Samviten

Samtidig som en skilpadde tukler seg inn i et fiskegarn, en hval skjærer seg på store plastbiter og fiskene i havet får i seg «næringsrik» mikroplast i kostholdet sitt, sitter vi her i Norge med et mye større problem: Hvordan er det i det hele tatt mulig å spise og nyte en yoghurt med en skje som smaker tre, og er så liten at vi lett søler? 

Ødelegger idyllen

Det at 15 tonn plast havner i havet hvert eneste minutt er langt fra så viktig som at yoghurtopplevelsen blir rammet.

For hallo, den skjea er faktisk veldig viktig! En yoghurtskje kan jo spille inn på de viktigste områdene i livet. Tenk deg en flott solskinnsdag hvor du skal på en lang topptur sammen med vennene dine. Du tar fram lunsjen og skal nyte en fredelig stund, men den ikke-fungerende skjea gjør stunden strevsom og fjerner fokuset fra den gode turopplevelsen. Det er da nokså ergerlig?

Turopplevelsen kan imidlertid bli enda mer ergerlig om 50 år når fjellturen blir kortere fordi naturen er delvis ødelagt.

Et paradoks

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det noe fascinerende med menneskets fornuft. Tenk at vi er i stand til å bruke så mye engasjement på å irritere oss over å måtte sutte på et pappsugerør fra Mækkern, imens regnskogen brenner og havnivået stiger. Mennesker blir drevet på flukt av klimaendringer, og dyr blir viklet inn i skarpe plastrester som sakte men sikkert tar livet av dem. Selv om et pappsugerør hverken skaper eller løser disse problemene, er det fascinerende hvordan mennesket er i stand til å føle så stort om noe så smått, når selve grunnlaget for vår eksistens er under press.  

Ulempene ved å måtte hive i seg en milkshake med et pappsugerør er i grunn nokså små i forhold til jordas utfordringer. Eller?

Krever energiomstilling

Mange vil kanskje mene at det virker meningsløst å bli tvunget til å spise med en altfor kort skje som gir tresmak i munnen, når resten av begeret likevel er laget av plast. Joda, man kan absolutt påstå at bestikkets design har et forbedringspotensial. Men tenk over det: Hadde mennesket lagt ned samme energi for klimakrisen som det har for treskjea til yoghurten eller pappsugerøret fra Mækkern, så ville vi kanskje ha forsterket kampen for klimaet på en meningsfull måte. Kanskje det er nettopp energien fra yoghurtskje- og pappsugerørfrustrasjonen vi må hente for å klare å redde jorda?

Ingenting er hugget i tre, tross alt.

Yoghurt med bismak

Men hva er egentlig greia med denne tresmaken? Er det verst at selve yoghurtopplevelsen blir påvirket eller er det kanskje det at smaken av tre minner oss på hvor kjipt det er at vi har en altoppslukende miljøkatastrofe å deale med?

Så leit at et mellommåltid følger med en bismak av miljøvern.

Vel. Vi kan ergre oss over at yoghurtskjea smaker litt tre, og at vi søler litt yoghurt på fingeren idet vi trøkker den inn i munnen. I det store og hele så er det kanskje et større problem vi bør fokusere mer på, men er vi villige til å omstille tankemønsteret vårt? 

Skribent