Samviten

Illustrasjon: Silje Løvli Lorentsen

Jeg lærte på den harde måten at tillit er ferskvare. Da jeg var 16 år, tok mamma meg i å drikke for første gang. Hun gikk for å skru av lyden på PCen min, og kom i skade for å lese skildringen av mitt første møte med alkohol. Meldingen lyste mot henne: “Hvor mye drakk du egentlig?” “Litt bunnslam, bare”. Mamma hadde lest meldingene mine på facebook, og jeg var helt knust. Hvordan kunne mamma bryte tilliten min på den måten? 

Jeg har siden da slitt med å stole på folk rundt meg, og jeg sover fortsatt den dag i dag med et øye åpent, voldsalarm på nattbordet, og en ladd pistol under puta. Heldigvis er ikke jeg representativ for det norske folk. En undersøkelse utført av en forskningsgruppe ved University of Oxford viser at Norge, langt foran land som Frankrike, Spania, og Storbritannia, er det landet i verden med høyest tillit til medmennesker.

Det sosioøkonomiske glidemiddelet

Tilliten vi har til hverandre har vi tjent oss rike på. Kostnaden ved å drive forretninger synker når bedrifter stoler på kundene sine, når staten stoler på innbyggerne sine, og når arbeidsgivere stoler på sine ansatte. Alt dette gjør at samfunnet slipper dyre kontroller og byråkratiske rutiner.

I Tyskland er flere samfunssomåder preget av lave tillitsnivåer. For eksempel betales 8 av 10 økonomiske transaksjoner med kontanter. Det er mer enn syv (!) ganger så mye som i Norge. Hvorfor tæpper de ikke bare kortet? Det er jo så mye enklere. Og billigere. En undersøkelse utført av Norges Bank anslår at en transaksjon koster godt over dobbelt så mye om den gjennomføres med kontant fremfor bankkort. 

Grunnen kan være at den tyske befolkningen har gjennomgått perioder med stor overvåkning fra myndighetene. Først nazistene, og deretter DDRs hemmelige politi, Stasi. Dette har ført til at tyskere er skeptiske til alt som etterlater spor; ingen skal kunne følge med på hva de bruker penger på eller hva de gjør på internett. Bare denne kontantbruken medfører store ekstrakostnader for tyskerne: Innleie av pengetransport, manuell regnskapsføring, og drift og vedlikehold av minibanker er eksempler på dette. 

I Norge har vi stort sett tillit til at ingen overvåker det vi gjør hver gang vi drar kortet i kantina. Det sparer alle på. Faktisk så har vi spart så mye at en undersøkelse anslår at Russlands samlede verdiskapning ville vært 70–80 prosent høyere hvis tillitsnivået der hadde vært like høyt som i Norge. I følge Alexander Cappelen, professor ved NHH, er tillit en viktigere ressurs for norsk økonomi enn oljen. Det er verdt å ta vare på. 

Tilliten som forsvant

Med dette i bakhodet kan det være fristende å tenke at løsningen på alle tenkelige problemer er å stole blindt på alt og alle. Så lett er det dessverre ikke. Høsten 2008 lærte verden konsekvensene av naivitet. Etter finanskrisen i 2008 stupte tilliten, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Kvinnen og mannen i gata fikk mindre tillit til myndigheter, banker, og medmennesker. 

I England oppsto det tvil om hvorvidt banken Northern Rock var i stand til å kunne utbetale pengene som kundene hadde på konto. I frykt for å miste verdiene sine stormet en stor andel av kundene til bankene for å ta ut alle sparepengene sine. Som et resultat av dette klarte ikke banken å betale ut alt. Snipp, snapp, snute så var Northern Rock konkurs.  

Dette var også et resultat av at finanstilsyn verden over i en årrekke hadde mislyktes med å regulere finansbransjen skikkelig. Vi hadde tillit til at myndigheter og banker kunne kontrollere finansbransjen. Vi var for naive.

Samtidig fikk banker mindre tillit til gutta på gulvet. Det ble kostbart. Banker tok høye utlånsrenter fordi de ikke stolte på at alle kunne betale tilbake, privatpersoner turte ikke lenger å ha penger i banken fordi de var redde for at den skulle gå konkurs, og vi fikk mindre tillit til sentrale offentlige institusjoner. Siden den gang har tillitsnivåene hentet seg inn i Norge og verden, men det er viktig å huske på konsekvensene av at tillit forsvinner. 

Stoler 100% på … meg selv

Vi mennesker ser på oss selv som objektive og upartiske, men hva skjer med tilliten i møte med mennesker som ikke er like oss selv? Da forsvinner den. 

I møte med mennesker med andre holdninger, meninger, dialekt, religion, eller hudfarge faller tilliten til hverandre. En undersøkelse gjennomført av Reuters Institute Digital News Report viser at klimaskeptikere har lavere tillit til etablerte nyhetsmedier enn resten av befolkningen. De eneste nyhetskildene som nyter høyere tillit hos klimaskeptikere enn resten av befolkningen ellers, er Resett og Document. La meg ta et annet eksempel: En undersøkelse utført av McGill University viser at vi stoler mindre på personer med en annen dialekt enn oss selv.  

Det at offentligheten preges av mistillit mellom ulike grupper er et kjent fenomen: Personer på NAV blir mistenkeliggjort, flyktninger blir stemplet som lykkejegere, vi har ikke tillit til at EU vet hva “folket” vil. Hva handler dette om? Stoler vi ikke på at flyktninger har et reelt beskyttelsesbehov, eller at uføretrygdede faktisk ikke er i stand til å jobbe? 

Denne tendensen manifesterer seg også i møte med internasjonale institusjoner og relasjoner. Store samfunnsendringer, drevet av globalisering, gjør at økonomiske, politiske, og sosiale relasjoner har forandret seg i et hurtig tempo. Mange har følt seg fremmedgjort fra en politisk elite som distanserer seg fra grasrota. Kan grunnen til at Jonas Gahr Støres formue stadig er et tema i valgkamper være at vi ikke stoler på han fordi han er rikere enn oss?

Et interessant moment i denne saken er at vi ikke bare stoler mer på personer vi oppfatter som like oss selv, vi oppfatter også personer vi stoler på som likere oss selv enn det de faktisk er. Kanskje det vi alle egentlig streber etter er å være tillitsfulle? Så hvorfor stoler vi egentlig mer på folk som ligner oss selv? Kanskje fordi vi stoler på oss selv, og dermed antar at de som meg er til å stole på.

Med tillit skal landet bygges

Det mye i samfunnet som fungerer svært godt takket være tillit. Det er derfor nedslående at vi i tiden som kommer kan oppleve lavere tillitsnivåer. En heterogen befolkning er konsekvens av en globalisert verden. Fordi vi stoler på folk som ligner oss selv, kan vi oppleve lavere tillitsnivåer til medmennesker. De siste par årene har vi fått mange gode eksempler på hva konsekvensene av dette: Brexit, nasjonalisme, og proteksjonisme. En løsning kan være så enkel, og så vanskelig, som å stole mer på personer som ikke er like oss selv.

Skribent