Merk: Artikkelen ble skrevet for Samvitens trykte magasin i 2016.
Hvordan utspiller den norske forståelsen av parforhold seg på immigrasjonskontoret? En forskningsartikkel fra 2012 hevder at familiegjenforening foregår annerledes for norske menn enn den gjør for norske kvinner.
Hva består et typisk parforhold av? Ifølge norske forskere definerer nordmenn parforhold og forelderskap gjennom gjensidig seksuell tiltrekning og emosjonelle bånd. Såkalte norske normer for parforhold benyttes for eksempel som ramme i «Living Together»; et statlig finansiert kurs for par med førstefødte barn.
Den vestlig-kulturelle familiemodellen har altså som norm at et par er gjensidig tiltrukket, har et aktivt seksualliv, og et følelsestungt bånd. Men denne modellen ser annerledes ut i andre verdensdeler ved at andre normer definerer rammen for et parforhold. Når den vestlige familiemodellen er den som råder ved vestlige migrasjonskontorer, kan det oppstå problematiske normbrudd, særlig ved familiegjenforeninger.
Ifølge forskerne Muhleisen, Røthing og Bang Svendsen (2012) anses migrasjon som legitimt bare dersom det er et resultat av inneboende emosjonelle og seksuelle behov; som utgjør det autentiske ved homoseksuelle eller ekteskapelige migranter.
Gjennom kurset «Living Together», som implisitt genererer de norske normene for forelderskap; innlemmes migrantene i «den norske modellen», og kan produsere barn som blir fullstendig norske. På denne måten vil de, ifølge forskerne, bistå nasjonens reproduksjon, snarere enn å true den.
De aller fleste migranter i Norge er familiemigranter, hvorav cirka 60 prosent oppnår oppholdstillatelse. For å få familiegjenforening må man etterfølge kravet om at ekteskapet er formelt godkjent; at ekteparet deler husholdning og at ekteskapet er autentisk, skriver Muhleisen m.fl. Blir ikke kravene godkjent, må vedkommende forlate landet og blir tilbakesendt til sitt opprinnelsesland.
Kravet om seksuell og emosjonell relasjon samt gjensidig tiltrekning skal altså forhindre proforma ekteskap, til tross for at disse gjerne anses som normen i andre land. Norsk lov spesifiserer ikke hva som menes med «autentisk ekteskap», bortsett fra visse attributter som forholdets lengde, «karakter», aldersforskjell og parets kjennskap til hverandre, skrives det videre. Imidlertid mener forskerne at kravene er vage, og i praksis opp til skjønn hos politiet og immigrasjonsmyndighetene.
«Ayat» (25) er norskfødt med pakistansk opprinnelse, og har nylig giftet seg med «Azan» (29), som er pakistansk. Gjennom familiegjenforening har paret fått godkjent ekteskapet og «Azans’» oppholdstillatelse av UDI etter 18 måneders ventetid. «Ayat» har i den lange ventetiden vært svært fortvilet. Gjentatte ganger har hun ringt UDI for å purre på saken, uten at de har gitt henne ytterligere opplysninger.
– Jeg følte at jeg hadde gjort noe kriminelt, sier hun med skarphet i stemmen.
– Det verste var når jeg måtte inn til avhør med politiet i fem timer. Politiet spurte meg to ganger om ekteskapet mitt var tvang, men hver gang jeg forsikret dem om det motsatte, virket det ikke som at jeg ble ordentlig trodd.
– Hva spurte de om?
– Det var spørsmål på detaljnivå. Personopplysninger, pass, telefonnummer. Jeg måtte ha mobilen liggende fremme, og ble spurt om jeg kunne si nummeret hans utenat. Jeg klarte det ikke, men politiet så hjertene lagret etter navnet hans. Videre ville de vite hvordan jeg og «Azan» møttes, hvem som bestemte at vi skulle gifte oss, og om vi hadde fått ja fra begge familiene. Jeg viste bilder fra forlovelsesfesten og bryllupet, og måtte oppgi datoer, hvem som var gjester, hva slags mat vi serverte… De vet hvordan pakistanske bryllup fungerer, så de kan avsløre om det er juks.
Intervjuet med politiet tok fem timer inkludert to pauser. Politiet spurte henne to ganger hvorfor hun hadde valgt akkurat ham. I tillegg ville de vite om ekteskapet skyldtes press fra familien, om de to var i slekt, og om hun og «Azan» hadde hatt samleie.
– Opplevde du spørsmålene som ubehagelige?
– Ja. To ganger spurte de om jeg trengte hjelp til å komme meg ut av ekteskapet. Jeg synes det er bra at de ønsker å forhindre tvangsekteskap. Men det er unødvendig å ha et såpass langt intervju, som føles mest som et avhør. Man skal virkelig måtte planlegge en god historie for å kunne lyve seg gjennom noe slikt.
