Samviten

Jack Johansen er død, men det er ikke energien på scenen.

Hvem hadde trodd at en tribute-konsert i en innkjørsel ville gi så mye underholdning. I hver replikk og tone er det energi og latteren sitter løst gjennom hele forestillingen. Gjengen på fire står utenfor huset til selveste Jack Johansen. De er opprørt over de andre som ikke kunne komme. Denne gjengen er full av disharmoni i relasjonene sine, men i det de spiller på gitarene er det fullstendig harmoni.

Vi vippes inn i Jack Johansens verden gjennom banale, til tider sære og ikke minst humoristiske sanger, og vippes ut igjen til en kaotisk og bråkete verden hvor fire personer i grunn gjør det de kan for å hylle sin helt.

Å sette opp denne konserten er et stort gruppeprosjekt som ikke fungerer, men som likevel appellerer. Alle har vel selv egne historier å fortelle fra skolen når man hadde gruppeprosjekt. Det er alltid en i gruppen som sluntrer unna, det finnes alltid noen som tar på seg lederansvaret, men som også spiller ut offerrollen og det er alltid noen som bare ikke går overens. Men likevel blir man ferdig. Man får alltid til et produkt. Og det gjør denne gjengen uten tvil.

I Lille Scene blir vi i publikum plassert i skråningen. Dette vesle midlertidige bandet gjør det de kan for å hylle en av sine store helter. Dette er en gruppe hvor karakterene er full av usagte ord og uløste knuter mot seg selv og hverandre. Noen ganger bryter det ut, andre ganger blir det holdt inne og skaper en voldsom spenning på scenen.

En fantastisk komedie som drar oss igjennom det tragiske og komiske i livet. Vi ler om døden, om kreft og om flauheten når en slipper ut litt luft i et upassende tidspunkt. Eller sorgen i følelsen av å ikke passe inn i gruppa, eller å være den som alltid er litt for mye. Hvor mange har ikke kjent på utilstrekkelighet i en gruppe når du skal gjøre noe du bare vet de andre er bedre på?  Og hvordan skal du takle at andre får oppmerksomhet og ikke du?

Ved å framstille disse latterlige, knotete og såre menneskene som enkeltdeler som til slutt blir en helhet gjør forestillingen til en artig opplevelse. Du vil absolutt glemme de regntunge dagene inne på Lille Scene og heller nyte kleinheten, humoren og melodiene «Gitaristene» skaper sammen.

 

 

Av: Line Knutzon og Jens Hellemann | Oversettelse: Catrine Telle og Kjersti Fjeldstad |Regissør: Catrine Telle |Musikalsk ansvarlig: Bjørn Willberg Andersen | Lysdesginer: Arne Kambestad | Dramaturg: Morten Kjerstad

 

Skuespillere: Håkon Moe, Bjørn Willberg Andersen, Ameli Isungset Agbota og Monica Hjelle

 

Foto: Den Nationale Scene /dns.no

Skribent