Samviten

Lenge prøvde James Lyons å leve et liv med bena godt plantet på jorden. Men ingenting kunne måle seg med lykken han fant over skyene. – I løpet av de syv årene jeg ikke hoppet, var jeg et monotont og kjedelig menneske. Det vil jeg aldri tilbake til.

Tekst og foto: Valentina Baisotti

Fargerike fallskjermer bæres over den grønne sletten, og musikk fyller den nå kjøligere høstluften. På Skydive Voss er det duket for avslutningsfest. Sesongen går mot slutten, og mange av fallskjerm- og basehopperne skal nå følge svalene – de skal rømme til varmere strøk for å kunne fortsette å fly.

Etter å ha gått i ring rundt på hoppfeltet, og blitt pekt i alle mulige retninger, er det endelig én som ser ut til å vite hvor James er.

DUNK!

En energisk James hopper inn i kafeteriaen, og presenterer seg med et smil som nesten, bokstavelig talt, går fra øre til øre. Et smil som nå synes bedre, for han har nettopp tatt skjegget. Han veiver litt med armene, slik fallskjermhoppere gjør best, og beklager for hopp-drakten som er knytt rundt livet.

– Jeg kunne sikkert vært litt mer formell, sier han spøkefullt.

De mørkeblå øynene speider etter et sted hvor vi kan sette oss. Alle bordene i kafeteriaen er okkupert av fallskjermhoppere, basehoppere, utstyr, pcer og kameraer. Det er kaos. Ikke akkurat den rette plassen for et intervju.

– La oss sjekke om klasserommet er ledig! Den irske aksenten griper seg fast i hvert eneste ord, og følger oss mens vi småsnakker på vei mot det lille huset de kaller klasserom.

Utenfor klasserommet ligger hangaren. Den er fylt opp av ekstremt konsentrerte ekstremsportutøvere. De pakker sine skjermer; bretter, stapper, låser. De tar seg god tid. En liten feil på bakken kan koste dem livet over skyene.

Med døren låser vi menneskene, musikken og været ute. Inne i klasserommet er det total stillhet.

– Vi må ta av oss skoene, sier James mens han fikler med skolissene, og setter joggeskoene pent på matten ved inngangsdøren.

Ved enden av det tre meter lange bordet slenger han seg ned i en rød stol, og hopper hakket nærmere bordet.

– Er denne settingen grei for deg?

 

Fra New York til Voss

James Lyons er 44 år gammel. Han vokste opp i Irland, i en liten landsby ved navn Borrisokane.

– Det er ikke spesielt mye mennesker der – det er bare fullt av puber! Han ler litt for seg selv, og plukker opp en penn som han begynner å fikle med.

I 1999 fullførte han sitt AFF (accelerated freefall, journ.anm) kurs i det store eplet; New York. Han var likevel ikke sikker på at det var fallskjermhopping han ville drive med, og etter kurset hoppet han ikke på flere år. I 2007 returnerte han til sporten, og hoppet 50 hopp i Ravenna, Italia. Deretter sluttet han nok en gang.

– Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ønsket å holde på med alt mulig annet, men ingenting var som fallskjermhopping, eller nå; basehopping.

For fire år siden flyttet han til Norge. Han hadde hørt om de store fjellveggene som våker over steder som Kjerag og Romsdalen, og visste at om han noen gang skulle basehoppe, så skulle det være her.

– Jeg bodde først i Oslo og kjørte lastebil for ICA/Rimi. Men så kom alt dette snakket om at Coop skulle kjøpe selskapet, og at vi kanskje måtte flytte til et annet varehus.

Året før hadde James vært på Ekstremsportveko på Voss, og han hadde bestemt seg for at det var der han ville bo. Da Coop kjøpte selskapet var det derfor ikke tvil om hva han skulle gjøre.

– Jeg gikk til sjefen min og sa at den dagen vi forlater dette varehuset, blir min siste dag på jobb. Og slik ble det.

I slutten av mars 2015 pakket han ned livet sitt i Oslo, og flyttet til ekstremsportparadiset Voss.

– Jeg fant et sted å bo, som faktisk ikke er klart enda. Så jeg har bodd i campingvognen min. Det er en liten campingvogn, men den har vært mitt hjem de siste månedene.

Det neste steget; basehopp

Med sitt aller første basehopp den 22. juli i år, er James fortsatt en nybegynner. Etter mange år som fallskjermhopper var det naturlig for ham å gå videre til basehopping. Å hoppe fra fjelltopper var noe han lenge hadde hatt i bakhodet.

