Samviten

Ifølge undersøkelser fra 2014 er det like mange jenter som gutter som spiller spill på konsoll. Kvinner over 18 år synes å utgjøre hele 36 prosent, mens antallet gutter fra 18 år og nedover kun ligger på snaue 17 prosent. Det føles dessverre likevel ikke alltid slik, og det ligger fortsatt ulike assosiasjoner og utfordringer rundt det å være en kvinnelig spiller – særlig online.

Tekst: Eva Nedregaard

Det første dataspillet jeg kan huske å ha spilt, er Jill of the Jungle (Epic Megagames) fra 1992. Operativsystemet var DOS. Det var den gangen man måtte skrive alle kommandoer i tekst. Før WinZip, Windows, Word, CD-ROM, Internett, sosialporno og kleine samtaler på MSN. Diskettene hadde nettopp fått samme form som det som skulle komme til å bli lagringssymbolet for både Windows og Mac, og ting tok tid. Veldig lang tid. Storebroren min, som på den tiden var 16 år, viste meg ulike kommandoer og forskjellige spill, noe som var veldig stas for en lillesøster med et i overkant høyt oppmerksomhetsbehov. For meg startet det med Jill of the Jungle, fortsatte med Cosmo’s Cosmic Adventure, Commander Keen, Indiana Jones og Monkey Island. Jeg var for ung til å kunne engelsk, men fikk en bruksanvisning med kommandoer som kunne hjelpe meg i gang. Og jeg ble fort hekta.

Noen år senere kom jeg over Leisure Suit Larry, et spill jeg først i etterkant kom til å forstå var alt for drøyt for meg i en så ung alder. Kommandoer som «use condom» (for å hindre karakteren i å dø av AIDS) og «look boobs» var helt normale. Det er også mulig at det faktisk var da, i en alder av 10 år, at jeg for aller første gang lærte meg betydningen av ordet «fuck». Men jeg spilte og koste meg, og jublet når karakteren endelig fikk napp hos en dame på slutten av spillet, uten å tenke noe videre over det.  

Dette var bare starten på min fascinasjon for spill. Etter det spilte jeg mye SEGA med en venninne i klassen, og Nintendo med en kompis i nabolaget. Hos kompisen måtte jeg alltid krangle for å få kontrollen. Han og vennene skjønte ikke helt hvorfor jeg ikke heller kunne leke «Barbie» sammen med de andre jentene. Det irriterte meg, men det var ikke før på slutten av barneskolen at jeg merket at jeg ikke var en «gamer» på samme måte som gutta. Jenter visste plutselig ikke noe om spill og teknologi lenger. De spilte The Sims og nettspill, og det var ikke det samme. Jeg hadde blitt diagnostisert med jentelus. Selv fortsatte jeg med PlayStation. Jeg spilte Rayman og hørte på Backstreet Boys. Spiste godteri og spilte Tekken. Spyro the Dragon. Crash Bandicoot. 007 Goldeneye. SSX. GTA. FarCry.

Det var først i senere tid at jeg begynte å spille online. Det gikk (og går fortsatt) mye i Call of Duty, der karakteren jeg spiller er en kvinnelig soldat. Muligheten for å sende private beskjeder til hverandre underveis i spillet gjorde meg brått mer språkdyktig. Jeg lærte raskt “hore”, “ludder” og andre vulgære slanguttrykk på både fransk, tysk og arabisk. “Do you like bondage?”, “Salope!!” og “I will rape you, bitch”, er bare noen av beskjedene jeg kan nevne fra en relativt full innboks. En side av meg fant det veldig ubehagelig, og en annen (muligens sterkere) side boostet meg – fordi jeg visste det var på grunn av at jeg spilte bedre enn dem. Det gikk likevel litt for langt da den kvinnelige karakteren min for to år siden opplevde sin første voldtekt. Hun var midt i krigen og lå skjult bak en bygning, da en fra samme lag plutselig kom hoppende mot henne og trengte henne opp i et hjørne. Soldaten min sto bom fast og kom ingen vei, mens den mannlige soldaten hoppet opp og ned mot henne, i ren, sprengkåt entusiasme. Til slutt ble vi begge skutt og drept av en soldat på motsatt lag, og jeg startet spillet på nytt. I etterkant tenker jeg at jeg selv burde ha sendt en lignende innboksbeskjed; hintet til at han kanskje følte seg tvunget til å kompensere for noe som manglet i det virkelige liv. I stedet blokkerte jeg ham.

Man skal kanskje ikke mate trollene, men av og til kan det være viktig å sette ned foten. En av kvinnene som har gjort nettopp dette, er den feministiske mediekritikeren Anita Sarkeesian som står bak nettsiden Feminist Frequency. I YouTube-serien “Tropes vs. Women in Video Games” setter hun søkelyset på spilltypiske stereotypier der kvinner blir behandlet som bikarakterer, objekter, ofre, hustruer, mødre eller assistenter. Prinsesser som skal reddes, prostituerte som skal slås ned eller bikarakterer som hele tiden står i veien. Dette ble veldig upopulært blant enkelte, og Sarkeesian ble møtt med døds- og voldtektstrusler i en så stor grad at hun i en periode måtte flykte fra sitt eget hjem. Samtidig ble kontaktinformasjonen til kvinnene som stilte seg bak Sarkeesian utlevert og delt på ulike nettforum, noe som igjen førte til en frykt for å uttale seg. Mange av kommentatorene gjemte seg bak hashtagen #gamergate, som ble sagt å være en sammenslutning av spillere som var i mot “den økende innflytelsen av feminisme i spill”. Den såkalte Gamergate-kampanjen dro heldigvis heller fokuset mot diskriminering og trusler, og nye kampanjer ble satt i gang for å motvirke og stoppe utviklingen av trusler på nett.  

Det skal sies at jeg ikke lenger sitter igjen med de samme følelsene som jeg hadde på slutten av barneskolen. Jeg føler meg ikke lenger som en outsider i spillverdenen, og blir møtt med nærmest utelukkende positive kommentarer når jeg sier at jeg liker videospill. Personlig tror jeg at utviklingen går riktig vei. Ved at spillmarkedet stadig ekspanderer, vil nye sjangre vokse fram og tiltrekke seg ulike spillere i ulike aldergrupper – noe som igjen vil føre til et bredere publikum. Call of Duty er blant annet ikke kjent for å ha de mest voksne spillerne. Jeg er heller ikke utelukkende enig med den i overkant sterke offerrollen Sarkeesian tillegger oss kvinnelige gamere, men tror likevel at vi alle har noe å lære av #gamergate-kontroversen. Trakassering er ikke greit, og det viktigste er at vi ikke skjuler stemmen vår.

Skribent