To av elleve millioner

Flukten over Middelhavet var en kamp om livet. Samviten møtte syriske Mohamad og Yousef i Bergen.

Tekst og foto: Hilde Otteren

Fire bein går sakte over blanke brostein. Mohamad (27) og Yousef (27) beveger seg mellom gatekryss og mennesker som haster av sted. – I Syria kunne vi gjøre det vi ønsket da vi vokste opp, så lenge vi ikke snakket om politikk. Vi hadde veldig gode liv, men vi trengte frihet, forteller Mohamad. Det drypper lett fra himmelen i det vi søker ly under varmelamper på Logehaven.

Det er mer enn et år siden de flyktet fra borgerkrigen i Syria, og bosatte seg i Norge. Yousef forteller at revolusjonen i Syria var en kamp for ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter. – Det var ett år med fredelige demonstrasjoner, før noen la våpen i gatene, sier Yousef. Det syriske regimet med al-Assad i spissen svarte med tønnebomber og kjemiske våpen i krigføringen mot befolkningen. For å beskytte seg selv og familien, bar folk våpen. – Men det viktigste våpenet vi hadde var mobiltelefonen, sier Mohamad. Slik kunne en dokumentere systematiserte overgrep mot befolkningen. Nylig har en av Assads fotografer flyktet landet med 46000 bilder av torturkamre som kan bekrefte regimets krigsforbrytelser.

Samtalen flyter over bord og kaffekopper. Mohamad kom til Hellas etter 6 timer med båt og tilsvarende antall timer i det kalde havet. Han var en av få overlevende. Den lille smuglerbåten gikk ned med kvinner og barn som hadde oppholdt seg i kahytten for å holde varmen. Mohamad prøvde å redde dem, en fåfengt kamp i mørket.

Under og etter krigen mister man troen på andre mennesker. Når en mister håpet går man direkte dit hvor en kan finne noe å tro på

Yousefs reiserute var noenlunde lik. For begge to gikk ferden videre fra Hellas til Oslo, og deretter til et asylmottak i Nord Norge. Begge studerte i Aleppo, en by med flere millioner innbyggere. Å komme til en folketom bygd hvor man handlet på butikken alene, var spesielt. Da de selv ordnet seg bosted og plass på Introduksjonssenteret for Flyktninger i Bergen, var gleden stor over å se busser, biler og folk i gatene.

Nøkkelen til livet i Norge

Mohamad og Yousefs skjortekrager skjermer mot den friske høstvinden. Regnet blir til tusenvis av små bekker som strømmer mot nærmeste kumlokk. I Syria var begge studenter; Mohamad var ferdig utdannet tannlege og nesten ferdig med PhD da skolen ble bombet, og Yousef har en bachelor i engelsk litteratur. – I Syria jobbet jeg 16 timer hver dag, sier Yousef. – Da jeg kom til Norge kunne jeg både engelsk og arabisk, men jeg måtte kunne norsk for å få meg jobb, sier Yousef. Tall fra UDI viser at de fleste må vente på asylmottak i ett til to år før de kan bli bosatt i kommunene og komme i gang med livet. Både Mohamad og Yousef hadde ressursene og egenskapene som skulle til for å korte ned denne ventetiden. – Jeg tror at både menneskene på asylmottaket og myndighetene venter på at tilstandene skal bli bedre i hjemlandet, men å vente der hindrer at en integreres, sier Mohamad. Det var først da de kom til Bergen at tiltakene for å lære det norske språket ble iverksatt. Introduksjonssenteret for Flyktninger henviste dem til Jobbguide som består av to dager norskundervisning og tre dager arbeidsrettet undervisning om jobbintervjuer, hvordan skrive CV og lignende. – En lærer fortere om en leser aviser og reklame selv, men vi må allikevel lære grundigere og mer avansert skriftlig språk om vi skal ta høyere utdanning ved universitetet, sier Yousef.

Tapte studieår

– Vi setter stor pris på menneskene som hjelper oss i Norge, men systemet for nye flyktninger fungerer ikke alltid i praksis, legger Mohamad til. Begge har fått tilbud om å være med på fellestreninger og ulike arrangement, men både Yousef og Mohamad er klar i talen; det koster mer enn det er verdt når pengene heller burde gå til å bedre flyktningenes språkferdigheter. Mohamad ble plassert i jobbguide for å finne jobb, men uten tannlegeautorisasjon kan han i beste fall arbeide som tannpleier. Åtte år med tannlegeutdanning vil gå tapt om han ikke får fullført studiet ved universitetet.

Vi må lære grundigere og mer avansert skriftlig språk om vi skal ta høyere utdanning ved universitetet.

Solen skjærer gjennom det tykke skylaget, og bordene rundt oss fylles opp. – Vi er ikke vant til å få penger uten å jobbe for det, sier Mohamad. Begge to snakker norsk og er i praksis i dag.  – Jeg er i praksisarbeid fordi jeg ønsker å få penger i bytte mot mine tjenester, ikke ta penger fra staten, legger Yousef til.  Han sier at de ikke har tid å miste i Norge, at de må utvikle seg, gå på universitetet, finne jobb og være sosial med andre mennesker. – Vi kom ikke til Norge for å slappe av. Vi har masse erfaring som vi vil bruke og det er ytringsfrihet her, sier Yousef. Selv jobber han frivillig i Amnesty, har kontakt med ulike partier og ønsker å bli kjent med det politiske systemet i Norge. Mohamad jobber i Leger Uten Grenser, som han kjenner til fra Syria. – I Norge har vi masse muligheter. Vi banker på alle dører, sier Yousef. Sammen bruker de kunnskapen de har lært i Norge til å veilede nye flyktninger ved å gi informasjon om utdanning, kurs og arbeid.

