Jeg husker da sjenansen min ble syk. Det var ikke greit. Sjenanse var alltid min greie, det var en del av karakteren min, en del av min identitet – noe jeg tok med meg ut av livmoren og inn i livet. «Forsiktig» kalte de meg. «Rolig». Av og til fikk jeg kommentarer fra lærerne om at jeg burde være mer aktiv i timen. Det var greit, jeg visste jo vi skulle få en muntlig karakter. Men jeg likte ikke å prate høyt, og likte ikke å prate med mange på samme tid. Det var meg. Noen måtte jo være sånn også.
Illustrasjon: Yiren Fang
Da jeg kom inn i fulle rom, trakk jeg skuldrene opp mot ørene, så ned i gulvet, ville ikke suge til meg oppmerksomhet. Så fant jeg vennene mine i et hjørne, og skuldrene sank.
Så ble jeg syk. Jeg ble syk midt i sjenansen, som om den var et egen organ. Det kunne ikke stoppes med antibiotika, og noen mente jeg bare måtte utfordre den. Men den ble sykere, og sjenansen – som før var en del av meg – hadde nå pådratt seg en lidelse. Dette var ikke greit. Dette var jo ikke meg, det kjente jeg.
Opptrukne skuldre ble erstattet av pur frykt, hjertebank, svetting i nakken, og en ekstrem selvbevissthet, som om jeg satt og observerte meg selv utenfra, som om jeg ikke var inni meg selv lengre, ikke kunne kontrollere meg selv, ikke kunne bevege beina på en naturlig måte. Før jeg kom til hjørnet av rommet, hadde jeg snudd og gått ut igjen.
Da jeg bare var sjenert kunne det være litt ekkelt å gå på bussen. Idet bussdørene åpnet seg, prøvde jeg å ikke få øyekontakt med noen, jeg visste jo aldri hva de tenkte om meg. Jeg betalte for billetten min, fant et ledig sete, og så ut vinduet resten av turen.
Så ble jeg syk. Sjenansen min ble verre og verre, jeg klarte ikke å gjøre den frisk alene, jeg klarte ikke å snu prognosen. Slangene i magen begynte å vri seg allerede hjemme, og idet jeg så busstoppet nærme seg, begynte de å bite meg så hardt at jeg trodde jeg skulle spy. Ryggen ble våt, jeg tok fingeren raskt opp og følte på pulsåren, bare for å få bekreftet hvor fort hjertet faktisk slo.
Så gikk dørene opp.
Jeg skalv, jeg svettet, jeg gjentok ord for meg selv mentalt, jeg så i gulvet, jeg satte meg på setet, jeg pustet, jeg planla, jeg luktet meg diskré under armene, jeg kjente blikkene til alle i bussen, alle så på meg, alle så hvor unaturlig jeg oppførte meg, de hvisket, de fniste, alle hørte hjertet mitt, alle hørte pusten min, pusten min, pusten min, jeg fikk ikke puste, jeg kom til å besvime, jeg måtte falle på en måte som gjorde at skjørtet ikke gled opp, jeg måtte planlegge. Jeg kom til å dø. Ekstremt lite greit.
Jeg ble tvunget til å ta sjenansen med til legen, for å forklare han at den var blitt syk. Til og med det var vanskelig, infeksjonen var blitt ekstremt ille, symptomene var invalidiserende. Å sitte på venterommet gjorde at hjertet mitt hamret. Jeg måtte hele tiden jobbe hardt for å kontrollere pusten min, prøve å ta kontroll over åndedragene. Men det verste symptomet av denne sykdommen var likevel følelsen av at jeg kom til å dø. Hver eneste celle i meg kunne begynne å tro på den tanken, jeg var døden nær, jeg var døende. Kroppen begynte da å sette i gang prosesser, den gjorde meg klar til å løpe bort fra det som holdt på å drepe meg.
«Det finnes hjelp», sa legen. «Sjenansen er deg, lidelsen er ikke». Det fantes behandling, men det kunne ta tid. Og det gjorde det også. Det var vondt, rett og slett smertefullt i begynnelsen. Som en brukket fot de gipset, som jeg etterhvert måtte trene opp igjen. Gå på den, bruke musklene, ikke bli redd av smertene. Jeg hadde jo gått med dette en stund, så det tok tid før sjenansen begynte å bli friskere. Men det gikk. Jeg måtte ta en dag om gangen, la infeksjonen trekke seg tilbake, vite når jeg trengte hvile, vite når jeg måtte fortsette.
Symptomene forandret seg, de ble mildere. Dødsfrykten ble til frykt, frykten ble til katastrofetanker, katastrofetankene ble til bekymringer. Og vipps, så var jeg sjenert igjen. For det er jo sånn jeg er, jeg er sjenert. Sjenert men glad.
Nå er jeg frisk, og tenker mye tilbake på da sjenansen min ble syk. Det var ikke greit.
Film for oss som er glad i bestemor Thelma er ei dreven dame på 93…
Jeg elsker denne filmen. Denne filmen eier. Den er dritbra. Det er ikke vits å…
A real pain er en film som kort sagt handler om identitet og ettermæle. Dette…
Det er den tiden på året. Høsten har kommet. Det blir kaldere og mørkere. Det…
KjærlighetEtter denne anmelderens egen mening, er Dag Johan Haugerud en av de få norske manusforfatterne…