Da «Azan» søkte om oppholdstillatelse, var behandlingstiden fra UDI på seks måneder. Etterhvert økte den til ni måneder, så til 12. «Ayat» og «Azan» giftet seg i mellomtiden i Pakistan, og endret søknaden til familiegjenforening. I løpet av søkeperioden kunne «Azan» heller ikke besøke Norge på turistvisum, ettersom man ikke kan søke om flere visum samtidig. Etter 18 måneder fikk de endelig godkjent søknaden for familiegjenforening.
– Hvordan oppfattet du UDI gjennom ventetiden?
– Ventetida var et helvete. Informasjonen jeg fikk varierte veldig ut fra hvem jeg snakket med, men de hadde sjelden noe å si. Da jeg fikk beskjed om at søknaden ville utsettes tre måneder fordi vi ikke hadde levert vandelsattest, ringte jeg gråtkvalt og klaget på at vi aldri hadde blitt bedt om å sende dette inn. Politiet hadde glemt det. Da jeg kranglet med dem, godtok de til slutt å ordne saken uten tre måneders ventetid.
– Da det hadde gått 18 måneder ringte jeg igjen for å få mer informasjon. Mannen jeg pratet med kjeftet i røret om at «alle må vente». Da la jeg bare på. Etter en stund ringte jeg opp, snakket med en kvinne, og hun beklaget hendelsen. Etter dette fikk jeg en telefon fra en mann «litt høyere oppe i systemet», som beklaget igjen, og skulle sjekke saken. To dager etterpå fikk «Azan» visum.
«Ayat» forteller at ventetiden for familiegjenforening er planlagt å minske utover 2016; men at den foreløpig nå er på 19 måneder.
– UDI sa at flyktningbarn dør på vei til Norge. Men plutselig tredoblet jo regjeringen ventetiden. Før fikk man svar innen ett år, og ny informasjon innen seks måneder. Jeg kunne heldigvis alltid ta telefonen fra UDI på jobb. Hele ventetiden bestod av stress, tårer og frustrasjon. Den dagen han fikk visum, forsvant det tusen kilo fra skuldrene mine.
Ifølge forskerne Muhleisen, Røthing og Bang Svendsen, tiltrekker transnasjonale ekteskap ulik oppmerksomhet hos ulike immigrasjonsinstanser. Ekteskap mellom etnisk norske menn og ikke-vestlige kvinner (gitt at aldersforskjellen fremstår som normal), ser ikke ut til å skape mistanke i samme grad som ekteskap mellom etnisk norske kvinner og ikke-vestlige menn (eller mellom to personer med ikke-vestlig opprinnelse).
Flere norske menn er i ekteskap med utenlandske kvinner; der majoriteten kommer fra Philippinene, Thailand og Russland. Ifølge forskerne er det typisk at disse ekteskapene anses som legitime fordi mennene har et ønske om seksuelle forhold og en familie.
Dermed synes disse ekteskapene å være til fordel for det norske samfunnet og for norske menn. Disse ekteskapene faller altså inn under den vestlige familiemodellen med dimensjonen seksuell relasjon, der det anses som autentisk i seg selv at en mann har seksuelle behov.
Den samme normen gjelder ikke for kvinner, mener forskerne. Ønsket om å fylle seksuelle behov anses ikke som gjeldende for kvinner. Det antas likevel at ekteskapet er autentisk hos kvinnen, men proforma hos den ikke-vestlige mannen.Normene forholder seg altså annerledes omkring hvilket kjønn det er snakk om:
“Even if the sexual nature of the marriage is not in doubt, the agency granted the non-western man still makes him seem to be subverting the nation, rather than strengthening it.”
Det er særlig interessant at ekteskap som inkluderer ikke-vestlige menn anses som truende for nasjonen, når de ikke-vestlige kvinnene anses som styrkende. Imidlertid kan det være flere forklaringer på slike normer.
En kan være anerkjennelsen av at menn har større handlingsrom og påvirkningskraft enn kvinner, også i et nytt og fremmed land. Fremmedfrykten, samt frykten for endringer i kultur og verdier, kan altså føles større overfor ikke-vestlige menn enn ikke-vestlige kvinner.
Den samme tanken kan overføres til de norske mennene. Ved å anerkjenne at norske menn har større andel makt, og samtidig flere (eller rett og slett viktigere) seksuelle behov, implementeres tanken om at ikke-vestlige menn utgjør en seksuell trussel mot de norske mennene. Ideen innebærer samtidig at norske menns preferanser dominerer fellesskapet i større grad enn norske kvinner; slik at kvinnene anses som «tilhørende» mennene og fellesskapet.
Det er imidlertid interessant hvor kort skillet er mellom det private og det felles når det gjelder den ekteskapelige sonen for menn kontra kvinner. På den ene siden har fellesskapet gått langt i å ha myndighet og definisjonsmakt over (u)sømmelige ekteskap; på den andre siden har det som har foregått innen ekteskapet vært ansett som utenfor fellesskapet, deriblant termen «husbråk» om vold i nære relasjoner.
