Samviten

Donald Trump er den første presidenten som tar et eksplisitt oppgjør med de tradisjonelle mediene, og går interaktivt til verks med å bygge seg opp en følgerskare på sosiale medier. Hva sier denne medieutviklingen om de tradisjonelle mediene, og på hvilken måte utfordrer denne nye formen for nyheter og informasjon pressens etiske verdier og normer?

Tekst: Eva Nedregaard
Illustrasjon: Victoria Grace


Foto: Twitter

Trump har vært åpen om at sosiale medier som Twitter, Facebook og YouTube var en av de største pådriverne i presidentkampanjen, og mener samtidig at de politiske motstanderne promoterte og annonserte på feil arena. Det kan han muligens ha rett i. USAs nye president kan nemlig nå ut til over 26 millioner mennesker på Twitter med ett enkelt tastetrykk. I kontrast har Fox News, CNN og MSNBC gjennomsnittlig sammenlagt et publikum på 4.66 millioner mennesker i beste sendetid. Likevel er det ikke bare antallet mennesker som utgjør en forskjell, men også mye det som skjer etterpå.

En strategisk markedsføring
Det er mange faktorer som gjør at sosiale medier ofte vinner over de tradisjonelle når det gjelder markedsføring og informasjon. Disse kan kortes ned til fire relevante punkter:

• Ufiltrerte ytringer
Ved å bruke sosiale medier som informasjonsplattform står politikerne fritt til å si og mene akkurat det de vil, uten medienes umiddelbare innblandelse. Slik kan Trump fortelle følgerne “the real news”, og samtidig komme seg unna den filtreringen og redigeringen som finnes i de tradisjonelle mediene. Det er bare han selv og hans politiske støttespillere som kontrollerer informasjonen som kommer ut.

• Tilstedeværelse
Med mobile applikasjoner er informasjonsflyten mer eller mindre konstant, og for de politisk engasjerte er det mulig å bli oppdatert 24 timer i døgnet.

• Interaktivitet
Å være tilgjengelig på sosiale medier fører til en mer umiddelbar nærhet. Ved at det er mulig å kommentere og stille spørsmål direkte til politikeren, vil velgere oppleve det autorative skillet som svakere og få en sterkere tilknytning til både partiet og representantene. Det er for eksempel ikke unormalt at politikere har såkalte “live-sendinger” på Facebook, der de svarer på innsendte spørsmål fra andre brukere.  

• Sosialt engasjement og tilhørighet
Samtidig som sidene fungerer som en direkte link mellom politikerne og velgerne, er det også en arena der likesinnede kan møtes og diskutere med hverandre. Ved å dele bilder, innlegg og videoer forsterkes relasjonen og tilhørigheten til “gruppen”, noe som ofte fører til debatt med medlemmer av annen politisk tilhørighet. Denne delingen av materiale er også noe politikerne er avhengige av. Trump la for eksempel kampanjevideoer ut på videodelingstjenesten YouTube, som raskt ble viderespredd og delt i andre sosiale medielandskap.   

Sammenligner vi disse fire punktene med de mer tradisjonelle mediene er det begrensningene til sistnevnte gruppe som gjør at de ofte kommer til kort i samfunnsdebatten. Sosiale medier fungerer som en gullgruve for politikere ved at de både kan kommunisere direkte med velgere og samtidig få ut den informasjonen de ønsker å formidle. Informasjonen blir deretter delt av likesinnede og spredd videre – og det er nettopp en slik informasjonsformidling politikerne vinner på. Det er likevel ikke gitt at sosiale medier alltid er en smart arena å innhente nyheter og informasjon fra.   

Den etiske problematikken
Ett av de klart største problemene med sosiale medier som en medieinstitusjon er at den mangler de klare retningslinjene for informasjon og journalistikk som finnes hos profesjonelle aktører. Et eksempel på dette finner vi også her i Norge.

Kristoffer Joner postet 21. november i fjor et innlegg på Facebook der han kritiserte innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til flyktningkrisen. Joner viste til et tidligere innlegg lagt ut på ministerens Facebookside, og oppfordret alle til å ta avstand fra holdningene ved å donere 100 kroner til NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) i Listhaugs navn:

“[….] Jeg har vært i dialog med NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere, og oppfordrer alle til å gi et bidrag på 100 kroner til deres arbeid – i Sylvi Listhaugs navn. For hver eneste donasjon som kommer inn, vil Sylvi Listhaug motta et personlig takkekort fra NOAS. Mitt håp er at hun skal få et trailerlass.. Og føler skammen.”

