Samviten

Ode til våren

Hjertet dunker forelsket i brystet, vil ha vårens kjærtegn over hele meg, vil forsvinne inn i våren, elskeren min som jeg har ventet på mens månen har glidd inn og ut av full og halv og ny. Blåmerkene på hjertet gjør ikke så vondt lenger, april lindrer alle sår, som om alt er bedre enn det har vært. Vil forbli sånn for alltid, la blikket være fritt og modig og la det møte en annens uten hemninger.

Døren har åpnet seg mot en nylig oppstått verden, spirende hestehov og tilgivelse av vinteren som ikke vet bedre. Blå fjord og øyne mot en himmel med sjeldne skyer, skjelner en tid med park og prosecco, kirsebærblomster og syrin, kyss og dans, indigofargede netter og dager uten planer som bare glir knirkefritt over i hverandre. Forbauselsen over spirende blader og grønnere gress som underholder meg hvert år, som om det umulig kunne skje i år som i fjor at våren faktisk var på ekte og ikke en utopi, like ekte som allergikerne som nyser nedover gatene. Gater og smau fylles av løvetann og ville valmuer som presser seg gjennom asfalt og brostein, og meg selv som presser meg gjennom turister som florerer.

Jeg hadde glemt turistene og duene og køene siden sist, hvordan kan man glemme frustrasjonen over tyske turister som ikke kan engelsk og som på død og liv skal bestille den vanskeligste kaffen rett før deg i køen hos Blom, for de skal jo bestandig ha den vanskeligste laktosefrie og veganske og økologiske kaffen når de først er her. Og eksamen da? Hvordan kan man glemme sure venner som ikke får sove på grunn av stresset og koffeinen de fyller seg med for å kapre A-en? Og buekorps. Og måker. Og solskinn på arbeidsdager. Og at regnet kommer tilbake i juni, mest sannsynlig, og at man så vidt kan lukke øynene fordi man skal da ikke gå glipp av våren før den er over.

Skribent