– For meg virket det som det neste steget. På basehopp-kurset sa instruktøren; «Bare få til exiten fra klippen, så er resten et fallskjermhopp.» Og det var det virkelig.

Før sitt første basehopp hadde han bestemt seg for at avgjørelsen om å hoppe ikke skulle tas på toppen. Den avgjørelsen skulle allerede være tatt før han besteg fjellplatået Kjerag i Rogaland.

– Kjerag er nesten designet for basehopp. Når du er på toppen er det liksom ikke tvil om hva du skal gjøre der; nemlig kaste deg utfor.

De siste ti sekundene før han hopper ut fra nesten 1000 meters høyde er preget av dyp konsentrasjon.

– Det går i utstyrssjekk. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er din absolutt siste sjanse til å sjekke utstyret ditt, og det er det som skal holde deg i live.

Ja, for du risikerer jo livet.

– Alt jeg risikerer er å ikke leve.

Med øynene vendt mot taket og armene i luften prøver han entusiastisk å beskrive følelsen av å lande trygt.

– Det er helt utrolig. I det du har landet og ser opp, innser du at det er nesten en kilometer opp til hvor du var for bare noen sekunder siden!

Død er ingen grunn til å slutte

Følelsen av å hele tiden lære noe nytt og utvikle seg, er den som holder James gående. For ham er det den konstante mestringsfølelsen som gjør basehopp så ekstraordinært.

– Læringskurven din må være bratt, og du lærer kun ved å gjøre. Det er noe av det som gjør sporten så attraktiv.

Han har vært heldig nok til å aldri ha vært utsatt for en ulykke. Verken under fallskjermhopp eller basehopp.

– Ikke enda. Knock on wood, sier han mens han slår knoken mot armlenet på stolen, og så mot bordet.

Har du mistet noen venner?

– Jeg hadde ikke mistet noen venner før et par uker tilbake. To stykker som jeg hadde møtt og jobbet med omkom. Det er så rart, for du vet du aldri får se dem igjen.

Det at fallskjermhopping og basehopping tar livet av mennesker hvert år, ser han ikke på som nok grunn til å slutte.

– I løpet av de syv årene jeg ikke hoppet var jeg et monotont og kjedelig menneske. Jeg bare fylte en rolle i samfunnet, og var ikke meg selv. Det vil jeg aldri tilbake til.

Tid er mer enn penger

Med en søster som er lege, en yngre bror som er en vellykket businessmann og en annen søster som er ergoterapeut i London, kjenner James på at han er annerledes.

– De har alle så vellykkede liv, i hvert fall i forhold til samfunnets standarder. En skal liksom jobbe seg til en bachelor, en master og leve et liv av whatever.

Han rister på hodet og sukker. Så smiler han, nok en gang.

– Jeg har alltid gått frem og tilbake mellom en jobb med masse penger, og det å leve dag for dag uten penger. Men jeg vil absolutt ikke si jeg har ofret noe for denne livsstilen. Tvert imot.

Han folder hendene sammen mot den kalde bordflaten og tenker høyt.

– Jeg har jo kun ofret noe jeg i utgangspunktet ikke ønsket meg. En ni til fem jobb hadde kanskje gjort livet enklere, men ikke nødvendigvis bedre.

Sammen med andre ekstremsportutøvere føler han at han på mange måter lever i en annen «sektor» av samfunnet. Og kanskje er det dette en ofrer når en bokstavelig talt snur livet på hodet.

– Vet du hva, jeg vil ikke kalle det ofring. For meg har det heller vært en belønning. Altså, aner du hvor deilig det er å plutselig ha fri midt i uken?

Nå som sesongen på Voss er over, har James tre måneder fri. Men fri betyr ikke at han ikke har planer. Allerede om et par dager vender han nesen mot New York. For første gang på 16 år skal han tilbake til stedet hvor han lærte seg å hoppe i fallskjerm.

Etter New York er det basehopp i Italia som står på planen. Deretter vil han besøke sin mor i Irland før han returnerer til Voss i november, og forhåpentligvis får seg jobb på Voss resort for vinteren.

– Jeg bekymrer meg ikke lenger for å ikke ha en jobb. Mentaliteten min har endret seg. Jeg har sluttet å jobbe for penger, og begynt å jobbe for tid. Tid til å hoppe, ikke hoppe, sitte i regnet… Bare fritid, for det er det beste i hele verden!

 

Skribent