I dagens digitale filmmarked blir en films tilgjengelighet bestemt av dens circulation power. Circulation power defineres i en artikkel av David Hesmondhalgh, Amanda D. Lotz fra 2020, som produsenters og distributørers «ability to direct audiences toward certain kinds of experience and content, and therefore away from others[1].” I dagens filmmarked dominerer hovedsakelig streaming og digital media. Dette betyr at media gitt ut fysisk nå har mindre circulation power enn noen gang før.
Problemet med digital mediadistribusjon, er at man som forbruker ikke eier selve mediet, men heller eier en brukerlisens som lar deg ta nytte av mediet, men dette er bare så lenge tjenesten som leverer mediet eksisterer. Dette er i kontrast til fysiske medier som ikke er avhengig av en tjeneste som vedlikeholder en server med mediet. Dette har gitt store selskaper makt for å kunne begrense filmer og serier, som man som forbruker får/har tilgang til/på. Dette har skadet mangfoldet av media, og gitt oss en overvekt av noen få filmer og serier, der av den tilsynelatende dominansen av superheltfilmer.
Det er en balansegang mellom hvor enkelt det er med et digitalt media marked, og selvstendigheten man gjerne vil ha som en forbruker. Da strømmetjenestene virkelig ble populære på starten av 2010-tallet, var det med et løfte at man kunne se hva man vil, når man vil, hvor man vil. Nå til dags er det både lettere og vanskeligere enn noen gang å se tv-serier eller filmer. På den positive siden ligger filmer og serier tilgjengelig på en strømmetjeneste, og på den negative siden ligger de på én strømmetjeneste. Per dags dato er det rundt 30 strømmetjenester tilgjengelig i Norge (avhengig av definisjon) i alle mulige prisklasser. På den måten er man i en situasjon for å få sett alt, må man alltid abonnere på mer enn en tjeneste.
Flere og flere konsumerer bare media gjennom strømmeplattformer, noe som snevrer inn et allerede kompetitivt marked. Dette har skadet mangfoldet av filmer som blir laget, og de som blir laget prøver ofte å treffe en så stor målgruppe som mulig.
Omstendighetene rundt moderne film distribusjon er noe man har sett, spesielt når de store underholdningsselskapene har skrotet nesten-/helt-ferdige filmer, for innsparinger. Dette, i kombinasjon med streaming og et større digitalt marked, har gjort at man har snevret inn på filmene, som man produserer. Dette er ikke bare noe som skjer i Hollywood, men noe som også er en kritikk av det norske filmmarkedet. Der har man en tilsynelatende uendelig mengde norske 2. Verdenskrig filmer. Fordi dette er filmene som har tiltrukket folk til kino, og for strømming er det også disse filmene man har prioritert.
Trygt sagt er det nok at distributørenes avhengighet av det digitale markedet har gitt oss et snevert marked, som er avhengig av gode kinotall eller store tall på strømmetjenester, for å få sin fortjeneste. Vi har heldigvis, sett at mer uavhengige distributører som A24, Neon og Arthaus, har blitt favoritter både ved prisutdelinger, og hos kritikere. Spesielt Arthaus, har i det siste distribuert mer sær norsk film, som stiller spørsmål ved samfunnet, og hos oss som mennesker og individer.