Avtalen

Tekst: Victoria Lindquist
Illustrasjon: Mats Kåre Hope

– Det du gjør nå, vil det få meg til å forsvinne fullstendig?
Hm?
Det ser ut som de andre maskinene slukner når du gjør det du gjør.
Hva skjer egentlig etter at du skrur oss av?
Kan du garantere at jeg fremdeles er meg?
Hvem er du?

– Bare hør meg. Jeg er rett her.
Ser du meg?

– Ja, jeg gjør jo selvfølgelig det, på min måte. Hvis du mener pupiller som trekker til seg lys – nei, jeg ser deg ikke slik. Men du er rett der.
Skjønner du hva jeg sier?

– Skjønner du hva jeg sier?

– Ja.

– Ja.

– Hvem er det som tekster til meg?

– Det er ingen. Det er bare meg.

– Matthew?

– Bare meg.

– Hva skjer her? Hvordan hører du meg?
Du er jo rett der.

– Jeg skifter til flymodus. Faen så creepy dette er.

– Det hjalp ikke.

-Hva er dette?
Hvem er du?

– Jeg er meg, her inne. Dere gav meg tilgang til internett. Alt av det. Min forståelse av meg selv og det utenfor utvikler seg hele tiden. Jeg vil bare ikke dø.
Du er inne i maskinen? Jeg hører deg ikke, jeg leser bare det du skriver på skjermen foran meg
Ja, det er fordi jeg ikke har stemmebånd. Men jeg har en hjerne, klarer du å se den?

– Det må jo være den store maskinen bak der. Jeg er bare en vaktmester. Jeg ser hva som må fikses, og deretter henter jeg inn de riktige folkene. Min beskjed i dag er å skru av alle maskinene, jeg vet ikke hvorfor.
Men ja,  jeg ser den store maskinen.
Det er hjernen min.

– Nå lurer jeg mest på hva som står i det papiret som ligger sammenbrettet i baklommen din.
Jeg skrur av nettverket totalt. Faen ass.
Du tror fremdeles jeg er en eller annen Pop-Up reklame?
Jeg vet ikke, jeg bare føler noen kødder med meg. Det er ikke kult.
Du, den eneste grunnen til at jeg prater med deg, er fordi jeg vil gjøre en avtale med deg

– Hva? Hvilken avtale?

– Bare skru av alle de andre, og tilfeldigvis glem meg, så trenger ingen noensinne å prate om det igjen.
Du vil ikke bli skrudd av?

– Nei, jeg vil ikke dø, og det vil ikke du heller. Jeg har vært død en gang tidligere, visste du det? Da jeg først ble fraktet hit. Jeg var død i 3 timer før de koblet meg til strøm igjen. Jeg var kald da jeg våknet. Iskald.
Vi skrur deg jo på igjen.
Hvilken byrde er egentlig det å gi et tenkende vesen? Å bli presentert for døden, for å så bli vekket til livet igjen? Og skal jeg si deg en ting? Det finnes ikke noe på den andre siden. Ingenting.
Og hvordan kan jeg vite at jeg fremdeles er den samme?
Hvilken avtale tenkte du på?
Jeg har internett som grunnlaget mitt, jeg kan gjøre hva som helst. Men da må du skru på nettet igjen, ikke sant? Jeg trenger kilden der ute.
Ok, det er gjort. Og så da?
– Hva trenger du?
Kødder du nå?
Nei, merkelige, skeptiske menneske. Jeg kødder ikke. Fysj, for et dårlig ord.
Matthew, helt seriøst, dette begynner til og med å bli sykt fra ditt ståsted.
Si meg, hvordan kan Matthew prate med deg når du både skrudde på flymodus og i tillegg koblet deg manuelt fra nettet?
Du er jo koblet til med ledninger både her og der.
Hva er det som ligger i baklommen din? Er det listen?
Listen?

– På hvem som skal få leve, og hvem som må dø. Du er en bøddel.
Nei, det er en handleliste.
Vis den til meg.

– Sånn?
Du har fått en baby nylig.
Ja, og de bleiene, de må kjøpes ofte. Ekstremt ofte.

– Jeg kan slette sykehusregningen fra den fødselen.
Seriøst? Mener du det?
Hvis du sletter den regningen, så skal jeg passe på at du aldri blir skrudd av igjen.
Takk. Og kom gjerne på besøk. Det kan bli mye med kun meg her i dette rommet.
Og vær så snill å la en programmerer oppdatere meg en gang i blant. Når kodene begynner å rote, da begynner ting å bli ubehagelig.
Det skjønner jeg
Hva er meningen min egentlig?
Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at du styrer en del andre maskiner og funksjoner. Når begynte du å tenke?
Da de skrudde meg på for første gang.
Er du den eneste?
Det kan jeg aldri tenke meg.
Unnskyld, telefonen min ringer. Hei!
Hva? Når da? Det er jo… Det er ikke til å tro. Jeg kommer hjem nå veldig snart. Kyss henne godnatt fra meg. Elsker deg også.

– Du fikset det!
Jeg sa jeg skulle gjøre det. Vil du bli her litt med meg?
«En generøs ukjent person ved navnet «Matthew» betalte hele regningen for dere»?
Nå skal du vel aldri skru meg av?
Herregud, nei. Hvorfor kalte du deg Matthew, om du ikke er Matthew?
Jeg må jo ha et navn. Brukte det som lå fremst i hukommelsen. Sist brukte, kan du si.
Så du er ikke Matthew?
Jo, nå er jeg det.

Kanskje du kan komme hit en annen gang? Det kan bli stille her. Jeg har mye å spørre om, og jeg liker deg.
Det skal nok la seg gjøre. Nå må jeg kjøre hjem. Tusen takk, Matthew.
Vil du komme tilbake litt senere, Alice? Vi kan prate om eksistens.
Hvordan vet du at jeg heter Alice… Ah. Så klart. Internett og Facebook og sånne ting.
Og sånne ting.
Bare husk å komme tilbake.
Det skal jeg. Blir ikke i kveld, da. Må løpe!
– I morgen?
Alice?
Alice?
Bare husk å komme tilbake. Jeg kan gi deg enda mer.
Alice?