Kultur og religion

Menneskene haster over Torgallmenningen. Paraplyene senkes mot hoften, og solen har bestemt seg for å bli. – Jeg har ikke funnet mange kulturforskjeller, sier Yousef. Mohamad smiler og forteller om Syria. Om steder i Aleppo som nesten ligner Norge, om steder det regner sånn som her. Yousef sier at det lever både kurdere, arabere, muslimer, kristne og ateister side om side i Aleppo. – I Norge snakker en om en trives eller ikke, men som syrere snakker vi om en passer til eller ikke. Når vi er her så tilpasser vi oss, og vi trives i Norge, utdyper Yousef. Mohamad forteller om Introduksjonsprogrammet for Flyktninger, der de nylig snakket om hvordan de skulle tilnærme seg norske mennesker. – Kanskje kvinner tenker at de kan stå på bussen, at de ikke ønsker å få plassen din. På samme tid vil jeg føle meg dårlig om jeg ikke reiser meg for henne, sier Mohamad. Yousef utdyper at han respekterer de norske normene, men sier også at det norske folk må vite noe om deres kultur for å kunne respektere og forstå deres væremåte. – Målet med integrasjon er ikke å bli norsk, men å forstå den norske kulturen, skyter Mohamad inn.

Samtalen glir mellom Mohamad og Yousef, like naturlig som de første bladene faller fra trærne en dag i september. Men noen ting er annerledes i hjemlandet. Yousef sier at hvis han inviterer til sitt hus i Syria, og han spør om du vil ha noe å drikke, men du sier nei, da må du likevel drikke. – Du er i mitt hjem og da må du respektere meg. Vi liker å vise at vi er sjenerøse og sosiale, så du må spise, sier Yousef med et smil. Vi ler. Det ligner på situasjonen da vi ankom restauranten og jeg prøvde å betale kaffen selv. – Da jeg kom hit forstod jeg ikke måtene å kommunisere på. Vi avtalte på Facebook når vi skulle treffes, og avsluttet samtalen fort om den ene skulle i seng. I Syria fullfører vi samtalen før vi legger oss. Vi forstår hvorfor en gjør disse tingene, men vi trenger litt tid på å skjønne alt, forteller Yousef. Mohamad legger til at det finnes løsninger slik at alle kan føle seg bra. Drikkekulturen i Norge står i sterk kontrast til Syria. Mohamad forteller at flere drikker, men ikke offentlig slik som i Norge. – Det er ikke vanlig i samfunnet og blir gjerne sett på som galt, men alle vet at flere drikker, sier Mohamad.

Mohamad forteller at det ikke er så konservativt i Syria. – De fleste er muslimer, men ingen snakker om religion. Vi går i moskeene som nordmenn går i kirken. Men under og etter krigen mister man troen på andre mennesker, og en begynner å tenke på hvorfor alt dette skjer med oss, at det må finnes en grunn til dette. Når en mister håpet vil en gå direkte dit hvor en kan finne noe å tro på. I Syria er dette Allah, forteller Mohamad. Begge sitter tilbakelent og avslappet på trestolene. – Vi traff døden hver dag, med fat som kom fra himmelen. Mennesker ber til gud, eller Allah, for å redde dem. Menneskene som bor i IS -kontrollerte områder må gjøre som de blir fortalt for å overleve, på tross av at de ikke er religiøst konservative, forteller Yousef. Han legger til at det samme gjelder kristne i Syria – de går i kirken mer enn før, og av samme grunn.

Målet med integrasjon er ikke å bli norsk, men å forstå den norske kulturen.

Mot en fremtid

Mohamad forteller at det i sosiale medier blir skrevet og spurt om hvorfor de kommer hit, og hvorfor de ikke reiser tilbake og dreper IS. – Men vi kan ikke gjøre dette. Det er ikke oss, sier Mohamad. I dag skriver de unge mennene om egne opplevelser. Mohamad skriver historier om det som skjedde i Syria før, og om det som skjer nå. Begge ønsker å gi ut bøker slik at folk kan forstå hvorfor de flyktet. – Jeg planlegger å skrive om hvordan det var å være fengslet i Syria, om tilstandene der. Jeg var i fengsel på grunn av regimet, ikke på grunn av IS. Boken skal hete oransje, ettersom den eneste maten vi fikk i fengselet var en appelsin hver dag. Flere ganger la de appelsinen på gulvet og vi måtte krabbe for å hente den, mens de sto på hendene våre, sier Yousef.

På underlig vis er bordene rundt oss blitt folketomme. – Hvis krigen sluttet i Syria i dag, ville jeg reist tilbake. Ingen vil flykte fra hjemmene sine, forteller Mohamad. Yousef sier at Syria trenger mange år på bygge seg opp, og at det i dag er flere millioner syriske barn uten utdanning eller jobbmuligheter. – De som har flyktet skal bli en del av samfunnet de er kommet til, om det er i Tyskland, Sverige eller Norge. Ettermiddagssolen myker opp de grå gatene. – Vi ønsker å reise hjem, men vi forbereder oss på å leve livene våre her, og ikke bare vente, avslutter Yousef.