En annen forklaring, som også er beslektet med de forrige, ligger til tanken om at en ikke-vestlig mann vil påvirke en eventuell familie i ikke-vestlig retning, og dermed true den norskkulturelle identiteten. Kanskje tror man at ikke-vestlige kvinner lettere vil la seg integrere ved å for eksempel underordne seg sin norske ektefelle.
Det skal imidlertid sies at religiøse skiller mellom de ikke-vestlige landene kan være av betydning. For eksempel forteller «Ayat» at Utlendingsdirektoratet inntil nylig praktiserte ulike regler for individer fra Asia eller Sør Amerika, sammenliknet med dem fra muslimske land.
– Før var det slik at UDI krevde å ha søkere fra Midtøsten inne til intervju, mens søkere fra andre verdensdeler ikke trengte dette. Nå er det slik at alle norske personer over 25 år som ønsker gjenforening, ikke trenger å komme til intervju, men fra visse land må begge parter møte på intervju. Etter nye ordninger fra april/ mai 2014, er det lik ventetid for alle, sier hun.
Cecilie Sande Amundsen, områdeleder for familieinnvandring i Utlendingsdirektoratet, er ikke helt enig i dette.
– Det er flere årsaker til at vi ber om intervju i en søknad. Dersom referansepersonen er under 25 år, og søkeren kommer fra et visumpliktig land, så er det lovpålagt at referansepersonen må til intervju før en tillatelse kan innvilges. Dette er et tiltak mot tvangsekteskap. Det er også andre grunner til at vi kan be om intervju i sakene, for eksempel at søkeren kommer fra et land som kun utsteder dokumenter med lav troverdighet. Andre typiske grunner er behov for å undersøke identitet, proformaekteskap og tvangsekteskap i saker der referansepersonen er over 25 år. For visse land tilbyr vi også DNA- test for å kunne avklare familierelasjon. Dette er vanlig i søknader fra mange land i Afrika, Asia, Tyrkia og Balkan.
– Helt konkret: blir det gjort forskjell på søkere fra muslimske land og på de fra ikke- muslimske land?
– Hvilken religion som er vanlig i det landet søkeren kommer fra, har ingenting å si for hvordan en søknad blir behandlet. Det er forskjeller i graden av nødvendighet for å utrede saken gjennom intervju og DNA- tester. Dette skyldes forholdene nevnt tidligere. Behovene for å undersøke dette kan variere med hvilket land søkeren kommer fra, ikke av religion.
– Hvilken kommentar har dere til påstanden fra forskningsartikkelen; om at norske immigrasjonskontorer forskjellsbehandler norske menn og norske kvinner som søker om familiegjenforening med utenlandske partnere?
– Det er UDI som behandler de fleste søknader om familiegjenforening. Politiet og en ambassade er gitt myndighet til å innvilge søknader uten tvil. UDIs behandling av sakene skjer sentralt. Reglene om familiegjenforening er i stor grad detaljert i lov og forskrift, og disse er stort sett rettighetsbestemmelser som åpner lite for at vi kan bruke skjønn. Det er forskjeller i innvilgelsesprosenten når referansepersonen er en norsk mann sammenliknet med når referansepersonen er en norsk kvinne. Hovedgrunnen til dette er underholdskravet, som oftere er oppfylt i saker der referansepersonen er mannlig. I de tilfellene vi kan bruke skjønn, er det spørsmål om det kan gjøres unntak fra hovedreglene, f. eks fra underholdskravet, og om et ekteskap er et tvangsekteskap eller et proformaekteskap. Tvangsekteskap er sjelden en problemstilling i saker der referansepersonen er etnisk norsk, og dette gjelder uansett svært få saker i året.
Amundsen forteller at mellom en og to prosent av alle søknader om familiegjenforening med ektefelle blir avslått på grunn av mistanke om proforma. Proforma ekteskap utgjør bare 5-6 prosent av avslagssakene, hevder hun.
– Det er de samme kriteriene som anvendes uavhengig av om referanseperson er en kvinne eller mann, og vi kan ikke se at det er grunnlag for å mene at vi forskjellsbehandler kvinnelige og mannlige referansepersoner.
Illustrasjon: Christopher L. Harestad
Film for oss som er glad i bestemor Thelma er ei dreven dame på 93…
Jeg elsker denne filmen. Denne filmen eier. Den er dritbra. Det er ikke vits å…
A real pain er en film som kort sagt handler om identitet og ettermæle. Dette…
Det er den tiden på året. Høsten har kommet. Det blir kaldere og mørkere. Det…
KjærlighetEtter denne anmelderens egen mening, er Dag Johan Haugerud en av de få norske manusforfatterne…