Samviten

Et par med røde sneakers inntar Bergens beste intimscene. Hulen fylles med dype beats og en vakker stemme. Tilla har en jordnær og stødig vokal med nok av soul på lager. På scenen står hun sammen med broren, Axel Magnus Gaasø, som slenger ut beatsa fra en datamaskin. Scenen ser tom og litt trist ut, men Tilla gjør et godt forsøk på å gjøre opp for det med sin levende  formidling. Når artisten etter konserten forteller at to personer trakk seg kort tid før konserten, faller brikkene på plass. Konserten manglet helt klart flere musikere, og lyden ble litt endimensjonal med kun to personer.

Jeg får også følelsen av at artisten enda ikke har funnet sitt uttrykk, ettersom mange av sangene varierer i lydbilde og kvalitet. Som publikum ønsker jeg at musikken skal ta meg med inn i et eget univers. Det ble jeg dessverre ikke. Likevel ser jeg stort potensiale i Tillas stemme og viljen til å forme et uttrykk som kunstner. Utover i konserten ror duoen seg gjennom litt teknisk trøbbel med profesjonell stødighet og jazztonene gir en god stemning i den gamle grotten. Dansegulvet glimrer med sitt fravær, men nest siste låt gjør oss oppmerksom på artisten hun kan bli. Når vi spør hvordan hun selv synes det gikk, svarer hun ærlig. Hun var ikke helt fornøyd.  – Jeg fikk ikke spist middag, og får man ikke spist så går det jo ikke så bra.

Vi gleder oss til å se utviklingen til Tilla. Med en utrolig god stemme og en tydelig tilstedeværelse ser vi frem til konserter med fullt band og mett artist.

Foto: Anna Oma Færøy / Vill Vill Vest

Skribent