Samviten

– Skam er en epidemi i vår kultur, sier Dr. Brené Brown. Hun er ikke alene om å adressere skam som en av de dyptliggende grunnene for vårt prestasjonssamfunn.

Illustrasjon: Tuva Røisli

Jeg visste ikke at det hadde rammet meg. At det skulle sitte så dypt og bli synlig på grunn av en enkel hverdagslig handel kom som et sjokk. Når vår alles kjente og kjære Grandiosa fikk meg til å reagere slik, skjønte jeg at epidemien også var blitt min.

Frysedisken
Grandiosaen lå i frysedisken. Jeg skulle handle for en venn som var blitt syk. I det jeg strakk meg for å gripe pizzaen kom ubehaget. Deretter begynte svettingen. Framoverlent over flere titalls kalde gule og røde pappesker begynte nakken min å bli fuktig. Det er sjeldent at to sekunder kan få meg til å reagere slik.

Uten å være klar over det hadde jeg analysert alle menneskene rundt meg for å se om det var noen av dem som kom til å dømme meg. Tankene mine var fulle av panikk, redsel og skam. Jeg prøvde å få en oversikt over hvem som hadde sett meg, tenke ut hvem som kunne se meg og håpe inderlig på at jeg ikke møtte kjentfolk på butikken.

Skammen satte seg så dypt og på vei mot kassen kom det tanker susende fra alle kanter. Tanker om at jeg ikke var god nok, at folk kom til å dømme meg da de var sikre på at jeg var en slapp og lat student som ikke kunne lage mat. Standarden jeg hadde satt for livet mitt var at jeg skulle være supermann. Jeg skulle alltid ha overskudd, klare alt, spise sunt, trene mye og alltid være glad. For meg fikk fasaden en sprekk i møte med Grandiosa Pepperoni.

Den usunne skammen er i følge spesialpsykolog Gry Stålsett: – Den snikende, ugne uvelheten og den dype smerten som ligner på kjærlighetssorg. … Skammen blir en definisjon på egen identitet. – [Den usunne] skammen fører til tilbaketrekning, isolasjon og ensomhet. Stålsett nevner også at en av vår tids store utfordringer er at vi ikke har et språk for skam. Den blir liggende dypt i oss, urørt og usnakket.

Skam er ikke det samme som skyld
Det er mange som har forsket på skam de siste årene. En av dem er Dr. Brené Brown. Hun presiserer også viktigheten av å skille mellom skam og skyld. I følge Brown handler skyld om oppførsel, mens skam handler om ens selvfølelse. Hun illustrerer det ved å si at vi kjenner på skyld når vi gjør en feil, mens ved skam føler vi oss som en feil.

Det er lettere å uttrykke skyldfølelse fordi den er mer kjent for oss og som regel kan knyttes til en konkret hendelse. Selv om man kan få sterke fysiske reaksjoner når en skammer seg, er det ikke alltid enkelt å vite hvorfor de kommer eller hvordan man skal håndtere dem.

I et prestasjonssamfunn som vårt hvor det perfekte løftes opp og vellykkethet er et ideal, vil det være vanskelig å sette ord på opplevelsen av slike følelser. Det bryter med tanken om at man skal takle alle livets utfordringer uten å bli berørt av dem. Det perfekte rakner i det man innrømmer at man skammer seg over seg selv.

Jeg skulle alltid ha overskudd, klare alt, spise sunt, trene mye og alltid være glad. For meg fikk fasaden en sprekk i møte med Grandiosa Pepperoni.

Livet skal iscenesettes
Stålsett sier til Psykisk Helse: – Alt skal være så vellykket i dag, og det avler skam. … Før var skam knyttet mer til religion og normer. I dag er den knyttet til selvopplevelsen. … Vi blir fanget i oss selv på en negativ måte. Vi blir redde for å være kjedelige. Livet og identiteten skal iscenesettes. Etter hvert blir man fremmed for seg selv og veldig sårbar for avvisning.

I et samfunn hvor vi i stor grad iscenesetter livene våre gjennom sosiale medier er fremmedgjøringen av oss selv svært relevant. Det man viser er det perfekte, det gode og alt man får til. Frykten for å ikke være god nok hindrer oss i å omfavne alle aspekt ved livet, både det gode og det vonde.

De negative følelsene, svakhetene og usikkerheten alle mennesker kjenner på blir stuet bort. Slik som Stålsett nevner blir vi fremmede for vår egen identitet. Vi lager oss et ingenmannsland på innsiden hvor vi selv ikke kjenner oss igjen. I dette ingenmannslandet blir skammen liggende urørt og utstyrt med megafon og en lang liste med tanker som ropes mot oss. Men hvordan skal man takle skammen når man ikke kjenner stedet hvor følelsen bor?

Perfeksjon og skam
Helga Fjærvoll, høyskolelektor på Bjørknes Høyskole skriver om skam i dagens kultur. Søken etter å være perfekt, vise det beste og utstråle vellykkethet preger oss mer enn vi tror. Samfunnet vi lever i blir ofte presentert som et prestasjonssamfunn. – Dessverre er det slik at perfeksjon og skam gjerne går hånd i hånd. Perfeksjon er nemlig en smal knivsegg å balansere på. Fallhøyden er stor, og på bunnen venter ofte en opplevelse av å være mislykket og lite verdt. Det er dermed nærliggende å tro at vi i dag med vårt store fokus på prestasjon også sliter mer med følelsen av skam enn vi tidligere har gjort.

I psykologien vet man at dyp skam i mange tilfeller kan avle fram stressreaksjoner, angst, depresjon og andre psykiske utfordringer. Hvis skam er noe som blir foret i stillhet på grunn av hvordan vi har laget samfunnet vårt, er vi nødt til å avsløre skammen og snakke om den.

Det menneskelige i oss er det som gjør oss unike og hele. Skam trenger ikke å fortsette og være vår tids epidemi hvis vi finner en vaksine mot det. Vi må snakke, utvikle et språk og etablere et ideal hvor det menneskelige er løftet fram. Hvor en kan være ydmyk, stolt, svak, sterk og hvor vi blir utfordret til å være modige til å vise alt dette. Vi er ikke superhelter ikledd menneskelig drakt, vi er mennesker som er helter når vi er sårbare.

Jeg valgte å se kassamannen i øynene og pent takke nei når han spurte om pose. Dette var ikke for å redde miljøet, men for å redde meg selv. Jeg tok et godt tak i Grandiosaen og bestemte meg for å gå i Bergen sentrum for å vise hele verden min mislykkethet. Til min store skuffelse var det ikke et eneste menneske som så på meg eller pizzaen min. Jeg ble mer pinlig berørt av meg selv og flau over at min egen trangsynte standard. Det er faktisk bare en pizza.

 

Skribent