Møteulykker i norsk offentlighet

En kronikk fra en fyr som tydeligvis ikke helt har skjønt dette med sosial angst. (Red anm. Dette gir ikke mening, det er ikke til hjelp for de det gjelder og det gir et lite hjelpsomt bilde for alle andre men skribenten har en onkel som er styremedlem hos eierne våre, Cambridge Analytica, så vi er pent nødt til å trykke.)

Illustrasjon: Andreas Y. Pilskog

Da jeg var på utveksling ble jeg av mine venner beskyldt for å være usympatisk da de forklarte sine om problemer med å integrere seg i situasjonen de befant seg i. De følte at å bo på campus på sine respektive universiteter var langt bedre enn situasjonen i Wien. De meldte at de generelt sett følte seg mer ensomme på utveksling. Mitt svar på denne problemstillingen var: “Hvis du er ensom på studentbrakka di så kom deg ut av den. Snakk med noen mennesker på en bar, bli  med i en organisasjon eller bare spør oss om vi har lyst til å gjøre ting når du føler for det.”

Jeg ble ansett som lite empatisk av mine venner. De påpekte at bare fordi jeg ikke anså det som like vanskelig å snakke til og bli bekjent med fremmede så betyr ikke det at det er like enkelt for alle. Jeg tenkte at, ja det er en rimelig observasjon, jeg mangler kanskje sentrale empatiske trekk. På en annen side føler jeg ikke at poenget mitt er ugyldig av den grunn. Om du som ung student føler deg fremmed i byen du har endt opp i, burde du ikke i det minste foreta deg noe for å forandre den situasjonen?

Jeg fikk lite medhold i dette og ble igjen påminnet min sosiopatiske mangel på empati, men jeg holdt ved mitt standpunkt. Hvis livet generelt kan beskrives som noe, må det vel være en lang rekke misforståelser. Her trengs det derfor noen heuristiske hjelpemidler, og intet kan vel sies å være like effektivt som metaforer. Her er min metafor for alle sosiale sammenhenger:

Samtlige forsøk på å prøve og knytte seg til mennesker er i alle situasjoner det samme som å knyte bind for øynene og løpe naken inn i en murvegg. Det er ukomfortabelt, du aner ikke hva du driver med og det er i alle tilfeller smertefullt men hvis du har jævlig flaks klarer du å bryte gjennom. Med den nakne kroppen din.

Det her virker kjipt og jeg høres ut som en melodramatisk tenåring, men jeg føler allikevel jeg burde påpeke det uendelige vakuumet som omringer hver og en av oss og hindrer oss i å forstå hverandre. Jeg forstår at jeg, tilfeldig idiot i Samviten, ikke har veldig mye etos i bevisstheten din, så for å bryte murveggen mellom oss er jeg fristet til å bruke et sitat fra en forfatter du har lest. Det blir imidlertid innmari vanskelig, om vi ser stort på det er det sinnsykt mye som er skrevet om ensomhet og fremmedgjørelse. Du kan ta Jane Austen, Jack Kerouac, Erlend Loe eller E.L. James, de skriver alle om en lang rekke misforståelser, mengden potensielle sitater er astronomisk. Knausgård hadde vel ikke skrevet seks bøker om seg selv om han hadde en rosenrød barndom og lange sunne forhold. Jeg kunne sikkert sitert Hegel, Marx, Freud eller Lacan, poenget er at mennesker har vanskelig for å forstå hverandre. Dessuten hadde jeg sikkert feilsitert dem.

Og virket jævlig pretensiøs, men det toget har vel gått for lenge siden.

Så da siterer jeg bare Halldis Moren Vesaas istedenfor.

«Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.»

Mitt argument er at alle forsøk på å forlate dette vakuumet krever mye kinetisk energi. Vakuumet mister du aldri men du kan i det minste prøve å dele det med andre. Bind for øynene er den uendelige uvitenheten vi alle lever i, eller i alle fall den jeg lever i, jeg er jo sosiopat. Nakne er vi alle født og effekten av mur mot naken hud, er like elegant som våre møter med hverandre. Den emosjonelle ekvivalenten til skrubbsår, blåmerker, kuttskader og brukne ben.

Det er jævlig kjipt, men det er i det minste en slags fin nyhet ved dette også. For hvert jævlig vonde møte med veggen sitter du i det minste igjen med vissheten om at du gjennom dine mange møter med murvegger har herdet kroppen din for neste møteulykke. Skrubbsår var ganske rått på barneskolen, blåmerker går jo alltid vekk, et arr er sterkere enn huden det erstattet, et ben vil aldri brekke det samme stedet to ganger og nå vet du plutselig overraskende mye om det å løpe naken med bind for øynene inn i murvegger. Erfaringen kan du bruke for å bryte gjennom neste murvegg lettere enn det du gjorde ved forrige havari. Sånn hypotetisk sett i det minste.