Etter fire timer hadde innlegget nærmere 28.000 “likes” og over 18.000 delinger. I skrivende stund er det blitt delt 48.930 ganger. Listhaug gikk raskt til motangrep, men med et betraktelig mindre antall delinger – og NOAS endte til slutt opp med et bidrag på over 3 millioner norske kroner i ministerens navn.

Debatten spredte seg raskt over til de tradisjonelle mediene, og etter kort tid fikk Joner hard kritikk for feilaktig markedsføring. Flere og flere Facebook-brukere følte seg lurt da det kom fram at det var et reklamebyrå som sto bak Joners post, og mange krevde pengene tilbake.

Knytter vi denne problematikken til de tradisjonelle mediene finner vi en paragraf i “Vær Varsom”-plakaten som lyder slik:

2.8 Skjult reklame er uforenlig med god presseskikk. Kommersielle interesser skal ikke ha innflytelse på journalistisk virksomhet, innhold eller presentasjon. Hvis redaksjonelt stoff er sponset, eller et program har produktplasseringer, skal dette være åpenbart for publikum.

Om denne paragrafen er gyldig eller ugyldig i dette tilfellet beror seg på definisjonen av Joner som privatperson og/eller kommersiell aktør. Dette er en av de største problemstillingene når det gjelder informasjonsformidling på Facebook, og det er akkurat her de diffuse skillene mellom presse og sosiale medier kommer frem. Det rent objektive vil ofte være vanskeligere å finne på sosiale medier enn hos den samlede tradisjonelle pressen – uansett hvor mange av dem som eventuelt lyver.

Den kildekritiske problematikken
Den tyske politikk- og kommunikasjonsrådgiveren Johannes Hillje deltok i en debatt ledet av European Association of Communication Directors tidligere i år. Her påpekte han viktigheten av filtrering og kildekritikk knyttet til nye medieplattformer. I følge Hillje er det største problemet at brukere ofte oppsøker ideer og meninger som bekrefter tankene og meningene de allerede har, og glemmer å lete hos andre nyhets- og informasjonskilder. Innlegg på sosiale medier møter en problematikk ved at informasjonen ofte mangler en verifisering utenfra, og det er ofte enkelt å like og dele uten å gjøre noen form for bakgrunnssjekk i forkant. På denne måten kan man heller si at det er mer innenfor normalen at falske nyheter spres på sosiale medier.

Facebooksiden “Viralgranskaren”, et sideprosjekt av den svenske avisen Metro, er en av mange som legger vekt på viktigheten av god research. Ved å publisere ulike videoer som gjenspeiler god og dårlig kildekritikk, prøver de å rette oppmerksomheten mot hvor enkelt det kan være å la seg lure. I en av videoene på siden viser de hvordan mangelen på kildekritikk førte til at et feilaktig innlegg ble spredt over 10.000 ganger på sosiale medier. Innlegget handlet om at svenske muslimer forhindret at julelys ble oppsatt i svenske gater, selv om det etter ett enkelt googlesøk viser seg at forbudet ble satt opp av Trafikkverket for å bevare sikkerhet i trafikken. Dette er bare ett av mange eksempler som viser hvor sosiale medier kommer til kort, i forhold til pressen som er mer avhengige av å støtte seg på gitte regler og normer for publisering.  

Det Trump og andre politikere har til felles er måten de bruker sosiale medier på. De fronter sterke meninger, som raskt fører til debatt og engasjement og tilsvarende oppslutning. Hadde pressen gitt dem like stor oppmerksomhet om det var i de tradisjonelle mediene debatten startet? Mest sannsynligvis ikke. Likevel er det viktig at informasjonen og meningene har “kjøtt på beina”. Det er ikke alltid like enkelt å skille mellom fakta og personlige meninger når påstandene mangler ytterligere bakgrunnsinformasjon. Sosiale medier er nok her for å bli, men det betyr likevel ikke at vi trenger å avvikle vaktbikkja.

Skribent