på tide at dette får større internasjonal anerkjennelse. Libanon befinner seg nå i en økonomisk krise, og skylden blir lagt på den stadige opphopningen av flyktninger som landet er ute av stand til å vare på. Ved å gi denne prisen til Rouba Mhaissen ønsker Rafto-foreningen å rette fokus mot disse forholdene som det internasjonale samfunnet ikke satser nok på. De ønsker også å åpent oppfordre den libanesiske staten til å stanse tvangsdeporteringen av syriske flyktninger, en praksis som strider imot menneskerettighetskonvensjonen og forpliktende internasjonale avtaler. Dette poenget ble uthevet som spesielt viktig fra podiumet på Raftohuset.

Da prisbegrunnelsen ble lest opp av Instituttleder ved Sammenliknende politikk på UiB, Lise Rakner, til en forsamling av sultne journalister og ivrige fotografer, kom det tydelig frem at ingenting ble overlatt til tilfeldighetene ved årets Raftopris. Kunngjøringen ble strømmet live, og priskommitteen hemmeligholdt prisvinneren frem til torsdagen. Kristine Gabrielsen, pressekontakt for Raftoprisen, forteller oss mer om hvilke format de har tatt i bruk for å kunne konkurrere om den digitale oppmerksomheten rundt prisen. På bakrommet har flere frivillige og ansatte sendt ut pressemeldinger til flere tusen journalister, aviser og organisasjoner. Nyheten om prisvinneren har blitt spredd ut til verden. Dette bidrar til å føre verdens øyne mot Raftohuset her i Bergen. Forarbeid har foregått hovedsakelig gjennom krypterte apper slik som Whatsapp og tjenester som TOR. 

Lise Rakner er priskomiteleder for Raftoprisen og forteller om arbeidet med utvelgelsen av årets vinner. Hun fastslår til Samviten at det helt spesielle med Rouba Mhaissen er nivået hun skildrer den humanitære situasjonen på, ved å omtale flyktninger som individer. «Det er mange organisasjoner som snakker om flyktningkrisen som en humanitær katastrofe. Det som skiller årets prisvinner fra disse organisasjonene er at Mhaissen snakker om folk på flukt som ekte mennesker som har et genuint, individuelt menneskeverd med universelle menneskerettighetene».

Rakner forteller også om gangen i arbeidet videre etter at Rouba Mhaissen har mottatt prisen på 20 000 dollar. «Jeg tror at det som er helt unikt med Raftoprisen i forhold til priser som har et større pengebeløp er det at man blir en del av Raftofamilien (…) Det medfører oppfølging videre». Rouba skal bli fulgt opp med et helt spesielt opplegg på tre år som bestemmer hva pengene skal brukes til. Hvordan dette opplegget blir seende ut blir bestemt i løpet av november, hvor også den offisielle utdelingen skal finne sted. “Libanon brenner” sier Rakner, og mener med dette at den måten verdenssamfunnet behandler flyktninger på i dag ikke fungerer. De rikeste statene stenger dørene og betaler seg ut av problemet. Dermed ender man opp med at stater slik som Libanon sitter igjen med overfylte flyktningleirer som ikke klarer å bukte med menneskestrømmen til landet. Hun mener at prisen forhåpentligvis kan bidra til å sette problemet på agenda. «Vi er nødt til å finne en internasjonal ansvarsfordeling for mennesker på flukt” avslutter Rakner med.

 

Kilder: Rafto.no 30.09.19

Tekst: Ingrid Borvik & Nora Marie Mjølhus

Foto: Raftostiftelsen

Skribent