Samviten

– Jeg skal aldri eie egen bil, smiler Katrine Nødtvedt. Den 29-år gamle kulturbyråden for Miljøpartiet De Grønne fra Bønes har ansvar for kultur, mangfold og likestilling i Bergen kommune.

Samviten møter henne på Godt Brød i Marken en tidlig morgen i mars.

---

-Jeg har laget meg en setning i hodet om at jeg aldri skal eie egen bil. Det er rett og slett fordi jeg vet jeg hadde brukt den, hadde jeg hatt den. Katrine er både født og oppvokst i Bergen, men husker tilbake til en tid hvor lokalpolitikken ikke var hovedfokuset.

-Jeg hadde en trang for å sprekke den norske boblen, så jeg tok et årsstudium i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid etter videregående. Vi var 6 uker på skolebenken, hvor vi etterpå dro til forskjellige land for å jobbe som frivillige. Jeg dro til Peru.

Så du var engasjert fra tidlig av?
-Jeg hadde alltid en følelse at man burde bidra for andre, og jeg har alltid hatt det veldig bra. Det gav meg et overskudd til å drive med frivillig arbeid, og drive med organisasjonsarbeid. Jeg liker å få ting gjort, og det er givende å se at man kan være med å skape endring.

Kulturbyråden bor for tiden nært Bergen sentrum, og trives godt.

-Jeg har vokst opp i Bergen, vært student her og er en sentrums-beboer. Jeg har en mann som driver med musikk.  Jeg trodde før at jeg hadde oversikt over hva som fantes av tilbud i Bergen. Det jeg kjente til, var bare på overflaten. Det er så mange fantastiske ting som man ikke enda vet om.

Katrine drar frem atelierfelleskapet i C. Sundsgate, et fellesskap hun bodde et steinkast unna for noen år siden. Atelierene har åpen dag en gang i året, hvor man har mulighet til å se hvordan kunstnerne arbeider og produserer verkene sine.

Det er en god følelse å vite at mellom de grå bygningene så skjuler det seg noe fint og fargerikt, at det blomstrer av kreativitet. Man blir stolt av byen sin.

Katrine tenker at det å bruke disse tilbudene som finnes skaper et bedre fellesskap og at man føler seg enda mer som en bergenser. -Noen vil hevde at det er det siste vi bergensere trenger, humrer hun. 

Etter at det nye byrådet gikk på etter valget i 2019, ble kulturbyrådens oppgaver endret til kultur, mangfold og likestilling. Dette er tematikk som blir vektlagt når man snakker om kulturlivet i Bergen.

Nettverk for unge minoritetskvinner
Katrine trekker frem et samarbeid som har oppstått mellom den alternative musikkfestivalen Borealis og organisasjonen for unge minoritetskvinner Papillon som et eksempel.

– Enten man har bodd i Norge lenge eller har kort botid i Norge, er Papillon opptatt av å tilby et nettverk og et samlingspunkt for minoritetskvinner. Det Borealis har gjort, er at de tenker veldig sosiologisk på hvordan de som organisasjon skal være inkluderende. De ønsker å opprette en reell relasjon med kvinnene.

Papillon, i samarbeid med Borealis, har blant annet arrangert lytteklubber. Gjennom lytteklubbene har mange av kvinnene fått muligheten til å dyrke sine interesser. Dette har ført til at noen av dem har deltatt som frivillige under festivalen, eller søkt og fått praktikantstillinger hos Borealis. Katrine beskriver at dette er den fremtiden kulturmiljøet i Bergen må se etter.

-Kulturaktører er avhengige av å kommunisere med nye publikumsgrupper for å holde seg relevante, slår hun fast.

Økonomi

Lytteklubbene til Borealis og Papillon er prosjekter som har oppnådd stor suksess, men kulturbyråden fremhever også at Bergen kommune har et ansvar for å sikre at kulturtilbudet skal være for alle. Dette er noe de vurderer når kommunen får inn søknader om støtte.

-Det er åpent for alle å søke. Vi gir ut prosjektmidler, etableringsstøtte og tilskudd til atelierfellesskap i byen. Kunstnerøkonomien er et mangfoldsprinsipp, fordi det åpner opp for at man kan leve av eget arbeid uavhengig hvilke ressurser man har fra før. Det skal være økonomisk mulig å klare seg som kunstner i Bergen.

Katrine beskriver kulturfeltet som et sårbart økosystem. 

-Hvis man ikke har de profesjonelle musikerne, skuespillerne og koreografene så kan de heller ikke fungere som instruktører til de frivillige. Hvis man ikke har det frivillige kulturfeltet som søker penger og støtte for å betale de profesjonelle aktørene, så forsvinner deres inntektsgrunnlag.

Katrine har selv en søster som er utdannet innen  dans, og vet tiden man kan disponere til dansen blir betraktelig mindre dersom man er nødt til å ha en jobb ved siden av. Ved hjelp av offentlig støtte, kan man leve av egen kunst.

Møteplassene
En av de aller viktigste funksjonene for kulturen er den skaper en møteplass, mener Katrine.

-Gjennom samfunnsendringene er det noe som har blitt glemt litt. Nå er kjøpesentre og butikker samlingssteder, og vi må finne på noe bedre enn det. Når vi i 2030 skal være en by uten utslipp, må det føles logisk å bosette seg et sted med god kollektivtransport, med barnehage i nærheten og et godt kulturtilbud i området. Jeg føler meg selv mindre alene i min leilighet på Kronstad enn jeg gjør når jeg passer mine foreldre sitt hus ute på Bønes. Jeg tror man har en mindre risiko for å bli ensom dersom man ikke bare møtes i gangen i leilighetskomplekset, men i samlingspunkter i nærmiljøet. Jeg tror jo også at det vil gjøre folk lykkeligere, sier hun smilende.

Etter intervjuet pakket Katrine sammen, og gikk til byrådskonferansen. Dette var 12 mars. Konferansen handlet om korona. Samme dag innførte regjeringen de strengeste restriksjonene for sivilsamfunnet siden krigen, og kulturarrangementer ble forbudt. Siden da, har hverdagen endret seg drastisk, og særlig kulturlivet har blitt satt på prøve. Jeg ringte henne opp igjen.

Hvilke tiltak har dere satt i gang for å verne om kulturlivet?
-Vi har opprettholdt alle tilskudd slik at vi ikke skal bidra til usikkerhet. Alle de som har fått vedtak om at de får penger, vil få penger, selv om de kanskje ikke får gjennomført sine aktiviteter på grunn av korona. I tillegg så har vi flyttet rundt på tilskuddsmidlene våre, så vi har opprettet en midlertidig tilskuddsordning for korona-relaterte prosjekter. Der har vi satt av en million kroner for prosjekter som kan gjennomføres nå som erstatning for ting som egentlig skulle skje. Da kan artister, kunstnere og andre kulturaktører søke midler for digital formidlingsprosjekter og prosjekter der de kan ha fremvisninger på trygg avstand.

Er det mange som ønsker å arrangere disse arrangementene?
–Det er allerede mange som ønsker å gjøre ting nå. Vi ser på Facebook at det har dukket opp Brakkesyke 2020 og Brakkedans, og at orkester har hatt fjern-samspilling. Nå håper jeg at vi kan gi honorar til de som finner på gode idéer, og at ikke alt bare blir dugnadsbasert.

Den 3. april presenterte kulturbyråd Katrine Nødtvedt en krisepakke for kulturlivet til 30 millioner kroner.

//Portrett: Paul Johannesen

Skribent