Samviten

Allerede i adkomsten til Den Nationale Scene settes stemningen. Vi runder teaterets hjørne, blir geleidet inn en bakdør og opp en trapp. Så befinner vi oss i salen på Lille Scene. Det er ikke tvil om at vi snart skal få oppleve noe særegent. Oppmøtet er sterkt, forsamlingen er godt og blandet. Fellesnevneren for vårt oppmøte er klar. Henrik Ibsen. Publikum er et sammensurium av de som ble tvangsIbsenfisert på videregående, og de som ligner litt på Henrik Ibsen selv. En fjærboa henslengt over en stumtjener hinter om at det snart skal skje noe som Henrik Ibsen i sin tid kanskje ikke ville vedkjent seg.

Kjersti Elvik, Tormod Løvold og Kristian Berg har tatt på seg oppdraget om å pløye seg gjennom 28 av Ibsens verk med hele 131 ulike roller. Konseptet minner meg om Raske Menn og verdenshistorien på 10 minutter. Den vesentlige og imponerende forskjellen er at her er det en manns kunstneriske liv oppsummert på knappe 78 minutter. Regien på denne litterære gullrekken er ved Eirik del Barco Soleglad. Dramatikeren er for de fleste kjent som tidligere fast inventar i gullrekka: Knut Nærum.

Som navnet på salen insinuerer, er det lagt opp til en intim opplevelse mellom skuespillere og publikum. Adkomstveien gir publikum inntrykk av å skulle få ta del i noe hemmelig, og salens belysning vitner om at dette kan bli en tidvis interaktiv forestilling. Scenografien er tydelig møysommelig utvalgt – kulissene er sparsommelige. Et piano er fast følgesvenn gjennom hele stykket og de inkluderte rekvisittene er få, men gøyale. Fokuset, det ligger på skuespillerne.

Det kommer visuelle innslag i form av video, og musikalske innslag i form av sang og dans. I det ene øyeblikket formidler skuespillerne litteratur gjennom rollen som sportskommentator, mens de i neste øyeblikk fremfører en countrysang om skattefradragelse. Det finnes nesten unødvendig å påpeke at selv om det er sparsommelig på kulisse og rekvisittfronten, er det ikke overlatt et eneste tidspunkt til kjedsomhet.

Skuespillerne spaserer lekent fra Ibsenklassikere til de Ibsenverkene som for hvermannsen er mindre kjent. Ibsens første drama “Catilina” og handlingen som dreier seg rundt kjærligheten til Aurelia blir nesten litt mye for salen å fordøye. “Fruen fra havet” presenteres med et stikk, om ikke vertfall en overtydelig referanse, til DNS sitt tidligere stykke “Løperjenten (rekonstruert)” og tilhørende Carte Blanche dansing. I møte med “Gengangere” forventer man å treffe på nøkkelpersoner som Osvald, Fru Alving eller i det minste Pastor Manders, men blir i stedet overrasket da det dukker opp noen som gir umiddelbare assosiasjoner til en beruset Kristian Valen. Når munnhoggeriet mellom Nora og Herman i “Et dukkehjem” presenteres i form av et sokketeater, er det like før magemusklene ikke klarer mer.

Elvik, Løvold og Berg skaper øyeblikkskunst på Lille Scene. Som publikummer får man servert referanser så dagsakutelle at man sitter igjen med inntrykk av at du og skuespillerne leste og diskuterte avisen sammen i lunchen bare noen timer tidligere. Politiske referanser er like elegant sydd inn i Ibsens verker som broderier på en bunad. Som tidligere paneldeltaker i Nytt på Nytt kommer det tydelig frem at dramatiker Nærum vet hvilke nyhetssaker som fenger.

Referanserammene tar høyde for alt, og dekker bredt i både aldersspenn og kulturelle grupper. Alt fra Lohengrintematikker til Game of Thrones og tysk porno presenteres lekent og lett fordøyelig. Også geografisk betingede referanser er det tatt høyde for, med humor blant annet på bekostning av bergenserne og deres helt spesielle forhold til bybanen. Populærkulturelle fenomener og litterære verk er så nydelig komponert sammen at man får en gryende trang til å bryte all eksisterende teateretikette, og rope en høy «WOHO» fra salen. Man lærer kanskje ikke så mye om Ibsen, men stykkets evne til å formidle, overraske, sjokkere og levere er i ekte Ibsensk stil.

Før man har rukket å summe seg, har litt over en time passert. Publikum forlater Lille Scene med et lurt smil, og tar med seg hjem noe av det beste teateret kan gi: opplevelsen av å dele et spesielt øyeblikk med fremmede, som ingen andre kan forstå med mindre de var tilstede selv. Har du 78 minutter å øremerke til en kulturell opplevelse denne våren, finnes det ikke tvil om hvilken begivenhet du burde få med deg.

 

 

Av: Knut Nærum | Regissør: Eirik del Barco Soleglad | Scenografi: Jan Aage Rugaard | Lysdesginer: Anne Bergendahl | Lyd: Tor Endre Kalvenes |Inspisient: Marion Mulelid | Sufflør: Nina Agnethe Kopperdal | Rekvisitør: Sissel Hamre | Dramaturg: Morten Kjerstad

Skuespillere: Kjersti Elvik, Tormod Løvold og Kristian Berg Jåtten

 

Foto: Odd Mehus for Den Nationale Scene

 

 

Skribent